Å krysse en grense
Kanskje er det det de gjør, de som forlater byen. Krysser grenser.
Det er 20. desember 2024. Folk løper rundt i butikkene. Vinmonopolet møter meg med tomme hyller. Gjennom vinduene hos slakter Brovold i Stange sentrum kan jeg se at køen er endeløs. Nesten ut butikkdøra. Brovold er en institusjon på våre trakter.
En gang var det slakterforretninger i alle byer og tettsteder på Hedemarken, men nå er det bare Brovold igjen.
 |
| Lotterud i 2005. Fremdeles en stue i skogen. Foto: Privat |
Veien mot vest
Jeg fortsetter vestover. Tettstedet går snart i oppløsning og straks etter overtar jordene. På Lahlumshøgda svinger jeg til siden og gjør jeg en stopp.
Her, rett før veien stuper utfor, ser jeg Hedemarken brette seg ut. Mjøsa strekker seg mot nord og sør, Totenvika eter seg inn i jordbrukslandskapet på den andre siden, Neslandet flater ut mot Tingnes og legger fra seg Helgøya som en lort i vannet. Et årtusengammelt jordbrukslandskap. Frodig, rikt - og rolig.
Hedemarken.
 |
| Stange kirke skuer utover Mjøsa i skumringen ved årets slutt. |
Brennerier og kirkespir
Alle som kommer utenfra blir overrasket over at det finnes en slik utsikt her på flatbygdene. Men vi som kommer herfra, vet at dette er et sted der du kan telle kirkespir og brenneripiper. Det var det de gjorde før.
Telte brennerier.
 |
| Her bor Hilde Rigmor Amundsen. Skiltet ved utgangsdøren er laget av keramikeren Lene Obel Bugge. |
Etter covid
Hilde Rigmor Amundsen pendler til Oslo og har gjort det i mange år allerede. Hun er én av stadig flere. Oslo-regionen vokser, Hedemarken urbaniseres og gentrifiseres, Stange rykker nærmere. Om litt vil ikke togturen ta mer tid enn det trikken bruker fra Frognerseteren til Oslo sentrum. Togene går oftere og siden 2004 har pendlerlivet blitt lettere, særlig etter årene med covid og hjemmekontor. Det betaler seg godt å forlate storbyen, særlig når du bor slik til som Hilde.
Om hun noen gang har angret? Det er et spørsmål vi skal vri og vende på i dette intervjuet.
 |
| Hilde. |
Niks
Hun rister bestemt på hodet, når jeg spør.
- Niks.
Vel har prosjektet Lotterud blitt dyrere enn hun kanskje hadde tenkt, men hva visste hun egentlig på forhånd om renovering og gamle hus? Ikke mye. Og hva fikk hun til gjengjeld? Et liv skreddersydd for hennes behov og ønsker.
 |
| Planter trives i gamle hus, Detalj fra en vinduspost i stua. |
Et hjem
Dessuten, og det er manges erfaring, du glemmer raskt kostnadene når resultatet blir som tenkt. Eller til og med bedre. Og det har Lotterud blitt. Den gamle husmannsplassen er et hjem å vende tilbake til, et sted og en adresse. Et stykke Hilde som ikke levner noen tvil om hvem som bor der.
Mange av naboene rundt henne er også innflyttere og har det på samme måte. De forlot noe, for å få noe annet. Som innflyttere flest, omgås de hverandre.
 |
| Lotterud i desember 2024. Huset ligger godt i terrenget. |
Og bo på bygda
Må du bo i et gammelt hus for og trives på bygda? Slett ikke, men det kommer vi tilbake til i senere reportasjer.
For Hilde spiller den tidligere husmannsplassen Lotterud en nøkkelrolle.
I dag, den siste fredagen før jul, ligger Lotterud der og soler seg i oppmerksomheten. Skogen finnes alle steder, rådyrene møter deg utenfor døren, stjernene henger på nattehimmelen og månen hviler seg på åskammen. Lotterud er en velsignet plass på jord, skapt og bebodd av Hilde.
 |
| Det gamle uthuset ble revet og gjenreist i kopi. |
Ulemper?
