Noe å snakke om
- Møblene våre er vennesæle og sosiale, sier jeg.
Eva Alnes Holte, journalist og redaktør i fagbladet Utemiljø&Idrettsanlegg, nikker samtidig som hun skriver. Hva mener jeg med at de er sosiale?
- De bringer folk sammen, gir dem noe å snakke om, svarer jeg.
- De er det engelskmennene gjerne kaller "conversation pieces". De tar oppmerksomheten, men ikke ordet fra folk. Snarere tvert imot.
 |
| Benkene i Dronningparken er en fryd for øyet. Fint utført, gode å sitte i, nette i form - og deilig vedlikeholdskrevende. |
Utemiljø
En digresjon: I Dronningparken ved Slottet i Oslo har hoffets snekkerverksted produsert benker, trolig etter gamle forelegg. De ser nye ut og er praktfulle. Som smykker står de på rekke og rad i et anlegg som er rustet kraftig opp de senere årene. Jeg tipper modellen er inspirert av, eller er kopiert etter, benker fra årene rundt første verdenskrig.
Benkene er hvitmalte med spinkle spiler i rygg og armlener. Modellen fantes i mange varianter før siste verdenskrig og gir rom til to eller tre mennesker. Hver høst ble de tatt inn for lagring og vedlikehold. Hver vår ble de plassert ut igjen som det sikreste tegn på vår. Men det ble trolig også deres skjebne.
Det nye
I bladet Utemiljø&Idrettsanlegg er det nye møbler og anlegg det handler mest om. Jeg nevnte dette for henne i intervjuet. I gamle, så vel som i nye parker, er det langt mellom de historiske utemøblene. Det samme gjelder i private hager. De forsvant bare, selv i miljøer der de hørte naturlig hjemme.
 |
| Dagens parkmøblering i Vigelandsanlegget står ute hele året og er langt mer diskret i utformingen enn de hvitmalte, robuste benkene som tidligere sto her. Hva tenkte Vigeland om dette? Mente han noe om møbleringen? |
Norske parker, både i privat og offentlig regi har en hang til det nye, det vedlikeholdsfrie - og det historieløse. Selv i Vigelandsanlegget har en valgt å utplassere moderne spilebenker, i stedet for å løfte frem de opprinnelige hvite benkene vi ser på eldre fotografier. Jeg mistenker at de originale parkbenkene var av samme slaget som ble produsert til Jubileumsutstillingen samme sted i 1914, Benker som bar litt av Norgeshistorien i seg.
 |
| De opprinnelige parkbenkene i Vigelandsanlegget. Her fotografert en sommerdag i 1941. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum/DigitaltMuseum |
Bli kjent!
- Dessuten, sier jeg og tar opp tråden igjen rundt dette med det sosiale aspektet. - Dessuten representerer møblene en sosial dimensjon for meg personlig. Gjennom dem blir jeg kjent med folk jeg ellers neppe ville ha møtt. Og det er et poeng. Møblene gjør mitt eget liv større og rikere. Jeg kjenner kundekretsen min godt. Noen kunder er nesten blitt for venner å regne.
Eva nikker, ser på meg mens hun noterer i en rasende fart.
- Hvordan?
 |
| Eva Alnes Holte |
På døren
Jeg fortsetter: - Jeg leverer ofte møblene personlig. På døren. Eller oppfordrer folk til å hente dem selv hos meg i Løten. Flere år etter en leveranse kan folk kontakte meg for råd om vedlikehold eller fargekode. Det er en del av pakka. Ofte kommer jeg selv for å se på saken. Det forteller meg hva møblene våre tåler. Og ikke tåler.
Så fyller jeg raskt på med historien om hvordan den tidligere kolonialen i Vangsvegen på Hamar også preger min egen virksomhet i Løten.
 |
| Ingjerd Loe i Hokksund prøvesitter de nye stolene jeg nettopp har levert. Bordet kom i samme vendingen, mens benken er fra en tidligere leveranse. |
Disen Kolonial
- Faren min, sier jeg, - altså Disen Kolonial, drev utstrakt service uten at han gjorde noe stort nummer ut av det. Han leverte varer hjem til folk tre dager i uka uten påslag i prisen. På 1960-tallet hadde han en visergutt som syklet småvarene hjem til folk. Dette var i husmødrenes glansdager, hvor det alltid var folk hjemme til å ta imot. Disen Kolonial hadde sykkel, motorsykkel med kasse og en varebil til sin rådighet. Disen Kolonial var en del av folks hverdag. Også far kjente godt sine kunder.
 |
| Et temmelig uklart fotografi, ett av ytterst få, som finnes av livet i Disen Kolonial. Trolig tatt på lageret i slutten av 1960-årene. Far nederst i venstre. Foto: Ukjent/Anno Domkirkeodden/DigitaltMuseum, |
Harby'n
I Disen Kolonial var han konge, et knutepunkt. Han kjente forholdene i alle hjem og ble en hjørnestein i nabolaget. Det er det vi så ofte glemmer når ting avvikles eller manuelle funksjoner effektiviseres eller rasjonaliseres vekk. Den sosiale dimensjonen neglisjeres og avvises fordi den ikke kan måles, men du finner igjen savnet som tall i andre statistikker.
 |
| Det er her i verkstedet til Thomas Arthur på Stange at møblene blir til. Ønsker kundene våre individuelle tilpasninger, fikser vi det. |
Hagemøbler?
