Det går så fort
Våren raser av gårde!
Det er slik det føles. Jeg kom til Nordengen sist fredag. Ble lamslått over hva slags hus jeg hadde etterlatt meg i fjor høst. Brettet deretter opp ermene, hentet frem bøtte og klut, ryddet meg gjennom gamle forseelser og trøstet meg med at snøen fremdeles lå flekkvis utenfor og at jeg hadde god tid på årets innflytting.
Trodde jeg.
 |
| Huset ligger der vintertrøtt og venter. Det er et ork å være hus, men heller ikke beboeren synes den første dagen er særlig hyggelig. |
Men våren kom kastende på meg. Etter at to værelser er innflyttingsklare, roper bed og busker utendørs. Det skal rakes og bæres vekk. Krokusene hjelpes frem. Summen av hauger er konstant. Ikke før har jeg fjernet en haug, så vokser det frem en ny. Det er slik det er.
Jeg har forsonet meg med virkeligheten.
 |
| Det tar sin tid, men når kvelden kommer og jeg kan sette meg ned, er huset blitt til å leve med igjen. |
Friheten
Men, det er friheten jeg vil snakke om. Friheten ved å stå tidlig opp, før solen, brygge kaffe, se på soloppgangen og deretter gå tur i skogen. Jeg har min faste rute. Snaue fire kilometer lang, en skogsbilvei som slynger seg innover til den ender i en snuplass. Deretter går jeg tilbake. Samme veien. Hver dag. Likevel, skogen oppleves helt annerledes fra den ene dagen til den andre.
 |
| Det spiller ingen rolle om jeg har gått denne turen tusen ganger før. Årstidene, dagen og været gjør aldri turen til det samme. |
Det kan høres kjedelig ut, men alle som har et forhold til skogen, vet at turen aldri er den samme. Skogen er som bekken, nytt vann renner forbi hele tiden.
 |
| Noen har satt spor etter seg før meg. Slike ting legger jeg aldri merke til i byen, men her fyller det meg med undring. |
Kom mai ....
Nå venter snart det gryende grønnskjæret, det som er så livsbejaende, som er så entydig vår og som varer så kort. Det er derfor denne morgenturen er viktig. Det er nå det skjer.
Helt siden studentdagene har jeg sverget på at jeg ett år i livet skulle følge våren fra dag til dag, fra time til time. Dels i hagen, dels i skogen. Som student gikk jeg til og fra lesesalen gjennom Slottsparken, så hvordan årstidene vekslet, men fikk liksom aldri tatt skiftningene helt innover meg. Nå derimot?
Det suser i trekronene, morgenkulden biter i kinnene, det knaser i skaren. Våren er full av lyder.
Og lukter.
 |
| Lerketrærne står nede i svingen og fremdeles ser kronene dystre ut. Når de først våkner, brenner de som lysegrønne fakler mot vårhimmelen. |
Lerketrær
Og nå gjør jeg det. Kikker på lerketrærne, kikker på himmelen, ser hvordan isen på Rokosjøen krymper fra dag til dag. Ser dyresporene i snøen forsvinner og og hvordan nye spor oppstår på veien jeg går. Dels mine egne, dels andres. Ukjente mennesker som kanskje liker denne skogen like godt som jeg selv.
 |
| Fra den første skogsturen blir det alltid noen kvister med hjem. Våren kommer raskere i vindusposten enn utendørs. |
Alt som skal gjøres
Når jeg kommer hjem, legger jeg mer ved i ovnen, lager frokost, glaner ut av vinduene, blir betuttet over alt som skal gjøres og blir nesten handlingslammet.
Men så, så begynner jeg å skrive lister, en linje for hver oppgave som skal gjøres. Oppgaver som jeg senere skal stryke ut. Det hjelper. Det viser at det går fremover med meg, at jeg gjør noe. Også når det føles motsatt.
Men først og fremst er det tegn på at livet lever. At jeg lever.
Det er vår i Nordengen, og den har bare så vidt begynt.
 |
| I skogen er du aldri alene. |