Jeg forsøker meg en gang til: Er det ingen ulemper ved å bo slik til?
- Ikke mange, bedyrer hun. Seks kilometer til nærmeste butikk og et temmelig begrenset busstilbud forutsetter bil. Eller sykkel.
Men ellers er livet her enklere, mindre tidkrevende, mindre impulsivt, men mer fysisk enn i byen. Ved skal stables, snø måkes og blomsterbed lukes. Hele sommerhalvåret leves livet med åpen dør. Livet på bygda er et liv i bevegelse. Du lever tettere på årstidene og døgnets timer. Det mangler aldri på noe å gjøre, selv om få ting haster.
 |
| Et nytt kjøkken var påkrevd og ble plassert i vest med bad ved siden av. |
På en annen måte
- Her omgås du folk på en annen måte enn i Oslo, sier hun. - Vi reiser oftere på besøk til hverandre i stedet for og møtes på kafé. Når gjester (les byfolk) kommer på besøk, faller de til ro og begeistres av atmosfæren. Det er tid til å prate. Eller bare tie.
Men, og det kan de fleste innflyttere skrive under på, det tar tid og komme innenfor i bygdesamfunnet.
 |
| På Stange finnes det flere gårdsutsalg for landbruksprodukter. |
Mat og mening
- Alle har godt av å se hvordan mat produseres, sier hun med ett.
Og Stange er en jordbrukskommune med åker og eng hvor enn du retter blikket. Dessuten er det mange gårdsbutikker her. Steder der du kan kjøpe matvarer direkte fra produsentene. Ikke bare i Stange, men alle steder på Hedemarken dukker de opp og gjør handleturen til en opplevelse i seg selv. Her får maten et ansikt og en signatur.
- Men, ironisk nok, setter jeg mer pris på Oslo nå enn da jeg selv bodde der, fortsetter hun. Og Stange er et bra sted fordi det er kort vei til Hamar. Kort oppsummert er livet blitt mer begripelig, lettere, mer variert og innholdsrikt.
Jeg tviler ikke.
 |
| Lillehammer Museums Venner utga denne boken med intervjuer i 2024. Er vi som rømmer fra storbyen også en slags flyktninger? |
Å krysse grenser
"Flyktninger er mennesker som har forlatt sine hjemland i begrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politiske handlinger", skriver Brynjulf Handsgaard i forordet til Lillehammer Museums Venners Å krysse grenser. Flyktninger forteller fra 2024.
Er vi som rømmer fra storbyen også en slags flyktninger? Folk uten frykt, men kanskje fulle av lengsler?
 |
| Desembersolen skinner inn gjennom vinduene på Lotterud. Her i skogen kommer du tettere på årstidene enn i byen. |
Arkeologen
Jeg starter denne intervjurekken med Hilde. Mest fordi vi begge kjøpte hver vår eiendom på Hedemarken i 2004. Hun om våren, jeg om høsten. Hun i Stange, jeg i Løten. Vi er både samkullinger fra Universitetet i Oslo og kolleger. Hilde er arkeologen som en gang for lenge siden tok skrittet, pakket reisevesken og bega seg nordover til Hedemarken. Hun gikk foran, men nå kommer jeg etter.
Etter mye vegring og grubling.
 |
| Utgangspunktet. Mange ristet på hodet da Hilde kjøpte Lotterud i 2004. Foto: Privat. |
Tilbake
Hun var sikker på at hun ville tilbake. Ikke fordi dette var hennes barndoms landskap, men hun hadde jobbet her på Hedemarken siden 1996 og kjente seg hjemme blant bønder og buskap. Og kanskje var det Lotterud som avgjorde saken, som fikk henne til endelig å bestemme seg. Antakelig var det det.
