Nå må du våkne!

 

Jeg lister meg inn mot huset. Det sover fremdeles. Hysj!

Det er den 8. april. En av de dagene der du føler at friheten er uendelig. Klarvær. Sol. Skarpt lys. Frisk luft. Fønvind. Fuglesang. 

Vår, vår, vår

Det er en overflod av alle de tegnene som vi er i ferd med å miste for alltid. Det er vår, slik våren alltid har vært herover. Barndommens vår med klukkende bekker og våt asfalt. Is i oppløsning på Rokosjøen. Fuktig snø krydret med barnåler innimellom trærne. Ferske hogstflater som gjør barskogen linnere og vennligere.

Nordengen bader i sol, men ellers er alt stille, så stille. Bare fønvinden får tørre blader til å rasle.

Elektrisk

Det er spenning i luften når jeg parkerer. Som alltid er det en litt elektrisk forventning når jeg kommer denne første vårdagen. Hvordan har Nordengens ensomhet artet seg i vinter? Har takene klart seg? Har jeg overraskelser i vente? Vil jeg se tegn til blomsterløk og gåsunger? 

Det var slik vi holdt på som smågutter også. Vi lette etter sporene der vi visste de at de var å finne. Fant vi ingen, grov vi forsiktig i den solvarme jorden, brakk litt på grenene og studerte de søvnige knoppene.

Auda, en takstein er på vei ned. Det skjer hvert år. 

Råtten snø

Det er ikke måte på hvilken vinter det har vært i år. Snøen kom allerede i oktober og ligger fremdeles. I Oslo blomstrer krokusen, i Nordengen er det fremdeles hvitt med bare flekker. Når jeg går ut av bilen er det snøfritt i veikanten og ned den lille bakken, men så ligger vinteren der og venter. Stien min forsvinner i råtten snø. Det er nesten så det surkler når jeg trår på den.

Snøen er ikke bare kram, den er kliss våt.

Spor

Jeg lager fotspor når jeg går mot huset. Noen steder dype. På verandaen står bord og stoler fremdeles, slik jeg forlot dem i fjor høst. Tomme ampler svaier i vinden. Ryddet jeg meg ikke ferdig i fjor høst? Kom snøen virkelig så plutselig?

Det var den vinteren som kom så tidlig, kommer vi til å si om fjorårsvinteren. 

Vinteren som kom så tidlig

Den må ha gjort det, for den andre verandaen er heller ikke ryddet. Når jeg runder hushjørnet er det snø så langt øyet rekker. Det er skyggesiden, den som vender mot nord og fremdeles oppfører seg ugjestmildt på denne tiden av året. 

Det nye gjerdet mitt har klart seg bra, men all snøen?

Vegger og tak

Jeg glaner utover skogen. Utsikten varer flere mil. Så ser jeg takras som ligger hardt og kompakt på bakken. Når jeg løfter blikket mot vegger og hustak, får jeg øye på en takstein som har glidd ut. Jo mer jeg lar blikket gli rundt, jo flere spor etter vinteren ser jeg.

Stakittet har også fått juling i vinter. Mer enn vanlig.

Herjinger

Stakittet opp mot veien har fått juling av plogen og furutreet har omsider sluppet den grenen som brakk under tyngden av våt snø for flere år siden. Jeg noterer meg det bak øret: Rette opp gjerdet, rydde vekk tørre grener, brenne kvist og kvas før snøen forsvinner.

Jeg griper fatt i en rive og raker. Først litt og mest for følelsens skyld. Deretter mer for å risse våren inn i det døde gresset.

Bare flekker

Der sola varmer mer, er det bart. Dødt, slibrig løv og gress fra i fjor. Uthusene ligger der på rekke og rad. Vindskiene på utedoen har vinteren tatt med seg. Det måtte jo skje en gang. Det var ventet. Tørrkvist fra selje, rogn og bjørk ligger alle steder. Jeg griper fatt i en rive. Begynner å rake. Grer det det døde gresset. Det er som å tørke dugg av en vindusrute. 

Les om utedoen her.

Årets første løvhaug

Vannblemme

Jeg raker mer. Raker sammen små hauger og tenker at det godt for alt som er gjort. Raker så mye at det går hull på årets første vannblemme. Den første vannblemmen og den første hestehoven er en og samme sak.

Gjøre det og det

Så setter jeg meg ned med papir og penn. Lager liste over alt som venter. Rydde uthus, reparere taket på utedoen, fjerne noen trær, luke opp bedet langs vestveggen og gjøre livet triveligere for solbærbuskene. Det er ikke ende på hva jeg skal gjøre denne sommeren. Det minner om nyttårskveldens løfter.

Les om uthusene her.

Jeg startet på utedoen i fjor høst. Jeg fikk hjelp av vinteren og i sommer må taket repareres. Jeg føyer det til listen over årets gjøremål.

Jubileum

I  år er det 20 år siden jeg kom til Nordengen første gangen. Tiden går. Livet går. Det er både et jubileum og en erkjennelse. 

Det våres i sørveggen.

Lister

Hver vår har jeg skrevet slike lister, hver sommer har jeg strøket ut en og annen linje. Hver høst har det stått igjen ugjorte ting som en overraskende vinter har nektet meg å gjøre.

Huset ble panelt på nytt i 2021. Om noen år vil det se like gammelt ut som det vi erstattet da.

Essensen

Det er dette som er essensen av å være her. Jeg må aldri bli ferdig. Nordengen handler om å leve, være til stede, om å oppdage det store i det lille og det småskårne i det store.

Du må våkne!

Jeg gløtter på døren og hvisker inn i dørsprekken: - Nordengen, nå må du våkne! Det er vår.