Tomme ordrebøker

Det er når jeg sitter stille at jeg virkelig jobber.

- Et roligere liv, svarte han da jeg spurte hvorfor de hadde forlatt Oslo. De var en familie på fire. For ett år siden gikk flyttelasset.

Han fortsatte: 

- Dessuten latterlig lave boligpriser (sett med Oslo-øyne) og derfor også en bedre økonomi i hverdagen. Ingen bilkøer, ingen rushtid, mer fritid, en oversiktlig hverdag, forutsigbarhet, kort vei til mye, men slett ikke til alt. Et lokalsamfunn som kjenner deg igjen i butikken og har lav terskel for nabohjelp. Vi hadde røtter her. Og jobber som ventet. Kanskje det gjorde valget enklere. Jeg vet ikke. Han trekker på skuldrene.

Jeg noterer og nikker. 

Elgå ved Femunden nå i høst. Hva er det som gjør et slikt sted så attraktivt i noens øyne? Kunne jeg ha bodd her?

Tilbake til naturen

Nærhet til naturen var et vesentlig element i beslutningen deres. Særlig hans. 

Før, i byen, var en skogstur noe som krevde organisering og transport. Nå ligger fjellet og venter rett utenfor døra. Bare å spenne på seg skiene og legge i vei. Rike muligheter for jakt- og fiske, skogens ro og årstidenes veksling. Til min glede, nevner han også fraværet av lysforurensning. Kanskje den sikreste indikasjonen på at du befinner deg utenfor allfarvei. 

Er forklaringen så enkel som dette? Tett på naturen, muligheter for jakt, fiske og friluftsliv? Kanskje.

Å skru tiden tilbake

Jo mer vi snakker, jo tydeligere står det for meg at grisgrendte områder er attraktive nettopp fordi de er grisgrendte. Her i Ultima Thule finnes det fremdeles en kontinuitet bakover til en udefinert og antatt enklere fortid. Steder der den generelle samfunnsutviklingen en gang bremset opp og deretter uteble. Her, ved asfaltens slutt og grusveiens begynnelse er ikke endringstakten høyere enn at et menneske klarer å absorbere den.

Kanskje er det like mye nostalgi og melankoli som trekker dem som søker hit, som naturens storhet og fjellets ro. Gjennom å intervjue andre som har tatt steget ut av byen vil jeg bli klokere på mine egne flytteplaner. Har forfall, stagnasjon og tilbakegang sin egen tiltrekningskraft? Sin egen menighet? 

Jeg tror det.

Min egen utsikt i desember. Jeg kan se stillheten. Kjenne på den. Hver dag sin stillhet, sine øyeblikk, sin ro.

Friksjon

Å flytte er å bryte opp. Jo eldre du blir, jo mer ubehagelig er det. Du utsetter deg for friksjon, du må ta stilling til mye av det du til nå har tatt for gitt eller sluppet å forholde deg til. Det er et ork. Jeg kjenner på det allerede. Ikke bare skal det ryddes, sorteres og kastes, men gamle vaner skal vendes og du må i mange henseende starte på nytt. 

Når dagen ender, starter natten. Den blå timen i mellom finnes i Løten, men ikke i Oslo. Er en blå time nok til brenne broer?

For alle vinder

Jeg bor i en leilighet der lite har skjedd siden jeg flyttet inn for snart 30 år siden. Livet har hopet seg opp, kledd veggene og vokst utover gulvene. Historien er blitt et fengsel. Stivnet liv, døde ting, fortellinger jeg er alene om å kjenne til. 

Da jeg nylig så en av leilighetene i oppgangen bli tømt av profesjonelle ryddefolk, gikk det opp for meg hvor raskt et langt liv blir borte. På fem timer var leiligheten klargjort, alt innbo kjørt vekk og historien nullstilt. Helt siden jeg var barn har jeg undret meg over hvor lite et menneske egentlig etterlater seg når tingene er spredt for alle vinder. 

Fyre i ovnen. Lukten, knitringen, varmen og bøsset på gulvet rundt. Er det noe å trakte etter? Noe av det første han nevner er vedfyring. Den gjør noe med folk sier han. Med oss. Med samtalen og stemningen.

Komfort

Vi som søker mot grisgrendte strøk lever ikke uten komfort, det er bare atskillig mindre av den enn ellers. Kanskje er den også mer rettet mot de grunnleggende behov for lys, vann og varme. Dessuten sper vi på med tradisjonelle løsninger. Brønn, vedovner og en utedo i reserve. Det er derfor det blir rom til mer av det andre. Du velger bort noe for å få noe annet og mer verdifullt. 

Ligger det en sivilisasjonskritikk i det å bevege seg motstrøms gjennom livet på denne måten? Kan hende. Jeg har i alle fall funnet ut at det er mye jeg kan ergre meg over ved det livet jeg lever i dag.

Vindusrim. Puster du på den, forvandler den seg til våte flekker. Slutter du å puste, fryser den til igjen.

Løten i desember

Når jeg skriver dette, er det blitt desember 2024. Ordrebøkene mine er tomme. De pleier å være det ved disse tider. Mens andre løper, sitter jeg rolig og kikker utover skogen. Lar blikket gli over frosne grantopper og dovne tåkeskyer. Det første snøfallet og den glassklare ishinnen på Rokosjøen er inntrykk fra dager som disse.

Rokosjøen i Løten. Det kunne vært hvor som helst i landet hvor uendeligheten fremdeles fanger blikket.

Ordrebøker

Tomme ordrebøker betyr ingen avtaler og ingen prosjekter som haster. Bare timer som går og tanker som vandrer. Det er et privilegium å ikke mase. Dagene er blanke ark som trygler om å bli besudlet av nye ideer, av fremtidig aktivitet og virketrang. Jeg vet at vår tids arbeidsliv har angst for dager som disse. Men det er her jeg er. Blanke ark. Og litt annet.

Det gamle uthuset har stått der så lenge folk kan huske og går i ett med landskapet rundt. Jeg tenker ikke over at det finnes før Bjørn Steffen Sagmo, snekkeren, skrur på arbeidslyset. Men da blir jeg var på at hundre år er jo ingen ting i et slikt landskap.

De som beveger seg

Jeg tror at vi som søker ut til grisgrendte strøk er mennesker i bevegelse. Vi har en lengsel etter noe som en gang var vanlig, men som nå blir stadig færre forunt. Grisgrendte strøk er blitt vårt Palmyra, et minne om en verden som ble borte. 

På 1950-tallet, i mine foreldres ungdom, var Norge fremdeles et temmelig dunkelt land i mørketiden. På 1970-tallet, min egen barndom, hadde bare et fåtall fjellhytter elektrisitet. Nå derimot, må du reise østenfor sol og vestenfor måne for å oppleve det mørket vi den gangen tok for gitt. Lys skaper uro på feil sted.

Det er urettferdig mot byen å illustrere med et slikt bilde. Byen er mangfold, mennesker, tilbud, men også aktivitet og ståk jeg ikke behøver.

Hvem?

Men hvem er vi som flytter? Hvem er de andre? Og hvem er jeg? Hva søker vi? Og finner vi det? 

Jeg gikk ut med en etterlysning på Facebook i begynnelsen av desember, skrev at jeg ville komme i kontakt folk som har tatt steget ut av komfortsonen og inn i det ukjente. Overraskende mange meldte seg eller visste om noen jeg burde snakke med. Så nå er jeg i gang. 

For det er det som er fordelen med ordrebøker. Er de tomme, kan du fylle dem med hva du vil.

Jeg tror det er sunt å brenne broer. Forflytte seg, gi avkall på noe, for å få noe annet.