Lotterud som den gangen bare var en unnselig husmannsplass. en tidskapsel fra før velferdsstatens tid. Lenge fraflyttet og temmelig forfallen. I alle fall etter menigmanns oppfatning.
 |
| Sommeren 2005 hadde rehabiliteringen kommet langt og Hilde hadde flyttet inn. Nytt inngangsparti og toalett under bygging. Foto: Privat. |
Frøet
Det er aldri lett å tidfeste eksakt når et frø begynner å spire. Kanskje har det ligget lenge i jorden, kanskje er det nettopp sådd. Uansett, når jeg spør henne om når bygda ble et trekkplaster, skrur hun klokken tilbake til begynnelsen av 1980-tallet.
 |
| Kunsthåndverk er det mye av hos Hilde. Her en glassvase av Vidar Koksvik (til venstre) og en mugge i porselen av Kjersti Teigen. |
Tilbakeblikk
Hilde var 20 år gammel med jobb i barnehage. Småbruket på Fenstad i Eidsvoll kommune er i dag revet, men kunne den gang friste med en overkommelig husleie og vedfyring, men også musefeller og utedo. Hilde var et ungt, miljøbevisst, idealistisk medlem av Unge Venstre. På terskelen til voksenlivet, men ennå ikke student.
 |
| En høststorm i 2005 rev med seg deler av taket. Det så dramatisk ut. Og det var det også. Foto: Privat. |
Fra hybel til hybel
Vi skal ikke dvele for mye ved fortiden, men likevel notere oss at etter Fenstad fulgte mange år som student i Oslo. Først noen måneder på en trang hybel i Bjerregaards gate, deretter i en rivningsvilla på Skøyen, så to ulike hybler på Grünerløkka i forkant av byfornyelsen før hun endte opp på nok en hybel i Westye Egebergs gate ved Sankt Hanshaugen.
Etter magistergradseksamen i arkeologi ble det et kort opphold i Sarpsborg som arkeolog i Østfold fylkeskommune, før hun fortsatte til Hamar som arkeolog i Hedmark. Huset hun leide på Gulkunrud i Stange var en idyll av et gammelt hus med lavt under taket og kniplingsveranda. Så ble det doktorgradsstipend og enda en runde med Oslo-adresse i en ørliten leilighet i Sigurds gate på Tøyen.
- Det er mye fint å si om Oslo, sier hun. - Oslo har mye å gi den som behersker byen, men 30 kvadratmeter i en støyete bygård opplevdes som et fengsel.
- Derfor Lotterud?
- Kanskje.
 |
| Den viktigste varmekilden er vedovnen. Med litt gulvvarme klarer huset seg godt gjennom vinterhalvårets strenge kuldeperioder. |
Det første møtet
Vi skriver 2002. Kunstneren Knut Wold bodde på Sørum i Stange Vestbygd og ville bare vise frem husmannsplassen når de likevel var på befaring i området. Lotterud lå der som en lysning i skogen. Høye graner stengte for all utsikt og det meste av solen, men forega ellers å være en fredet plett på jord. Dette var det første møtet. To hjulspor tok av fra bygdeveien og krøp oppover bakken og inn mellom trærne. Arkeologen Hilde noterte seg husmannsplassen som et kulturminne.
Men etter to år i leiligheten var hun fast bestemt på at hun ville bort og helst tilbake til Stange. Tanken, og sikkert også lengselen, hadde modnet. Etter et halvt års grubling var kjøpet et faktum den 3. mai 2004. Litt over timen med tog fra Oslo sentrum. Med bil noe mer. Uansett, uendelig langt fra byens ståk. En ubeboelig tømmerstue, et segneferdig uthus og ett mål gjengrodd tomt. Men det var hennes eget.
 |
| I ettertid er det å glemme veien frem til dagens bolig. Slik så huset ut høsten 2005. Foto: Privat. |
Huset i skogen
Fotografiet på veggen innenfor døren er tatt før forvandlingen startet. Som så ofte i slike historier begynner fortellingen med at folk ristet på hodet av at en alenedame på 40 år kunne kunne finne på noe slikt. Vel hadde det bodd folk der fast helt opp til 1970-tallet og som sommerhus var Lotterud utleid frem til 1990, men likevel. Det var langt etter applausen.
