Neste generasjon

 

Forlatte hus tiltrekker seg oppmerksomhet. Hvorfor?

Det var i vinterferien 2017. Så mye husker jeg. En strålende dag. Snøen var forholdsvis dyp. Dypere enn jeg hadde støvler til. I alle fall der hvor vi parkerte bilene. 

Hanne Guåker, Bjørn Dalsberget og jeg stavret oss oppover mot Doknes, et fraflyttet gårdsanlegg som lenge hadde ligget der til forundring. Værbitte bygninger, gamle vinduer, steile bølgeblikktak. Alle kunne se at det ikke hadde bodd folk der på lenge. 

Torsdag 23. februar, kl. 10:00. "Hanne", har jeg skrevet i kalenderen. En time senere besøkte jeg Doknes for første gang.

Brun av rust

Når du kom inn i våningshuset var forfallet fremdeles påtagelig. Hele himlingen i stuerommet var et sammenhengende malingsdryss. Pussen skallet av grua i kjøkkenet og jernkomfyren var brun av rust. For et utrenet øye kunne det synes som en uoverkommelig oppgave å rehabilitere bygningen, men Bjørn Dalsberget ville gjerne ta et tak likevel. 

Jada, det kan se ille ut, men for et trenet blikk er ikke dette et avskrekkende bilde.

Kommentarer

Hvor mange spørsmål hadde han ikke fått fra folk som ville kjøpe våningshuset på rot, som ville demontere og flytte det eller som bare ristet på hodet av at han kunne finne på å bruke penger på noe slikt? 

Doknes sett fra veien. 

Alle visste

Felles for alle var likevel at de visste hvor Doknes lå. I all sin taushet var gården en lokal kjendis. Og ikke bare lokal, langt utenfor Ringsakers grenser kunne jeg nevne dette gårdsanlegget og folk nikket bekreftende tilbake. 

- Og der ja, ble det ofte svart når jeg nevnte at vi nå skulle i gang med prosjektet. Doknes viste seg å være en uslepen diamant.

Tunet ligger i bratt helling og fundamentene i naturstein hadde delvis rast ut. Bygningen ble jekket opp og fundamentene tørrmurt på mytt.

På tv

2018 var året da Doknes kom på tv. Vi hadde gått i samarbeid med Tv-øst, nettstedet Bygg og Bevar og magasinet Lev Landlig om å følge prosjektet. Anlegget var velegnet som et eksempel til etterfølgelse. To bygninger med mange muligheter, bare to timer fra Oslo. Et visuelt og formidlingsvennlig anlegg med utfordringer i kø.

Se Doknes live på Tv-øst.

Forfallet til tross, allerede den gangen oppfylte Doknes manges drøm om "et hus på landet", et sted der tiden snegler seg av gårde, hvor humlene surrer og langbordet alltid venter på neste gjest.

Ingen kan lettere bringe deg til vanvidd enn en sau, men heller ikke gi deg så mye ro når den stillfarende går der og gresser.

Bæ, bæ

Det var beitemulighetene som fikk sauebonden Bjørn Dalsberget til å kjøpe eiendommen i sin tid. Men allerede den gangen hadde han og familien ønsker for tunet, helst aktiviteter som kunne gi liv til husene. En (kommersiell) virksomhet som skulle forsvare kostnadene ved å sette gården i stand. 

Smia er et kapittel for seg og ligger hundre meter vest for tunet ved langs den gamle bygdevegen.

Ved veien

Den gamle bygdevegen finnes det fremdeles spor av over tunet. Den smyger seg bortover lia i Stavsjødalen. Hundre meter vest for husene finner vi stadig vekk den gamle smia, nærmest gravd inn i bakken. Den er lavloftet med et tak tekket av med uthamrede parafinfat. En gang var den like viktig som et bilverksted er i dag. En gang fant folk en anvendelse for alt. Det er den historien smia forteller, sirkulærøkonomi i tidligere generasjoners tapning.

Hester har gnagd på vindusrammene. Det  er slikt som skjer når hus blir stående forlatt.

Tett tak

Doknes er en svalgangsbygning fra 1700-tallet, reist i to fulle etasjer med et romslig loft. Midt i huset skyter gråsteinspipa seg opp gjennom etasjene. I kjøkkenet er det både grue, bakerovn og jernkomfyr. 

Første gang jeg kom inn der, tenkte jeg at dette var voldsomt. Siden har vi hatt fagfolk til å se på både pipa og bakerovnen. Slett ikke ille, er konklusjonen. 

Gråsteinspipa ligger midt i huset og er, viste det seg, i god tilstand. 

Bygd for å repareres

Doknes er et hus som ikke bare ble bygget for å vare, men også for og kunne repareres. Selv om tiårene har gått siden bygningen mistet sin siste beboer, har det klart seg relativt bra. Hemmeligheten er først og fremst tett tak, men også at det tørre innlandsklimaet har gjort sitt til husets overlevelse.

Stemningene huset byr på er noe Henriette Syversen trekker frem ved Doknes. .

I tussmørket

Trappa mellom første og andre etasje finnes ute i svalgangen. Den er uisolert og vil aldri kunne måle seg med dagens hyttestandard, men kanskje har den andre kvaliteter å by på? 

Komfort skaper sjelden minner. Kalde, mørke og skumle ganger med knirkende trapper og dører som skriker i hengslene, setter derimot spor i et barnesinn. På Doknes er svalgangen et sted med mørke kroker.

Kjøkkenet i Doknes med grua til venstre og svalgangen til høyre.

Ukjent snekkers signatur

I første etasje er det et romslig kjøkken og en stue. Veggene er panelt og malt. Opprinnelig var det veggfast innredning her inne som stadig avtegner seg på veggene. I kjøkkenet er setningsskadene betydelige, men det er lenge siden huset satte seg og snekkere har siden tatt hensyn til skjevhetene. Ukjente håndverkere har listet sin signatur inn på veggene.

