Hvem leste dette?

Det var i begynnelsen av mai hun kom, journalist Silje Josten Lien fra Hamar Arbeiderblad (HA). Et gjenbesøk i Nordengen. Tre år etter.

Forrige gang hun var her, var på senvinteren i 2021. Da holdt Sveinung Sletten og karene hans på med rehabiliteringsarbeidene. Huset var en byggeplass, taket var åpnet mot nord og sør, men ingen arker var kommet på plass. Nordengen lå der som et åpent sår.

Les reportasjen fra 2021

Nordengen mens arbeidene pågikk vinteren 2021.

På nytt

Nå derimot, nå var det blitt mai og vår i været. Hun lurte på hvordan det egentlig gikk. Hadde jeg fullført byggeplanene?  Hadde jeg forlatt Oslo og flyttet til Løten? Hvordan var livet nå tre år etter?

Ja, hvordan er nå egentlig det?

Silje på reportasje i 2021. Huset var en byggeplass.

Les Siljes reportasje (betalingsmur)

Siden sist

Jeg liker å prate, så jeg var glad for besøket. Siden sist vi snakket sammen, har mye skjedd i verden. Saker som også påvirker meg. Krigen gjester igjen Europa og viser fare for spredning, eiendomsmarkedet når nye høyder, særlig i byene, folks renteutgifter knuser stadig flere privatøkonomier og klimaendringene fører til ustabile værforhold. Kort og godt usikre tider. 

Noen vil hevde at dette lå i kortene allerede i 2021 og kunne forutsees, men i opinionen har erkjennelsen kommet langsomt sigende siden hennes forrige besøk.

Huset sett fra øst vinteren 2021.

Satt på vent

Ett av poengene i reportasjen hennes denne gangen, er at byggeprosjektet mitt er satt på vent. Bortsett fra den nye kledningen og arkene, ser huset ut som før. Intet nytt kjøkken og heller ikke noe bad. Og den ovale spisestuen inspirert av den italienske barokkarkitekten Borromini finnes bare på tegnebrettet.

Arkitekt Geir Dingstads tegninger er foreløpig lagt på is. Men drømmen er der om en dag å reise tilbygget slik det er tenkt.

Klokt

Jeg vet at mine forfedre ville nikke anerkjennende til min beslutning. Det er viktig å stille tæring etter næring. Dessuten innse at beredskap ikke bare handler om vann og hermetikk i kjelleren, men også om å ha en økonomi som tåler en støyt. 

I skrivende stund leser jeg om den nye inkassobølgen som særlig rammer høyinntektsgrupper med gjeld til over pipa. Mange av dem bor urbant til i komfortable leiligheter. Deres livsførsel er av det kostbare slaget, men nå har renteøkningene gjort dem til bemidlede mennesker uten tilstrekkelige midler. 

Silje noterte ned tanker og planer for Nordengen i 2021. Tre år senere ser verden helt annerledes ut.

Prosess

Silje hørte noe mer også. Nordengen er en prosess. Eiendommen skal aldri bli ferdig. Nordengen er motsatsen til det nøkkelferdige huset som er skreddersydd for kjernefamiliens behov. Hensikten er ikke å komme i mål, men å leve sammen med huset gjennom alle livets faser. 

Les om huset som prosess

Nordengen er et hjem, satt sammen av mange brikker. Hvert rom er en bok for seg. At jeg nå skal reinstallere elektrisitet i deler av huset, er en del av denne prosessen. Først rev jeg vekk alle ledninger og kontakter, men installerte likevel et nytt sikringsskap. Men nå, 20 år etter, skal jeg igjen slå på lyset, i stedet for å tenne det. I alle fall i noen værelser.

Jeg visste at en innredning av råloftet ville gi meg denne utsikten. Men hva det innebar å våkne opp til dette skuet i alle slags vær, til alle døgnets tider, sommer som vinter, måtte først erfares. 

Vellykket

Jeg fikk aldri fortalt henne at innredningen av det tidligere råloftet ble mer vellykket enn forventet. Det handler ikke bare om utsikten fra sengen eller arbeidsbordet, men hele atmosfæren her oppe. At innredningen fikk konsekvenser for bruken av hele huset.

