Et uthus er også et univers
Det er klart jeg liker det. Liker å høre hammerslagene, men også kjenne på ydmykheten som bor i dem. Torsdag startet rehabiliteringen av uthuset.
Først og fremst er det noe forfriskende ved å starte opp nye prosjekter. Hele meg påvirkes. Reparasjon og vedlikehold betyr fremtid og utsikter, at ting skal fortsette, leve videre. I en ustabil verden er det ingen selvsagt ting.
 |
| Det siste bildet jeg tok samme morgen som arbeidene startet opp. |
Foto
Jeg har hjemmekontor og skriver om akevitt, mat og drikke fra morgen til kveld. Innimellom farer jeg ut, slår av en prat med Bjørn Steffen Sagmoen og fotograferer løpende arbeidets gang. Det er med tradisjonshåndverk som med matoppskrifter, et fotografi forteller mer enn tusen ord.
 |
| Sveinung Sletten (til høyre) og Bjørn Steffen Sagmoen bærer materialer og verktøy på plass. Det er tidlig torsdag morgen. |
Milepæler
Det skulle selvfølgelig ha vært gjort for lenge siden, dette som alt annet. Men det er nå skjer. Når Bjørn Steffen har gjort seg ferdig her om en ukes tid eller så, kan jeg for 2024 krysse av for både et reparert uthus og elektrisitet i fire værelser.
Kanskje smiler du av slike selvfølgeligheter, men i min verden er dette for milepæler å regne. Folk skulle kjenne litt på gleden ved å det som ellers tas for gitt i et moderne liv. Jeg unner alle gleden ved et rehabilitert uthus og elektrisk lys i tussmørke kroker.
 |
| Arbeidet startet så snart alt var kommet på plass. |
Tidlig en torsdag morgen
Hele tirsdagen denne uka gikk med til rydding og tømming av det siste i uthuset. Jeg har holdt på dette siden begynnelsen av juli. Tilsynelatende var det meste båret ut allerede, men jobben tok likevel en hel dag.
På ettermiddagen tikket det inn en melding fra Sveinung i Slettens Vøling. Det er han som har gjort mye av rehabiliteringsarbeidet i Nordengen gjennom årene. "Hei. Kommer i morgen kl. 8", skrev han.
Og det stemte. Tre minutter på åtte kjørte to biler opp ved nedkjørselen til Nordengen. Ut av bilene steg Sveinung og Bjørn Steffen. Med seg hadde de alt av verktøy og materialer.
 |
| Torsdag ble fundamentene demontert under den nordvestre gavlveggen. |
Skal, skal ikke?
Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt: Er det verdt det? Blir ikke dette bare et ork? Og en utgift? Det er bare et medtatt uthus, skakt og skjevt, tæret av vær og vind.
Likevel, hva skulle alternativet være? Et nytt uthus? Fortsatt forfall? Rive hele skiten?
 |
| Foran uthuset er terrenget senket. |
Den enkle løsningen
Det kunne ha vært så lett å falle for fristelsen og velge minste motstands vei. En gravemaskingrabb hadde gjort jobben på en halvtime, knust uthuset til pinneved og deretter planert grunnen. Et problem mindre. Borte for alltid.
Men gudskjelov ikke. Uthuset har vel stått her en hundre år og alle som har bodd i Nordengen siden den gang har forholdt seg til det. Når du kommer kjørende oppover veien, er uthuset det første du ser av Nordengen.
 |
| Fredag gikk Vebjørn Sagmoen gikk over samtlige yttervegger og festet løse bord. |
Historien
Uten uthus blir ethvert bruk, stort eller lite, nesten meningsløst. Det er denne bygningsmassen som forteller om økonomien, om hverdagen og livsvilkårene folk har hatt. Ikke uten grunn kaller svenskene derfor uthus og driftsbygninger for "ekonomibyggnader".
 |
| Huff, det var på hengende håret. Fundamentene har rast ut flere steder. |
Nedslående
Men det er et moment til.
Ikke noe er mer nedslående enn å se på det du ikke makter å ta tak i. Da signaliserer et slikt uthus stagnasjon, at du er i ferd med å gi opp, at kreftene dine ebber ut og at oppgavene er blitt uoverkommelige.
Det er slikt som får mine jevnaldrende til å flytte i leilighet. Først som sist. De rår ikke med med det, eller rettere sagt, de tror at de ikke kommer til å rå med det. Jeg derimot, jeg skal bæres ut herfra med nesa i været.
Det er planen.
 |
| Grantrærne vi tok ned tidligere i høst har kommet til nytte som pæler under gavlveggen . |
Prosess
Det er derfor jeg sier at Nordengen er en kontinuerlig prosess. Husene følger livet her og tilpasses de ulike livsfasene, slik de alltid har gjort.
 |
| I det ene av uthusets to rom har det vært skåle så lenge noen kan huske. |
Husdyr?
Ingen vet, det er det som er saken.
