Agnethe, sa du?

 

Jeg jobber sakte og det går smått. Likevel, uthusene ryddes, ett for ett.

Det handler om høstens forestående rehabilitering. Den har vært planlagt lenge, men først nå den siste uka har jeg virkelig tatt fatt. I kalenderen har jeg satt av ti dager til jobben. Godt mål, jeg vet, men det er sommer og det gror rundt meg på alle kanter.

Det ene drar det andre med seg. Før jeg kan tømme det store uthuset, må jeg rydde det lille.

Les om uthusprosjektet her.

Rehabilitering

Sveinung Sletten og karene hans får ikke gjort noe før jeg har ordnet vei for dem. Og uthusene har aldri vært ryddet. Ikke min tid og heller ikke tidligere. Jeg fortsatte der de forrige eierne slapp og har fylt godt på med alt som har stått i veien andre steder. Men nå er det altså andre takter.

Det er til å miste motet av, men det tok bare 70 minutter å tømme det minste uthuset. 

70 minutter

Det midterste  (og minste) av uthusene tømte jeg på 70 minutter. Jeg tok tiden siden jeg ofte stipulerer egeninnsats når jeg skriver tilskuddssøknader for andre. Rydde er noe alle må gjøre før håndverkere slipper til og noe de fleste også kan gjøre selv. Men hvor lang tid tar det egentlig? 

Som et grunnprinsipp mener jeg at en skal ta seg god tid for å unngå at historier går tapt. Innimellom alt skrotet ligger det ting som har noe å fortelle deg. For det er det dette egentlig handler om. Rydde opp i gammelt liv.

Alle materialer som har ventet på og bli brukt til noe er kappet opp for hånd med en buesag som kunne vært bestefaren min.

To hauger

Jeg startet med to hauger, henholdsvis det som skulle kastes og det jeg ville beholde. Det varte ikke så lenge før jeg måtte finsortere og to hauger vokste til sju. Plast, gamle sykler, metall, brennbart virke som kunne kappes opp til ved, brennbart virke sauset inn i motorolje, restavfall og det som kunne gis bort eller eventuelt selges. 

Haugen med det jeg ikke umiddelbart kunne kaste vokste urovekkende raskt. Jeg sorterte på nytt og kom bedre ut av det.

Bunnstokken

Det er alltid både gleder og sorger forbundet med det å rydde. Jeg tar gleden først: Bunnstokken i uthuset var langt bedre enn fryktet og behøver ikke skiftes ut likevel. Det betyr at jeg står igjen med å senke terrenget på utsiden og skifte vindskier. Fort gjort begge deler og noe jeg fikser selv. 

Gammel plast oppfører seg skremmende. Den blir sprø og smuldrer mellom fingrene dine. Egentlig burde jeg ha hatt støvsuger for å få med meg alt sammen. Her rester etter en gammel bærepose.

Jordgulvet

Sorgen var at jordgulvet innendørs er fuktig og slett ikke bra for en fremtidig skåle (vedlager). Altså måtte jeg hente pukk som jeg kunne bre utover. Med leid henger fikk jeg fatt i tilstrekkelig mye til å dekke gulvet. Deretter var det å kappe opp alle materialer til ved i passe størrelse. Vedkapping viser seg å være som vannbæring, den tar aldri slutt.

Bunnstokkene var til alt hell finfine, men jordgulvet er ellers så som så. Jeg dro til Bjørgedalen i Furnesåsen og hentet pukk.

Sager og stabler

Når dette skrives, sager og stabler jeg ved fremdeles. Mye av det er restmaterialer fra tidligere byggearbeider. Lenge har jeg tatt vare på det i håp om at det skulle komme til nytte, men nå er det slutt. Jeg har tatt affære.

Vedhaugen vokser. Det ligger mye meditasjon i å sage for hånd. 

Gir bort

Underveis har jeg annonsert tre motorsager gratis mot henting på Finn.no. "Ikke funksjonstestet", som det heter på auksjonsspråket. De forsvant i løpet av noen timer. Et smidd ljåblad, et gammelt trau og to alderdommelige sykler er lovet bort til en kompis og er også snart ute av min horisont.

Tre motorsager, minst 25 år gamle. Det kom en fyr i kritthvite bukser og hentet dem alle. Han likte å mekke, sa han.

Hva med resten?

Men så er det resten da, det som strengt tatt er for godt til og kastes, men som ingen vil ha. Slik som buntene med rusten hesjetråd som ingen lenger trenger. De vitner om et arbeidsintensivt jordbruk de fleste i dag bare kjenner fra gamle fotografier. 

Det var lenge  siden disse rivene sist så dagslys, men en gang. Under skitten synes navnetrekkene til Gunvor og Agenthe.

Gunvor og Agnethe

To høyriver i tre med et varierende antall tenner, påskrevet navn til dem som en gang brukte dem, fant jeg også.. På den ene står det "Agnethe", på den andre "Gunvor". Hvem var de? Og hvorfor merket de rivene sine med navn? Det er slike spørsmål jeg grubler over mens jeg finsorterer.

Kastet jeg dem også? 

Nei.

Går det, så går det. Bilen ynket seg i den siste kneika. Fra porten var det trillebår videre ned til uthuset.

Rust

Så er det verktøyet. Også de minner om tidligere tiders arbeidsdager. Sager av ulikt slag, alle med rustne blader. Filer, bryner, bor og tenger. Alt medtatt og ubrukt gjennom årtier. 

Jeg tar vare på noe av det, men kaster resten, Fyller opp bilen og kjører det av gårde. Jeg er ikke noe museum og jeg trenger plassen. Det er sjelden jeg savner noe jeg ikke visste at jeg hadde.  

Når dette er unnagjort, fortsetter jeg å sage. Langsomt kryper stabelen med vinterved oppover veggen. 

Det kjennes som alt står stille, men langsomt kryper vedstabelen oppover langs veggen.

To tredjedeler

I skrivende stund har jeg gjort unna to tredjedeler av ryddejobben og har overskredet time-estimatet mitt kraftig. Samlet har jeg ført opp 20 timer til rydding av uthusene, men har snart brukt et ukeverk. Det trekker ut, ikke bare fordi jeg er i feriemodus, men like så mye fordi det ene trekker det andre med seg. 

- Det var andre tider den gang, kan folk si. Et par gamle sko i hardt lær dukket opp inne i et hjørne og bekrefter at det er sant. Det var virkelig andre tider den gang.

Kropp og sjel

Sagingen tar uendelig med tid, men jeg tenker det er bra for både kropp og sjel. Sorteringen krever oppmerksomhet siden mange av tingene rommer historier og forteller om et Nordengen før min tid.

En rekrutt med hesten sin. Begge stramme til ære for fotografen. Men hvilken tilknytning har de Nordengen?

Grinder

At det innerst inne ved veggen i et av uthusrommene sto et sett med hvitmalte  grinder, ante jeg for eksempel ikke. Medtatte, det skal være visst, men opprinnelig fint utført av evnerike hender. Åpenbart brukt til de ikke hang sammen lenger, men hvor? 

Og hva skal jeg gjøre med dem?

Klar for siste reis. Ovnsrør, hesjetråd, gamle jordposer, rot og skrot.

Å kaste

Når jeg bestemmer meg for å kaste noe, så er det ugjenkallelig forbi. Historien lukker seg og er for alltid glemt.

Det kjennes som en lettelse. 

To gamle grinder, opprinnelig fint utført, men deres dager er talte.