- Men, handler dette om hagemøbler, ville hun kanskje spørre? For nå er vi over det jeg ikke sa, men burde ha sagt.
- Ja absolutt, hadde jeg da svart.
 |
| Gjenbruk er vel og bra, men våre egne utstillingsmodeller brennes når de ikke lenger er representative for det vi leverer. |
- Gjenbruk er på alles lepper nå om dagen og Disen Kolonial er et gammelt navn (fra 1947) med et nytt innhold, altså både tradisjon og fornyelse. Mange av innleggene i denne dagboken formidler historier som ellers vil glemmes. Noen av dem knytter mennesker, hendelser og møbler sammen. Vi lever i fortellingens, men også i glemselens tidsalder, og her knyttes nåtid og fortid sammen.
Men det ville ikke ha stoppet der: - Gjenbruk som eget tema var ikke tanken da jeg etablerte firmaet i 2007, men utviklingen har innhentet oss. Hagemøbler var heller ikke noe jeg egentlig skulle drive med, men behovet viste seg å være der. Det er det du ofte opplever som gründer, at det ene trekker det andre med seg.
Les historien om Disen Kolonial tremøbler
 |
| Møbler i hverdagen. |
Alt henger sammen med alt
I intervjuet med henne trakk jeg frem benken "Fru Lindmark", men den er bare ett av flere eksempler:
- Noen av møbelmodellene våre har dukket opp ved befaringer der en tilstandsvurdering av bygninger egentlig var utgangspunktet. Men så fantes det altså en benk, en stol eller et bord stuet bort inne i et uthus, på et loft eller i en kjeller. Og det som kanskje var på vei til sankthansbålet, ble i stedet fanget opp, verdsatt og reparert til alles glede. Vår gevinst i dette har vært at kolleksjonen av historiske hagemøbler til publikum ble større og også mer mangfoldig.
Eieren selv, som kanskje ikke hadde sett så nøye på sakene, fikk plutselig et unikt møbel tilbake og en historie å fortelle. Ingen er større på historiske hagemøbler enn oss her i Norge. Og, la meg tilføye, jeg har til gode å treffe den som har angret på tipset om å reparere eller kopiere, i stedet for å kjøpe noe nytt og fremmed.
 |
| Fra et uthusloft ved Kristiansund. Det er slik modellene våre ofte har dukket opp. |
Norsk og svensk
I intervjuet nevnte jeg også hvordan det hele startet i sin tid, at hagemøbelproduksjonen sprang ut av mitt eget behov i Nordengen. Som alle andre, fortalte jeg, dro jeg til Sverige og kjøpte svenske klassikere til hagen, fordi jeg ikke visste bedre.
Men det jeg ikke sa var at: - Nå, 20 år etter, ser jeg jo at de svenske møblene er fremmedelementer her, kanskje fordi modellene står så sterkt i Sverige. Det kan sikkert høres tøvete ut, men det norske uttrykket er annerledes, uten at jeg kan peke på hvorfor noe er svensk og noe er norsk. Det handler om at geografi, økonomi, materialtilgang, verktøy, personlige preferanser og forbilder har bestemt uttrykket. Snekkere og verksteder har kopiert modeller etter eget eller kundens ønske. Ut av dette sprang det en rik variasjon.
Svenskene derimot har i mange tiår utgitt bøker, med og uten arbeidstegninger, som har pekt ut noen modeller som "klassiske" og "svenske". Du finner de samme møblene fra nord til syd. I Norge derimot, har fokuset på tradisjonen vært langt svakere og du hare ikke fått slike tradisjonsdominanter i samme grad.
 |
| "Secret Love" er en hyllest til 1950-tallet, da tremøbler fremdeles dominerte i norske hager. |
Hager er historie
- Hagemøbler inngår som regel i en sammenheng. De kan være enkle eller påkostede, fint eller slurvete utført, hjemmesnekrede eller innkjøpt, malt en eller flere ganger. Kanskje er benken i uthuset eller steinbordet under løvtreet den siste rest av et hageanlegg som ellers er forsvunnet. Hager forteller om forbilder og økonomi.
Og om mennesker.