Onsdag kom naboen min, Per Rognli, bortom. Han undret seg over at det ikke finnes spor etter husdyrhold i bygningene mine. Og det er riktig. Han har bodd i Rokoberget all sin dag, men husdyr i Nordengen? Han ristet på hodet. Heller ikke i låven som raste sammen på 1970-tallet hadde det vært spor etter noe slikt.
 |
| Hele fundamentet mot nord er ustabilt og delvis utrast. |
Et småbruk
Et småbruk i Rokoberget betød jord som skulle dyrkes, skogsarbeid og kanskje litt håndverk. Under uthuset ligger det fremdeles hesteredskap, men etter hesten selv finnes ingen spor. Heller ikke etter ku, gris eller sau. Om det fantes høner her, forteller verken hus eller historien noe om. Kaninbur av nyere dato er det eneste jeg med sikkerhet kan trekke slutninger av.
 |
| Gavlveggen sett fra nordvest etter at det nordvestre hjørnet er refundamentert. |
Torsdag
Nok undring, jeg må si det går unna.
Arbeidet startet opp torsdag 31. oktober og allerede om ettermiddagen var uthusets nordvestre hjørne sikret. Et av grantrærne vi felte ved gavlveggen er barket og tilpasset med øks. Steinfundamentet hadde glidd ut, men ble nå lirket på plass igjen av Bjørn Steffen, og hele konstruksjonen avstivet.
 |
| Jeg kaller det skjørtet, det panelte partiet under veggen. Demonterte materialer gjenbrukes så langt det er mulig. |
I ly for vinden
Det er dette som fyller meg med en slik lykkerus.
Uthuset har allerede fått en annen holdning, gjenerobret sin stolthet og selvfølgelige plass på tunet. Det er den samme følelsen jeg fikk da våningshuset fikk nytt teglsteinstak for snart 20 år siden. Hus er som mennesker, litt omsorg får dem til å gløde. Og rehabiliteringen tar ikke alderen fra dem, Den gir dem bare verdigheten tilbake.
Og visst er det bruk for uthus. Jeg forstår ikke hvordan folk klarer seg uten dem. Uthus er beredskap, er miljøskapende og gir deg ekstra plass. Det er derfor jeg tar meg bryet med å stelle dem. Gamle uthus representerer et vell av muligheter.
 |
| Om ikke lenge forsvinner sola fra Nordengen et par måneders tid. Men enn så lenge skinner den på våningshuset. |
Små oppdagelser
Jeg må nevne en ting til jeg som også har lagt merke til under de siste dagers finvær.
Våningshuset er lagt akkurat der hvor høstsolas siste stråler treffer. Tilfeldig, tenker du kanskje. Jeg tror ikke det. Da som nå strakk folk seg etter sola og tøyde den lengst mulig før vinteren. Det er akkurat slik jeg selv tenker når jeg planlegger en ny sitteplass ved uthusets vestlige gavlvegg. Midt på sommeren er det først ved 23:00-tiden at sola forsvinner der nede.
 |
| Det mangler ikke på tunge løft når fundamentene skal tørrmures på nytt. |
Utekontakt
Fredagen meldte seg med ekstrem vestavind, men også gnistrende sol. Om vinden var kald, kunne det likevel vært mye verre. Bistert regn, for eksempel. Eller sludd og snø. Temperaturen falt utover dagen og jeg oppdaget ulempen ved ikke å ha et strømuttak på veggen ute. Vinduet sto på vidt gap hele dagen og restene av uværet "Jacob" feide gjennom rommene til tross for lukkede dører. Det er en ny aha-oppdagelse. Og et nytt moment på ønskelista.
En annen tanke melder seg også: Hvordan skulle det ha vært her om ikke uthusene sto der og tok unna for vinden?
 |
| Velsignet være elektrisiteten. |
Fra en til to
Fredag ble også dagen da Bjørn Steffens sønn Vebjørn, sluttet seg til arbeidet. I løpet av noen timer hadde han gått over alle ytterveggene og slått inn utstående spiker og festet løse bord.
 |
| En tradisjonshåndverkers verktøykasse rommer både gammelt og nytt verktøy. |
Holde meg unna
Jeg prøver å holde meg unna. Jeg liker ikke selv at folk henger over skuldrene mine når jeg jobber. Men, jeg er nysgjerrig og svermer rundt dem noen ganger for dagen, fotograferer, graver og spør.
Gavlveggen mot nord har kommet enda et par skritt lenger og har fått på seg skjørtet igjen med utstrakt gjenbruk av materialer. Det er dette som er tradisjonshåndverk. Ikke skifte ut mer enn nødvendig. Når du likevel erstatter gammelt med nytt, bruker du samme materialkvalitet og teknikk som det du skifter ut.
 |
| De nye materialene kantes med øks, på samme måte som de originale bordene. |
Fryd og glede
Jeg kan ikke la være å fryde meg over detaljene, det lille ekstra, som slike prosjekter alltid byr på. Over Bjørn Steffens og Vebjørns tilnærming til uthuset. Hvordan ydmykheten deres kommer til uttrykk i detaljene. Utraste steinfundamenter demonteres og tørrmures på nytt. Nye panelbord økses og tilpasses det som finnes fra før.
Det er bare et uthus, jeg vet. Men et uthus kan også være et helt univers.
--------------------
Tidligere artikler om uthusprosjektet i Nordengen:
24.juli 2024: "Borta är grinden ..."