Året 1945

Ville de likt og bli løftet frem i en slik historie, fru Beichmann og fru Børsting? Det er ikke sikkert, men deres innsats var avgjørende da det gjaldt. Så hvorfor glemme dem?

For de er glemt. Jeg har ikke hørt om dem og det har neppe du heller. Navnene deres figurerer bare på gulnet papir i protokollene jeg gransker om dagen. Og når jeg nå nevner dem, er det fordi jeg skal skrive om året 1945 slik det ble oppsummert i Blindern og Vinderen Sanitetsforenings (BVS) årsmelding året etter. 

Årsmøtet

Egentlig var dette tenkt som et lite innlegg på BVS årsmøte i går kveld. Jeg skulle begeistre dagens medlemmer. Gjøre dem stolte av hva denne foreningen har bidratt med i årenes løp. Men tiden strakk ikke til og jeg brant inne med tallene mine. Derfor disse linjer nå, en fredag før palmesøndag.

Bestemors hvitsømsduker ble brodert i de lange kvelder bak blendingsgardinene og ble aldri brukt til hverdags. 

Over kaffekoppene

1946: Begeistringen fra maidagene i 1945 levde sikkert i dem fremdeles, men krigen hadde allerede rukket å bli historie når protokollen ble ført i februar dette året. "Krigen", slik jeg selv møtte den gjennom de voksnes snakk på 1970-tallet, ble meislet ut over kaffedukene i de tusen hjem. En historie som ble gjenfortalt, korrigert og retusjert utallige ganger i årene som fulgte.

"Oss" og "dem"

Da jeg var liten, kunne bestemor fremdeles peke ut husene der folk hadde vært nazister "under krigen". For henne var dette et eget landskap som handlet om "oss" og "dem". Det levde parallelt med at livet ellers gikk videre og at Moelv på Hedemarken langsomt utviklet seg til det det er i dag. Men i hennes verden var menneskene fra den gang som frosset fast i minnet. 

Fra kontorplassen min i Villa Ly.

I Villa Ly

Nå møter jeg 1945 på nytt. Denne gangen i en protokoll med årsmeldinger som spenner helt tilbake til 1926. Jeg sitter i Villa Ly på Slemdal i Oslo og leser meg gjennom foreningens virksomhet, år for år. Til å begynne med er sidene fylt med penn og blekk, men etter hvert er teksten sakset ut fra trykte rapporter, før skrivemaskinen gjør sin entré på 1930-tallet og arkene limes inn i protokollen. 

Protokollene er de første årene ført med penn og blekk. 

600 kvinner

1945 ble året som rommet både krig og fred. BVS kunne ved årsskiftet fornøyd notere seg for hele 600 medlemmer. De fleste av dem bodde vest og nord for Kirkeveien, i de relativt nye boligområdene som hadde vokst frem på Marienlyst, Blindern og Tåsen. Men også i det mer etablerte Vinderen, Ris, Slemdal og oppover mot Holmenkollen fant du dem. Mange var nok kvinner med hus og have, men ikke få av dem bodde i moderne byleiligheter med innbygd kjøleskap, sentralvarme og et deilig fellesvaskeri i kjelleren med elektrisk tørkeskap og rulle.

Les også: Conny Juells Urd

Hva var deres samfunnsinnsats i dette spente året? 

"Gaa Urd din giærning at giøre". Det var tett forbindelse mellom redaksjonen i Urd og Norske Kvinners Sanitetsforening. Etter krigen opplevde begge en eventyrlig vekst.

Im wunderschönen Monat Mai

I maidagene solgte denne ene lokalavdelingen av Norske Kvinners Sanitetsforening 65 000 maiblomster, du vet disse unnselige fargerike knapphullsblomstene som folk festet på jakkeslaget for å hilse våren velkommen. Samme året solgte de også 215 000 julemerker. Det var slike som som du klistret ved siden av frimerkene på juleposten. De kostet noen øre for stykket, så sett med dagens øyne var summen symbolsk. Men mange bekker små ....

Bladet brakte jevnlig reportasjer fra sanitetsforeningens prosjekter og løftet frem mennesker som i ettertid for lengst er glemt for sin innsats.

En hjelpende hånd

Hva pengene gikk til? Sanatorieopphold for tuberkuløse barn og voksne, tran og melk til nødlidende i faresonen, klær og skotøy som ble sendt nordover til Finnmark, Nordland og Troms, gratis helsekontroller for spebarn, småbarn og deres mødre i foreningens nedslagsfelt, dessuten gratis tannbehandling for barn mellom tre og syv år og opphold i feriekoloni for underernærte bybarn og utslitte husmødre. For å nevne noe. 

Hvem var husmødrene som fikk sine ferieopphold bekostet helt eller delvis av sanitetsforeningene? 

Møter og foredrag

Men det stoppet jo ikke der.

De avholdt også 14 styremøter dette året, i tillegg til medlemsmøter hver annen mandag i måneden. De drev helsestasjon i Harald Hårfagres gate 12 a for vordene mødre, spebarn og småbarn. I 1945 ble det notert 1007 spebarnskonsultasjoner. Kontroll av mødre og småbarn kom i tillegg. Utenfor oppgangen sto barnevognene oppmarsjert på rekke og rad. Leiligheten hadde de kjøpt for oppsparte midler.

Harald Hårfagres gate 12 a fotografert en vårdag i 2024. Leiligheten var i mange år benyttet som helsestasjon for vordene mødre, spebarn og småbarn. 

Svenskesuppe

I Stensgata 50, like ved hovedinnkjøringen til Ullevål Sykehus, ble et lokale innredet til suppekjøkken. Seks dager i uka ble det det utlevert 700 porsjoner med "svenskesuppe", en kraftig suppe med erter og kjøtt. Fru Beichmann hadde 25 kvinner til å hjelpe seg i dette arbeidet. I Ris kirke ble det også opprettet en suppestasjon. Fire dager ukentlig ble det delt ut 450 porsjoner også herfra. Det var fru Børsting som regjerte der oppe med 15 kvinner som hjalp til med det praktiske.

Frivillighet

Blir du overrasket når du leser dette? Eller kanskje imponert? For arbeidet baserte seg på frivillighet og var gratis. Det skjedde jo over hele landet og fru Beichmann og fru Børsting fantes i mange utgaver. Kanskje er det dette som er den virkelige fortellingen om Norge. En fortelling fylt av navn som i dag er glemt, men som engang var helt avgjørende.

Da det gjaldt!