I andre etasje står det ene rommet fremdeles uinnredet og er åpent helt til møne. Det var ikke så ualminnelig før i tiden, men i dag er slike loft en sjeldenhet. Rommene i huset ble innredet etter behov og økonomi. Det forteller noe om tidsperspektivet til de som en gang bodde her. 

Svalgangen er uisolert og gissen. Men det er slik Doknes. I stedet for å kalle dette en ulempe som trekker huset ned, skaper kalde, mørke ganger uutslettelige barndomsminner.

Lagring og beredskap

Doknes representerer en forgangen økonomi som ikke tillot at noe skulle kastes. Derfor var det godt om plass til alt det som kanskje en gang kunne komme til nytte. Et stort loft, men en liten kjeller er gjerne regelen i slike hus. 

Mulighetene for lagring var like viktig som at husene ga tak over hodet til folk. Oppbevaring var selve beredskapen, forrådet og bufferen du kunne lene deg på om uhellet skulle være ute. Naturalhusholdningen på Hedemarken vedvarte til etter krigen og levde side om side med pengehusholdningen. Moderne boligarkitektur har glemt dette, selv om beredskap igjen er et tema.

Stuerommet i første etasje.

Skummelt

Igjen ser jeg for meg hvordan ungene gløtter på døren der oppe og kikker inn på loftet. Hensatte møbler, kister, avlagte klær, rot og skrot fra generasjoners liv. Roteloftene er et nesten forsvunnet fenomen i vår tid og med dem også den særegne lyden av vind, av regnet som pisker mot vinduene, av mus som gnager og tasser over gulvet på sine små bein. Dessuten gjengangere, de underjordiske og spøkelser av alle slag. Skapninger som bare kunne høres, men sjelden sees. Det var her oppe de holdt til. 

Den nye tid har innhentet Doknes også, men tradisjonshåndverkerne fra Tradisjon Tro gir huset sitt gamle liv tilbake.

Håndverkere

I årene som har gått siden 2018 har håndverkere fra Tradisjon Tro i Snertingdal restaurert vinduene, jekket opp huset, rehabilitert steinfundamentene og reparert råteskadede partier i bunnstokker og panel. Til våren står gråsteinspipa, grua og bakerovnen for tur. Arbeidet har skjedd med tilskudd fra Kulturminnefondet, fylkeskommunen, men ikke minst SMIL-midler  fra landbrukskontoret i Ringsaker.

Doknes har ingen biloppstillingsplass utenfor døren. Du må gå eller kjøre traktor. Det er en kvalitet, ikke en ulempe.

Generasjonsskifte

Men det skjer noe mer også. Det forberedes et generasjonsskifte som også får konsekvenser for Doknes. Unge folk tar snart over ansvaret. Neste generasjon, skal fullføre det Eli og Bjørn Dalsberget har startet på. 

De heter Martin Dalsberget og Henriette Syversen. Og de gleder seg. Doknes er et univers av muligheter, et privilegium å eie.

Bjørn Dalsberget og Henriette Syversen.

Ved bordet

Så her sitter vi ved spisebordet et formiddag før jul i 2023, Henriette, Bjørn og jeg og snakker varmt om mulighetene som bor i Doknes. Når murerne er ferdige med sitt, handler mye om overflater, om vasking og maling. Vi skal ikke undervurdere det arbeidet som gjenstår, men som Bjørn og jeg, snakker også Henriette om kvalitetene ved anlegget. Ikke bare sauebjellene som dysser deg i søvn og vekker deg ved soloppgang, men også stemningen i huset, lyset, skogen og dyrelivet du er vitne til fra vinduene. Om roen som siger innpå alle som kommer hit.

Fra kjøkkenet. Ser du godt etter øverst i bildet, får du en anelse om skjevhetene som tidligere generasjoners snekker forholdt seg til uten å endre.

Stemningen

- Den største fordelen må være at Doknes ligger så uforstyrret til, sier Henriette. - Du ser knapt kunstig lys fra vinduene, bare solens gang og nattens mørke. Det er ikke bare tiden som har stått stille der, det hviler også en ro over tunet. Jeg har nettopp spurt henne om hva som særlig utmerker Doknes. Hva det er  som gjør Doknes til Doknes.

- Og beitedyrene som holder landskapet åpent. Kanskje er det sauene som skaper stemningen? Jeg vet ikke. 

Neste generasjon på Doknes.

"Nissen på låven"

Og interessen for Doknes er stor. Da prosjektet kom på tv, satt folk klistret til skjermene. Henriette opprettet en hjemmeside på Facebook og begynte å legge ut bilder. Mange startet å følge med. 

- Et år forsøkte vi oss med arrangementet "Nissen på låven" før jul, sier hun. - Folk kom. Barn, foreldre og besteforeldre. Doknes er ikke en kulisse, husene er ekte, alderen er reell.  Det er på slike steder at nissen fremdeles bor.

Henriette legger ut bilder fra Doknes på Facebook.

Bo der selv?

- Bo der? Hun rister på hodet. 

- Nei, vi har allerede et hus vi trives i, men vi ser vel for oss at vi skal drive en virksomhet der som er forenlig med huset selv. Altså at den ikke krever ombygninger eller sliter ned det vi vil bevare. Kanskje kan det bli overnatting? Kanskje arrangementer av ulikt slag? Kanskje noe helt annet? Vi vil, som Eli og Bjørn før oss, at det skal være noe som åpner tunet for allmennheten. 

Kan Doknes bli en livsstil? Jeg spør av egen egen erfaring. 

- Vi er forberedt på at Doknes kan bli en livstil.

Punktum.