Fullmåne i april

Torsdag 18. april 2024: Jeg er på vei mot Nordengen. Børsen i København er nettopp brent. Månen er på stigende  kurs.

Motstridende inntrykk kjemper om oppmerksomheten. På den ene siden, den magiske tiltrekningskraften som Nordengen alltid har på meg ved disse tider. På den annen side, all den friksjonen hus og hage skaper de første dagene. Hvorfor vekker noen hus så sterke følelser?

Warszawa skulle utslettes og den tyske okkupasjonsmakten klarte det nesten. att

Knagger

Det handler om identitet, liv og symbolikk. Om at noen bygninger er mer enn bare et husvære for mennesker og dyr. Bygninger er også åsteder, knagger vi kan henge historiene på, noe som gir oss selvfølelse og tilhørighet. Noen hus er like viktige for oss som hjerte og nyrer fordi de plasserer og definerer oss. 

Når hus brenner, for jeg tror det er særlig når ilden fortærer dem uventet og plutselig, nullstilles vi og blir rådville. Vi paralyseres og et kobbel av følelser setter inn. Den systematiske ødeleggelsen av Warszawas gamleby under krigen er et eksempel. Motstandskampen hadde kostet så dyrt og først ved gjenreisningen ble den vunnet. Børsens brann og vårens innflytting i Nordengen handler om det samme: følelser og symbolikk.

Les om Warszawa her.

Gamlebyen i Warszawa var en prioritert gjenreisningsoppgave etter krigens slutt i 1945. Alminnelige håndverkere ble kurset i tradisjonsbyggeri og veiledet underveis av bygningsantikvarer. 

Brann

Først København: Den gamle børsbygningen brant grundig ned i forrige uke. Slik sommerens innflytting i Nordengen for meg alltid står som merkedag i året, slik er denne tirsdagsmorgenen allerede blitt stående som en milepæl for Københavns innbyggere. Tirsdag 16. april, hvor var du da?

Svaret var at mange kastet seg på sykkelen og styrte mot den voldsomme røykutviklingen og flammene som slikket seg oppover det kobberkledte spiret. Mange sto tause og så det uvirkelige skje. Alle var lamslått før den udefinerte følelsen av sorg seg innover dem

Weekendavisen

Alexander Borglund er et navn jeg ikke kjenner fra før, men noen dager etter brannen skrev han i Weekendavisen at den karakteristiske bygningen nå ikke bare var forvandlet til en rykende ruin, men også var blitt et samlende symbol for Københavns borgere og alle dansker. 

Tusenvis

Næringslivsorganisasjonen Dansk Erhverv, som eier brannruinen, har i dagene etterpå mottatt tusenvis av meldinger fra folk som ikke bare uttrykker medfølelse og sorg over tapet av Børsen, men også mangfoldige tilbud om en håndsrekning til gjenreisning. At det skjedde på dronning Margrethes fødselsdag, gjorde kanskje brannen ennå mer symbolladet.

Fra Weekendavisens oppslag om brannen 19. april.

Sammen om Børsen

Hovedoppslaget på Dansk Erhvervs hjemmeside er ikke til å ta feil av og lyder: "Sammen om Børsen". Og med litt mindre skrift: "Børsen skal genoppbygges. No matter what." Det sies at det vil være en slags gest til Børsen for all den velstand bygningen gjennom sin 400-årige liv har skapt for byen, landet og folket. Ikke bare for danskene,  men også Norge har mye å takke Børsen for og bør av den grunn yte en skjerv til gjenoppbyggingen. Opp av branntomten har et nasjonalt samhold oppstått.

Se Dansk Erhverv her.

Næringslivsorganisasjonen Dansk Erhverv er den som eier Børsen. De var tidlig ute med å gjøre gjenreisningen til en nasjonal sak.

Sympati

Typisk nok var statsminister Mette Fredriksen en av dem som raskt kastet seg på telefonen til Dansk Erhvervs direktør, Brian Mikkelsen, for å uttrykke sin støtte og sympati. Også kulturministeren lovet gjenreisning da han gråtkvalt kommenterte Børsens brann.

1624

Bygningen ble oppført av kong Christian IV i 1624 og var i forbindelse med jubileet under restaurering. Den hadde overlevd bybrannene både i 1728 og 1795 og lå vis á vis Holmens kirke. Jeg har ofte passert bygningen og noen ganger også vært innenfor dørene.