Les om råloftet

Her oppe

Det er her jeg sitter og skriver nå. Det er her jeg ellers leser, sover og ofte spiser. Det er her jeg sitter i skumringen og tenker eller noterer. Jeg tror på rom som fyller flere funksjoner. Rundt meg har jeg ting som som representerer bruddstykker av livet mitt. Minner som gjør Nordengen til mer enn et sommerhus. Det er en ramme, en identitet og et utstillingsvindu for de verdiene jeg mener er viktig å ha på plass.

Gjenbruk handler også om å plassere gamle historier inn nye omgivelser. Ta med seg minnene. Alle vinduene er gamle og har vidt forskjellig opprinnelse.

På trykk

Reportasjen sto på trykk i HA over en dobbeltside, den 21 mai i år. På nett ble den publisert noen dager tidligere. Selv leste jeg den i papirutgaven og da med vegring. Jeg liker verken bilder eller tekst av og om meg selv, selv om jeg vet at det finnes rikelig med beviser på det motsatte.

Reportasjen kom på trykk den 21. mai 2024.

I redaksjonen

Den 27. mai satt vi i avisens redaksjonslokaler og rollene var snudd på hodet. Jeg intervjuet Silje om responsen på reportasjen. Hva vet vi om dem som leser stoff som dette? For meg som blogger og formidler er dette viktig kunnskap. 

HA utkommer fremdeles tre dager i uka på papir, men disse leserne omfattes ikke av det jeg skriver her. Siden nettutgaven ikke åpner for kommentarer fra leserne, står dessuten alle tolkninger her for min egen regning.

Silje i HAs redaksjonslokaler. 

Ett minutt eller mer

Reportasjen ble lest av vel 5 500 abonnenter (5 523). Ikke så mange, tenker du kanskje, men det tilsvarer en halvfull sal i Oslo Spektrum. Tallet sier meg likevel ikke så mye, siden jeg ikke kjenner  hvor mange abonnenter som leser HA på nett. Silje forklarer at du må være registrert med egen identitet som abonnent og at du må ha vært inne på saken i mer enn ett minutt før klikket ditt registreres. 

Utsikt fra verandaen etter regn i skumringen.

Klikk

Nesten halvparten av klikkene kom fra Hamar (2 475). Fra Løten var det notert 401 klikk, fra Ringsaker 848 og 1197 fra Stange. 557 klikk kom fra resten av verden.

Overraskende er de forholdsvis høye tallene fra Stange og Ringsaker og det lave fra Løten. Jeg ville tenkt omvendt, siden dette er for lokalt stoff å regne her. Men igjen, jeg kjenner ikke avisens nedslagsfelt godt nok til å konkludere på noe som helst. At Hamar stikker av gårde med en så stor andel av leserne er imidlertid ingen overraskelse, all den tid kommunen er den folkerikeste på Hedemarken.

Silje sjekker tallene og den geografiske spredningen. Rundt 5 500 leste reportasjen på nett.

Menn og kvinner

Interessant er kjønnsfordelingen. Når noen spør meg om kundesegmentet mitt, svarer jeg alltid at det er kvinner, 40 pluss. De bor i bynære eller mellomstore byer på Østlandet opp til Trøndelag. Fordelingen mellom menn og kvinner anslår jeg jeg til å være kanskje 30/70 i kvinnenes favør. 

Dette har jeg ikke dokumentert på noen måte. Snarere baserer tallet seg på en magefølelse gjennom mange år. Ofte er det kvinner som responderer på det jeg skriver og det er kvinner som bestiller hagemøbler, rådgivning eller handler Disen Kolonials såper.

Jeg tester alltid egne produkter slik at jeg vet hva jeg snakker om når noen spør. Einerlågen gjør for eksempel susen når jeg vasker i lysthuset.

En annen historie

Siljes tallknusing forteller en annen historie, i alle fall denne gangen. Av alle som hadde klikket seg inn på denne reportasjen, var 47 prosent kvinner. Det vil si at resten var menn (53 prosent). Felles for dem begge er at de er middelaldrende. 