 |
| Nummerering av laftestokkene tyder på at tømmerkjernen er flyttet til Lotterud. Foto: Privat. |
Plass
Vi sitter omtrent midt i huset. Midt i det som er den opprinnelige tømmerkjernen. Mot vest ligger kjøkkenkroken, mot øst den nyeste tilføyelsen, et soverom med garderobeplass,
Badet ligger innenfor kjøkkenet og toalettet er lagt ut i vindfanget. Ikke stort, men nok for ett menneske. Alt på en flate. Lettstelt. Kommer det overnattingsgjester, er det sengeplasser på hemsen. Det har tatt 20 år, i rykk og napp ettersom tid og økonomi har tillatt det, men nå er Lotterud ferdig.
 |
| Kanskje er det om sommeren at forskjellen fra bylivet merkes best. Her fra hagen. Foto: Privat. |
Rive?
- Det var helt uaktuelt å bygge nytt, svarer hun, selv om hun var en novise på gamle hus.
- Hus og tomt hørte sammen. Dette var ikke et hvilket som helst sted, men en plass det folk har bodd i flere hundre år. Lotterud var ikke et hus, men en fortelling. Om andre tider og andre kår. Dessuten, huset var godt plassert i forhold til sol og vind. Husmannsplasser er ofte det.
 |
| Du lever tett på naturen når du bor på bygda. |
Siden 1729
Da hun signerte kjøpekonstrakten tilhørte Lotterud gården Hemstad østre i Stange Vestbygd, men tidligere hadde den vært husmannsplass under Sørum, nabogården i vest. Første gang den nevnes i skriftlige kilder er i 1729. Det betyr snaut 300 år med historie. Hvor mange hjem kan skilte med det?
Og sporene etter bosetning dukker opp så snart spaden stikkes i jorda. Jernskrammel, glasskår, knust porselen, rustne hermetikkbokser og gamle kulturvekster. Et fruktbart jordsmonn for en arkeolog som skal slå rot.
 |
| Hilde har fortsatt tradisjonen med å gjenbruke bygningsdeler. Her en gammel butikkdør fra Ådalsbruk som vender inn til soverommet. |
Håndverkere
Det gjaldt å finne håndverkere som forsto seg på gamle hus og valget falt på Trond Rørdam og Joar Jordet som begge hadde erfaring fra Hedmarksmuseet på Domkirkeodden. Hovedrehabiliteringen tok i underkant av ett år. I februar 2005 flyttet Hilde inn.
- I ettertid kan jeg se at jeg burde ha planlagt rehabiliteringen bedre, sier hun, - men det forutsatte en erfaring og kunnskap jeg ikke hadde.
 |
| Granskogen er borte og frem kom utsikten. Nærmest ligger tunet på gården Sørum. |
Gjenbruk
"Alt" måtte jo gjøres, borre etter vann, nytt elektrisk anlegg, avløp, mure en ny brannmur, jekke opp huset, restaurere vinduer, bygge grunnmur, bad og kjøkken. Etter hvert kom også et par mindre tilbygg og nytt uthus.
Nummerering på tømmerstokkene viser at huset har vært i kontinuerlig forandring og flyttet tidligere. Også det er en erkjennelse du skal ta innover deg når du starter rehabilitering av et gammelt hus. Tiden har aldri stått helt stille.
Gjenbruk er ellers et gjennomgående trekk ved Lotterud, også i den rehabiliteringen Hilde selv har gjort.
- Dørene her inne, for eksempel, kommer fra Løten og Elverum, sier hun og peker.
 |
| Engelskmennene kaller det "conversation pieces" og på Lotterud er det mye å feste seg ved. |
Angret?
Jeg spør igjen. For det er alltid en forventning om at gamle hus skal by på skuffelser og overraskelser du kunne vært foruten.
- Til tider oppgitt, ja, svarer hun, - slik som den natten da vinden dro av gårde med halve yttertaket. Men virkelig angret meg?
- Aldri.
---------------
Tidligere innlegg i denne serien:
11. desember 2024: Tomme ordrebøker