Varebørsen var ikke bare ett av få byggverk fra den dansk-norske renessansen, men også et symbol på moderniseringen av Danmark og lydriket Norge. Som en annen journalist i samme avis, Jesper Vind, skrev: Børsen ble symbolet på innovasjon, handel, utveksling av dristige ideer, entreprenørskap, vekst og "dermed også en af forutsætningerne for, at Danmark endte med at blive et af verdens rigeste og lykkeligste lande." Det var innenfor Børsens vegger at fremtiden ble tegnet.

Undring

Danske aviser har undret seg over hva som egentlig forsvant i flammene. Før glørne var sluknet kom oppropet om at bygningen måtte gjenreises. At Børsen var å sammenligne med en annen brannkatastrofe, Notre-Dame, den 15. april i 2019. Københavns borgermester ringte til Paris for å forstå situasjonens fulle omfang.

"Spede spira lyt få stå". Våren dukker opp gjennom gammelt løv.

April

Så er jeg tilbake i Nordengen. Det er først i april at våren virkelig tar tak på Hedemarken og gjør snøhvite jorder svarte. Når bilen pakkes for sommerflytting, er værmeldingen alltid strålende. Det må være en godværsdag. Det gjør terskelen lavere for å slå rot igjen. 

Utenfor vinduene mine i byen står bjørketreet med lysegrønne museører. I Løten er det fremdeles 14 dager igjen før liene grønnes.

Akklimatisering

Så også denne torsdagen midtveis i april. Fenomenalt vær ut fra Oslo, morgenrushet er over. Jeg flykter fra gaterenhold og graving  utenfor vinduene mine. April har fremdeles et sting av kulde i seg, men alle piler peker i retning av sommer. Over Romerike begynner jeg å akklimatisere meg.

Til høyre

Etter Eidsvoll følger Minnesund, Mjøsa og til slutt Kolomoen. Der svinger jeg av til høyre, kjører den gamle bygdevegen mot Romedal. Den er svingete med dårlig asfalt. Jeg kjører sikksakk mellom humper og hull. Østover er det skog så langt øyet ser. 

Landskapet er ikke det du forbinder med Hedemarkens brede bygder. I stedet er det Glommadalføret og Finnskogen som preger omgivelsene våre. 

Joker'n 

Fra riksvei 3 tar jeg av til Ådalsbruk, kjører langsomt gjennom det gamle industristedet, forbi Klevfos  og Joker'n, hvor jeg stopper og handler. Deretter videre østover til jeg møter på Rokosjøvegen i Veakrysset. Da er jeg nesten hjemme. Eller rettere sagt, det er her "hjemmefølelsen" inntrer. I "mann-med-hattfart" kjører jeg det siste stykket over furumoene og skimter Rokosjøen mellom trærne. Denne dagen glitrer den og isen er nesten borte.

Les også om Løten.

Oset kapell er et veimerke mange av oss er opptatt av. 

Det gruale

Det er nå forventningene skrus opp til maks og overskygger det gruale som venter meg. Det handler om lyset, om skogen, om stillheten og alt jeg kjenner så godt fra før. Ved campingplassen og Oset kapell tar jeg til høyre for siste gang. Etter brua er det bare myra og Elsebakken igjen. 

Les også Kapellvokteren i Oset.

Veien slynger seg oppover og gjennom skogen. Elsebakken kalles den på folkemunne.

Veideborgrampa

Det er her nede ved Veideborgrampa at jeg alltid må hoppe av sykkelen og gå det siste stykket. På to hjul kommer jeg meg aldri forbi den. Når jeg er ute av svingen, ser jeg mine egne trær langs venstre side av veien. På høyre side ligger huset til Per og litt høyere opp, huset til Åse og Lars Ivar. 

Akkurat som kapellet, er Veideborgrampa et veimerke. Finner du den, finner du også meg noenm hundre meter unna.

Langt nok

Lengre enn dette skal jeg ikke. Nordengen bader i sol. Huset går i jordfarger, bortsett fra tegltaket. Etter 20 år lyser steinen fremdeles opp i alt det som ellers virker så livløst. 

Les om våren her.

Det er slik huset møter meg. Hver vår, uflidd og lett avvisende.

Venter på sommeren

Nordengen ligger der og venter på sommeren. Fra grinda går jeg den lille bakken ned og følger stien mot inngangen. Midtveis gjør den en liten sving, før den igjen retter seg ut. På hver side ligger søvnige staudebed med fjorårets blomstring limt dødt til bakken. 

Les også om vårens aller aller første møte her.

Stien smyger seg som en orm mot huset og endrer seg fra dag til deg gjennom året. 

