"Borta är grinden ..."

Jeg er på tredje uka med rydding i uthusene. Helt uakseptabelt selvfølgelig, men det blir jo resultater. Til slutt.

Forleden spurte jeg Per, naboen min, om han dro kjensel på grindene jeg fant i uthuset. To hvite, temmelig medtatte, hageporter som en gang hadde ønsket noen velkommen innenfor. 

Han ristet på hodet. Nei, ingen minner om dem. De gjenfinnes heller ikke på de få gamle bildene jeg har sporet opp av Nordengen. Men hvor mye ser du egentlig på et flyfoto?

Les om hva som ellers har dukket opp i uthuset.

Det er skarpt sollys når jeg fotograferer grinden. Pil råtten er den også.

Ingen ting varer evig

Tross den begredelige tilstanden, har noen før meg likevel tenkt at det var for galt å kaste dem. Derfor ble de satt innerst inne ved veggen i uthuset. Og der har de stått til jeg plukket dem ut nå. 

Jeg kikket på dem, tok noen bilder, før jeg la dem i haugen for det som skal brennes til høsten. Så gikk dagene, stadig med et og annet hastig blikk på dem. En undring og interesse over form og utførelse, mens jeg ellers bar meg skakk på andre saker.

Jeg hadde lagt grindene i haugen for det som skal brennes til høsten.

Forbildene

Poenget er at grindene hadde noe ved seg og var fint gjort. Det plaget meg.

En gang hadde noen gjort seg flid med å lage dem. Forbildene var kanskje hentet fra mellomkrigstidens villahager, den gang porter var en del av den representative inngangen som startet allerede ute i gata og som fulgte singel- eller hellegangen  forbi staudebedet og frem til en forseggjort inngangsdør.

Mange av disse portene forsvant etter krigen, men noen har overlevd frem til vår tid eller har gjenoppstått etter gamle forelegg. Porter og hagegrinder er som gamle hagemøbler og kan være så uendelig vakre, men krever vedlikehold for å ta seg ut. Og det var nok det som til slutt ble deres bane. Folk hadde ikke tid - eller råd, til å ta vare på dem.

Frem med papir og blyant for å notere målene.

Yesterday

Forleden tok jeg meg altså på tak og tenkte, søren heller. Jeg løftet dem ut av haugen, la dem i gresset og hentet tommestokk, blyant, papir og kamera. Når noen først har tatt seg bryet med å sette grindene til side, skal ikke jeg være den som kaster dem sånn uten videre. En altfor rask rydding ender alltid med anger og ergrelse.

Jeg la dem ut i gresset og tok et overblikk. Deretter fisket jeg frem målestokk og blyant.

Fremtiden var hvit

De er hvitmalte, slik de fleste hagemøbler og stakittgjerder ble etter jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. Der var parkanlegget en viktig del av utstillingen og signaliserte at fremtiden var lys for det unge og frigjorte Norge. 

Materialene er teljet for hånd.

Solid

Jeg gransket dem og noterte at rammene er solide og holder styr på ni spiler i øvre del og tre spiler i den nedre. Alle deler er teljet for hånd, noe som igjen betyr at jeg mistenker at opphavsmannen har gått på hogst- eller tynningsflater etter egnede materialer. Han har båret trevirket hjem, laget seg en skisse etter noe han har sett et sted. Deretter satte han vel i gang. Det må ha tatt like lang tid som min rydding.

Jeg måler opp og tegner grindene.

Lengde og bredde

Jeg målte bredde, avstand og materialenes tykkelse. Portene er ikke like brede. Den ene er 130 cm og den andre 160 cm, men begge er 103 cm høye.

Mellom spilene i øvre del er avstanden 12 cm, i nedre del en del mer. 

Rammene består av materialer som er 7 cm brede og 5 cm tjukke. Sånn cirka. Alle deler er avrundet i hjørnene og spilene er smalest i hver ende. Til sammen skaper dette en harmonisk port, umiskjennelig et husflidsarbeid av det evnerike slaget. Utført med håndlag og formsans, men inspirert av av en større verden.

En port?

Hva vet vi egentlig om gamle grinder og hageporter i Løten? Jeg kjenner noen eksempler, men dette er kulturarv av det slaget som lett forsvinner uten å sette spor etter seg. Når de havner på bålet brenner de godt, mørkne og tørre som de er. 

Sju ulike varianter

Jeg teller fort over mitt eget forråd. Fra lille Nordengen kjenner i alt sju ulike varianter av porter og grinder, mine egne bidrag iberegnet. Hvor mange finnes da ikke i hele Løten, eller på Hedemarken? Hvilken arv representerer de? Og hvor  mye er dokumentert av dette her hos oss?

Lyckliga gatan

Husker du Lyckliga gatan?

I 1967 sang Anna-Lena Löfgren seg inn i svenskenes hjerter med Lyckliga gatan. Det måtte skje. EPA og DOMUS hadde lenge valset over landets byer og tettsteder med sine intetsigende varehus. Lokalpolitikere over Hele Sverige overbød hverandre i saneringsiver. Miljonprogrammets boligblokker erstattet hullete gatestubber og lav trehusbebyggelse med asfalt og betong. 

Ingen klarte som Löfgren å formidle savnet og sorgen over det Sverige som for alltid ble borte. I uke etter uke toppet den Svensktoppen. Og i dag? 

En klassiker.

En av de korte spilene nederst.

Hva er en grind?

En grind kan føre inn til så mye.  Du kan studere utførelsen, materialvalget, formen, bruken og plasseringen. Det er derfor den ikke skal brennes. 

Ikke denne gangen heller.