Det hemmelige rommet

Om noen timer skal jeg tilbake. Vekke til live gamle minner. Snakke for studenter som intet aner.

Nå i grålysningen prøver jeg å hente tilbake følelsen fra den gang. Kjenne på hvordan det egentlig kjentes da vi åpnet døren, skrittet over terskelen og steg inn i et rom som hadde stått avstengt og urørt siden 1960-tallet. Egentlig enda lenger. Det hadde ikke skjedd noe der siden mellomkrigstiden. 

Jeg forsøker å erindre den spente følelsen jeg hadde, lukten og stillheten der inne. Et avstengt rom, en glemt historie midt i folkemylderet på Grünerløkka.

Hukommelse

Det å huske er en øvelse. Hukommelse er et flyktig, men også lett påvirkelig fenomen. Å huske er ofte det samme som å redigere.

Det må ha vært i 2016 at denne historien starter for min del.

Vi var tre stykker. Ole Christian Jensen, Jan Svendsen og jeg. Jan hadde nøklene, Ole Christian initiativet og jeg ideene. Nøklene trengte vi allerede til hoveddøren nede, den som en gang hadde ført forretningsforbindelser og andre oppover i etasjene. På siden var personalinngangen, og hovedentreen var ikke for dem som gikk der. I porten satt vakten og mønstret de som gikk ut og inn i løpet av dagen. Nikket til noen, slo av en prat med andre.

I porten

Da jeg var ekstra- og julehjelp hos Steen & Strøm på 1980-tallet satt det også en i porten. "Anderson i porten" var en institusjon. En vi alle kjente, som ga og tok imot beskjeder, som kontrollerte veskene våre når vi gikk for dagen. Anderson var en som hilste og alltid så deg.

Selv med 1000 ansatte vil jeg tro at portvaktene hos Christiania Seildugsfabrik kjente de aller fleste, enten ved ansikt eller ved navn. 

Var det i porten de stemplet inn? Det er slik jeg ikke vet, men som jeg tenker at hadde jeg visst det, ville jeg ha kommet menneskene der nærmere. 

Den som sparer, den har. Personalkortet mitt hos Steen & Strøm utstedt høsten 1987.

Steen & Strøm

Hos Steen & Strøm stemplet vi inn i hver etasje. Kortene våre sto utenfor personaltrappen og betød at vi var ferdig skiftet før arbeidsdagen kunne registreres. Garderobene lå i kjelleren en trapp ned for mitt vedkommende. Det var fort gjort. Vi ekstrahjelpene skulle bare ha på oss en blå collegegenser (rød til jul) eller en støvfrakk som rakk oss til lårene. 

Steen & Strøm var en institusjon i byen før konkursen. Det samme var Christiania Seildugsfabrik i sin tid.

Det var i april 2016. Vi hadde en avtale ved lunsjtid.

I 2016

Var det vår eller høst? Gudskjelov har jeg tatt vare på de gamle almanakkene mine, Jeg blar meg gjennom 2016 og finner avtalen i april. Det var den 25. april at vi ved lunsjtid låste oss inn gatedøren i Fossveien og fulgte den massive hovedtrappen opp i andre etasje. Der oppe, på reposet, var det en ny dør og nye nøkler som måtte fiskes frem. Innenfor ventet en liten forgang. Til venstre et toalett bak en glassvegg. Gulvet var støvete, det var som å gå på et melislag av snø.

Låste dører

Enda en gang må Jan låse opp, men da er vi der. Høye vinduer sender dagen utenfor inn i rommet. Det er ganske tomt der inne. Inventaret finnes på et lager annet sted i byen, bare et gammelt piano står igjen.

NRKs innslag om restaureringen i 2018.

Lukten

Direksjonsrommet. I dag ville vi helt sikkert ha kalt det styrerommet. Mørke tapeter, mørk belistning, mørke gardiner, mørkt lineoleumsgulv. I det hele tatt mørkt. 

Jeg husker lukten. Litt søtlig, slik støv kan lukte når det er tilstrekkelig mye av det. Dette rommet var ikke vasket på årevis. Det var ikke nødvendig. I tiår etter tiår hadde det stått avlåst mens verden utenfor gikk sin gang.

Helt borte er portneren ikke, men i dag er det ingen vaktmann som spør hvem du er og hvor du skal. 

Restaurere?

Kunne jeg påta meg å føre det tilbake? Bevare det autentiske preget, men likevel reparere det tilstrekkelig til å sikre det for etterslekten?

Det var slik det startet. Restaureringen pågikk i tre år. Håndverkere og konservatorer gikk ut og inn av prosjektet. Gradvis hentet vi frem direksjonsrommet i Christiania Seildugsfabrik og i dag skal jeg forelese på Kunsthøgskolen i Oslo om prosessen. 

Les mer om restaureringen.

Det er et unikt rom, kanskje det eneste i norsk arbeidsliv som er bevart så intakt som dette. Til daglig hviler det i sin tornerosesøvn, men i dag skal vi trekke opp rullegardinene, slå på lyset, ta på oss plastsokkene og fortelle historien om det glemte rommet midt i byen.

Gjemt, men ikke glemt.