Møte ved en milepæl

Oscar Egede-Nissen gransker det franske låset. Ingen tømrere gjør slike lenger. Bortsett fra tradisjonshåndverkere. Og elevene på Hjerleid.

Fransk lås er en måte å sammenføye bjelker på. Det er et tidkrevende arbeid. Franske låser forekommer ofte i hus som Nordengen. Da råloftet ble innredet i 2021 og bjelker fjernet, tok vi vare på denne biten.

Fransk lås? Mange aner ikke hva jeg snakker om.

Det franske låset vi skar ut av bjelke under ombyggingen.

På vei 

Oscar og stefaren, Knut Bredo Jensen, er ute i god tid. Det er fredag formiddag i midten av august og de er på vei til Hjerleid Handverksskole på Dovre. Ikke sommer, ikke høst. Sol, blå himmel, men allerede skarpt i luften. Rødmende bærklaser tynger rognetrærne og eplene modnes. August er måneden for skolestart. Typisk skolestartvær. 

Og sensommer.

Nordengen i august 2024. Høsten viser seg i rødmende rognebær.

I Nordengen

Oscar har vært i Nordengen tidligere. Onkelen hans, Hans-Henrik Egede-Nissen, et velkjent navn i bygningsvernet, mente han burde se et hus som tradisjonshåndverkere har jobbet med før han gir seg i kast med dette som et veivalg i livet. 

Les om Nordengen.

Som sagt så gjort. Vi gikk over huset innvendig og utendørs. Hovedpoenget mitt med runden var at huset i 2004 var nedslitt og av mange fradømt all eksistensberettigelse. Likevel lot det seg reparere fordi det var skikkelig bygd og viljen til rehabilitering var til stede. Og hele veien har reparasjonene underordnet seg husets alder og historie.

Gamle hus kan se slitne ut med vår tids øyne, men en tradisjonsjonshåndverker vet at skinnet ofte bedrar. Her et vindu fra Sandbu i Vågå. 

På en annen måte

- Som tradisjonshåndverker leser du huset på en annen måte enn en konvensjonell håndverker, sa jeg den gang. 

- I Nordengen hadde huset et språk jeg var opptatt av å bevare. Altfor ofte ser jeg gamle hus der rehabiliteringen har fart for hardt frem og gjort huset fremmed overfor seg selv. Vi snakker om detaljer og nyanser. Eller grove overgrep.

Alle hus som har levd en stund, har utviklet sitt eget uttrykk. Her en dørvrider i Prestegårdslåna i Melhus.

Snakke med huset

Jeg fortsatte: - Tradisjonshåndverk handler også om kommunikasjon med eiere som har bilder i hodet, men som ofte kan mangle ord for en god bestilling til håndverkeren. Det er der slike som meg gjerne kommer inn, fordi alle bygninger har et punkt, en tåleevne for forandring, der de mister sjelen om du ikke vet hva du gjør. Utførelsen og materialvalget er viktig, sa jeg også den gangen, - men også historien som har formet husets uttrykk. Hus og eier må være synkrone og hvert hus og hver eier må behandles individuelt. Noen er gode til å velge, andre blir bare forvirret. 

Gammelt møter nytt i Nordengen. Viftevinduet ble kjøpt på auksjon, men resten sørget tradisjonshåndverkere for. 

En ruin

Også la jeg til: - Nordengen var egentlig en velbevart ruin. Tak, piper, vinduer, beslag, ovner, dører og alle overflater, alt ble tatt. Det er tradisjon og fornyelse uten at det det synes. Mange tror at huset alltid har sett slik ut, men det er løgn. Verandaene, for eksempel, er min tilføyelse og har ikke noe med huset som sådan å gjøre. Likevel, de beriker livet her. Og huset.

Hva er et gammelt uthus? Hvilke elementer er det viktig å ta vare på?

Autentisitet

Oscar snakker om autentisitet og bruker en trebåt som eksempel. Hvor mye treverk kan du skifte ut før båten er blitt en annen?

Vi er på god vei over mot filosofen Heraklits påstand om at alt flyter. Du stiger ikke ned i den samme elven to ganger fordi vannet har rent videre. Overført til bygningsvernet reiser det spørsmål om hvor store inngrep du kan gjøre, før det får konsekvenser for autentisiteten. Jeg viser ham trappetrinnet ute i gangen og kjellerlemmen i kjøkkenet som Sveinung Sletten har reparert.

Hasper og hengsler i en svensk bygningsvernbutikk. Det er lett å la seg begeistre, men her hjemme kan de fort bli fremmedelementer. Her fra Not Quite, Fengersfors Bruk i Dalsland.

Prosess

- I Nordengen ble mye gjort de første årene, sier jeg, - men egentlig er huset en kontinuerlig prosess. Eiendommen, verken hus eller hage, skal noen gang bli ferdig, men følge livet mitt gjennom alle dets faser, slik tidligere eiere også har sitt sine spor. 

- Det er det som er et hjem. Jeg pusser ikke opp for verdiøkningens skyld, men for at jeg lettere skal kunne bo her fast gjennom årstidene.

Hadde han fortsatt på Kuben, kunne Oscar ha blitt en konvensjonell tømrer, en av dem du finner på alle byggeplasser, som setter opp moderne hus. Godt betalt og ganske trygt.