Stien

Jeg kunne har rettet ut stien, gjort den mer effektiv og presentabel, men det var her vi begynte å gå da jeg overtok eiendommen for 20 år siden. Det er atkomstens naturlige leie. Den fører deg frem med en selvfølgelighet som om alternativer ikke skulle finnes. Stien er en organisk del Nordengen, det første møte med opplevelsen av kontinuitet og  tidløshet. Menneskene, både før og nå, har alle satt sine spor her, det er derfor sporene, slitasjen, er så viktig. Fortid og nåtid lever side om side og skaper harmoni. 

Aldri den samme

Og turen er aldri den samme. Om vinteren smalner den til fotsporene mine, om våren er den sleip og glatt, om sommeren lister den seg mellom blomstrende trær og bed som nesten begraver den i blomsterflor.  

Fargeprakt

Krokus er det første jeg år øye på denne torsdagen. Lilla og hvite. De gule likte seg ikke og forsvant ganske raskt. Rundt dem ser jeg at scillaen gjør seg klar med sine blå knopper. Visstnok kalles den også russerblåstjerne, men det er som scilla jeg kjenner den hjemmefra.

Så rart at ingen kokker har gjort noe ute av rabarbraskudd, tenkte jeg en gang og gaflet i meg. Det var dumt og jeg holdt på å sette livet til. Men vakre er de nå tidlig på våren.

Rekkefølgen

Det er alltid en rekkefølge i blomstringen. Først krokus, og når den er på hell, scilla. Det har tatt den 20 år å gå fra små flekker til større tepper. De kom med meg og er et av mine avtrykk i hagen. Etter scillaen kommer de solskinnsgule påskeliljene og etter dem, de lilla blomsterkulene til alliumen. De vokser under villmorelltreet ved inngangen, sammen med tulipanene og blomstrer gjerne samtidig med treet. Deretter følger sommerstaudene til langt på høst.

Det surrer

Når jeg sitter ved arbeidsbordet på loftet, ser jeg rett inn i morelltreets blomsterhav. Innsektene surrer henrykt mellom kronblader som som faller til bakken. Eventyret varer bare noen dager før treet bestemmer seg for å slippe bladene frem og gå i grønt frem til høsten.

Det gjelder og ikke dvele, men sette i gang med fyring og vask. Kaffekjelen er satt over, men det er liten tid til å sette seg ned.

Det er nå det begynner

Hemmeligheten er å ikke fortape seg i dette. Nå er det bare å brette opp ermene. Ikke sette seg ned, ikke ta en kopp kaffe først. Bare fyre opp, sette over den store kjelen med vaskevann, ta en runde i huset, notere alt som må gjøres, være effektiv og målbevisst. 

Foran meg ligger timer med klut og grønnsåpevann. Duften av rent hus handler om å erobre det fra vinteren, om å markere at nå er det igjen jeg som bor her.

Jeg bruker grønnsåpevann denne første vasken. Det handler ikke bare om renslighet, men også stemning. Utover sommeren går jeg over til Disen Kolonials einerlåg. Den dufter vidunderlig og varsler ofte om at det er gjester i vente. 

En kald skulder

Hus og hage møter meg med en kald skulder, litt grettent og uvillig. Jeg må vaske meg inn, rom for rom, få opp varmen og fordrive råmen som fremdeles sitter i veggene. Det går mange timer. Filleryer ristes og henges på gjerdet ute, ved bæres inn og to døde mus transporteres ut. 

For noen ble ikke livet så langt denne vinteren.

Inne og ute

Etter den første dagen er tre værelser klare. Huset begynner og bli seg selv igjen. Jeg kan starte ute. rake vinteren vekk, flekk for flekk, luke rosebedet i hagen og sette ned påskeliljer innkjøpt til halv pris etter påske i byen, plante fioler i krukkene utenfor døren.

Det er her, og nesten bare her, jeg klarer å gjenoppleve barndommens vårfølelse.

Ritualer

Har den store børsbygningen i København, Warszawas gamleby og det lille huset i Rokoberget noe som helst til felles? 

For et spørsmål! Begge handler om hverdag, om livets gang, om ritualer, tilstedeværelse og tradisjoner. Om de fysiske rammene som omgir oss, som gir oss trygghet og som forteller oss at nå er vi endelig hjemme. Det er her vi hører til, det er her vårt korte liv har funnet sitt leie. Generasjonene kommer og går, men både Børsen og Nordengen ligger der som tause vitner til livets gang.

Og forgjengelighet.