Bare seks prosent av klikkene kom fra folk under 40 år. Også det er interessant lesning, siden jeg ofte viser til at prosjektet Nordengen appellerer til mennesker som er 25 pluss. Kanskje mer til dem enn eldre årganger som allerede har blitt sittende fast i eget liv. 

Ved nærmere ettertanke vet jeg riktig nok at hagemøblene fenger bredere enn Nordengens hus og hage. Og hvem som gjemmer seg bak denne dagbokens snaut 120 000 klikk, vet jeg egentlig ikke så mye om, selv jeg også her har et inntrykk.

Drøye to minutter brukte leserne i gjennomsnitt på å lese reportasjen. Det vil si at de fleste rakk gjennom.

Tiden det tar

Langlesning står lavt i kurs om dagen, likevel var gjennomsnittlig tidsforbruk på Siljes reportasje 02:19 minutter. Når jeg selv kontrolleste den på tid, brukte jeg 02:52 minutter. Men jeg leser sakte. 

Jeg rakk ikke å se så nøye på bildene og jeg tenker at folk gjerne øyner seg gjennom bildene og leser billedtekstene først. I dette kjenner jeg meg igjen. 

Kan hende ville et sterkere fokus på interiør i reportasjen ha påvirket kjønnsfordelingen blant leserne. 

Frafall

Det er noe som heter frafall også.

- Frafallet er på sju prosent, sier Silje. Med frafall sikter hun til alle dem som hopper av reportasjen underveis og heller blar videre. I vår rastløse tid er det mange av dem.

- Alt under 10 prosent er bra, supplerer hun. Det betyr at hun traff godt med sin innfallsvinkel. Leserne ble værende i teksten. Historier og menneskemøter fenger folk. Annerledeshet pirrer.

Historier og menneskemøter trekker lesere. Dessuten det som handler om annerledeshet.

Mange faktorer

- Mange faktorer kan påvirke tallene, fortsetter hun. - Det er mulig at andelen hadde vært annerledes om reportasjen i større grad hadde omhandlet interiør og detaljer rundt det. Kan hende trekker slikt stoff flere kvinner, men dette blir bare synsing.

- Dessuten, huset ligger i Løten. Selv om du er fra Hamar er du like fullt en innflytter. Dersom en er et kjent ansikt i et lokalsamfunn, kan det være at flere lesere klikker seg inn på en artikkel, uavhengig av tematikk. Identifisering er også en faktor. Vi leser gjerne om folk som har noe til felles med oss selv. 

40 pluss er dermed ingen overraskelse.

Hus og folk

- Noen hus "selger seg selv", slik som Villa Riise på Hamar, sier hun. - Her kommer menneskene inn som et supplement til boligen. Spørsmålet mitt var om Nordengen og jeg kan sees uavhengig av hverandre.  

- For andre hus, kanskje slik som Nordengen, trengs det mer drahjelp av eieren for å appellere.

Jeg nikker og tror at Nordengen og jeg er én og samme sak. Akkurat som Disen Kolonial og jeg er det.

- Dette handler også om annerledeshet også, avslutter hun. - Nordengen er ikke et A4-hus, snarere det motsatte. Du lever og skriver om et annet slags liv enn mange har mulighet til eller ønsker å leve. Men det å lese om det og kikke uforpliktende inn i andres liv og hjem, frister nok mange.

Husfliden i Hamar har lang tradisjon for å selge håndverksproduserte møbler. 

Forbildene

Og det er sant. Forbildene mine er jo hentet fra 1900-tallets kunstnerhjem, og heller ikke de var normen den gang. Men, og det er et stort men: Den gangen skapte kunstnerne en innredningsstil som husflidsebevegelsen grep fatt i. Carl og Karin Larssons hjem i Sundborn (Dalarna), Gerhard og Sigrun Munthes eiendom Level på Lysaker utenfor Oslo, ble begge formidlet gjennom kunsten og påvirket folks smak i sin egen samtid. Slik også Husfliden gjorde.

Les om kunstnerboligene

Men i dag er dette ofte oversett.