Valget

- Men hvorfor tradisjonshåndverk? Jeg stiller ham spørsmål tilbake. Han har nylig fylt 17 år og kan bli hva han vil. Bak seg har han ett år på Kuben (yrkesskolen i Oslo) og før det, 10. klasse på ungdomsskolen. Begge deler var noe helt annet enn Hjerleid som han nå skal starte på.

Hadde han fortsatt på Kuben, kunne han ha blitt en konvensjonell tømrer, en av dem du finner på alle byggeplasser, som setter opp moderne hus. Godt betalt og ganske trygt. Men som den eneste i klassen sin i Oslo, drar han til Hjerleid, en skole ingen av hans medelever hadde hørt om. En skole som lærer ham å lafte, bruke verktøy, "men også maskinverktøy der det trengs". Fire dager i uka skal han tilbringe på verkstedet.

Han gleder seg.

- Tradisjonshåndverk bygger på generasjoners erfaring med materialene. Det kan kjennes bløtt å ta på, men har likevel mye styrke i seg. Du må erfare for å forstå, sier Oscar.

Materialkunnskap

- Men hvorfor? Jeg borer i spørsmålet.

- Treet som materiale, svarer han. - Mulighetene som ligger i det. Hvordan du kan forme trevirke til og bli nesten hva som helst. Et økseskaft, et møbel eller et helt hus. Tre er spennende fordi et emne som kan egne til en ting, kan være helt uegnet til noe helt annet. Tre er et levende materiale med egenskaper du må forholde deg til. Tre lever hundre år etter at det ble felt. Tradisjonshåndverket tar hensyn til dette. Tradisjonshåndverk bygger på generasjoners erfaring med materialene. Det kan kjennes bløtt å ta på, men har likevel mye styrke i seg. Du må erfare for å forstå.

Damstredet i Oslo. Rabarbraslottet til venstre.

Damstredet i Oslo

Kom ideen kastende på ham? Er han en fremmed overfor gamle hus?

Vel, ikke helt. Oscar er vokst opp i det 200 år gamle Rabarbraslottet i Damstredet, denne klyngen med gamle trehus som klamrer seg fast i skråningen ned mot Fredensborgveien. Bestefaren kjøpte det på 1950-tallet, da slike bygningsmiljøer fremdeles ble revet over hele byen. Mange kunstnere har gjennom årene hatt tilhold her. På 1970-tallet hadde tekstilhåndverkeren Sigrun Berg utsalg i kjelleren i dette huset. Da Dagbladet besøkte butikken hennes, beskrev de det som et lokale med "hvitkalkede vegger, uortodokse hyller og krinkelkroker". Med andre ord, Oscar er vant med at omgivelsene ikke er i vater. 

Men det er også det som fascinerer ham.

To hus er aldri like og tradisjonshåndverkerens arbeidsdag varierer med prosjektene. Her et bolighus under arbeid i Gjerstad.

Gamle hus

- Gamle hus har sine skjevheter, påpeker han. - Det er ikke bare å kjøre på som håndverker. Hver reparasjon, hvert inngrep må tilpasses det som som er der fra før. Tradisjonshåndverkeren fjerner ikke mer enn det som er nødvendig, og det gir arbeidet en helt annen mening. Hvert hus har sine utfordringer og løsninger søm gjør arbeidsdagen variert. 

Hva skal vi gjøre med kjellerlemmen? Vi bestemte oss for å reparere fremfor å lage en ny. Nå er spørsmålet om jeg skal male den eller la den snakke som den er.

Kjellerlemmen

Så går vi ut i kjøkkenet og kikker på kjellerlemmen en gang til.

- Før vi reparerte den, hang den knapt sammen, forteller jeg, - men Sveinung demonterte den, la inn nye bord som ble høvlet og tilpasset resten av materialene. Som det franske låset er lemmen nå en av husets severdigheter.

- Dette uttrykker en ydmykhet for huset og historien her, sier jeg, og det er det jeg så ofte savner i vår tid. En ydmykhet for dem og det som er skapt før oss.

Nordengen er et hus der historien ligger lagvis i veggene.

Ett år

Det er klart at han er spent, ikke bare på skolen, men også på internatet som venter ham. Det blir lange skoledager, mye praktisk arbeid, men også et godt stykke hjemmefra venner og familie.

- Men dette blir bra, sier han og er ganske bestemt på at det er tradisjonshåndverk som er veien videre. Ikke nødvendigvis for evig og alltid, om 10 år er han fremdeles bare 27 år og kan gjøre noe helt annet, om han skulle ønske det. 

- Jeg tar ett år om gangen, fortsetter han. Men da har vi satt oss ned ved kaffebordet på verandaen, Knut, Oscar og jeg.

En gryende høst. Et skoleår er i gang. 

Hokuspokus

- Tradisjonshåndverk er ikke noe hokuspokus. Det er mitt avskjedsord til ham i denne omgang. 

- På sitt beste kan det sammenlignes med brukskunst, men først og fremst er det en måte å vøle bygninger på som er individuelt tilpasset. Det handler om kunnskap, verdier, om livskvalitet og yrkesstolthet, om hvem du som som eier og håndverker vil være.

Vøle?

Et nytt ord å lære seg.