Uthus

- Du må gjøre noe med de uthusene dine, sa han. Eiendomsmegleren.

I min tid som eier (straks 20 år) har uthusene i Nordengen bare ligget der som tre selvfølgeligheter. På rekke og rad. Grå og skjeve med tydelige spor av levd liv. Diskret tilbaketrukket mellom trærne nederst på eiendommen er de plassert og markerer overgangen mellom menneskenes og dyrenes verden. Bak dem går gjerdet, deretter er det  enga og til slutt skogen. 

Nordengen ligger i en nordøstlig helling med tre uthus på rekke rad i nedkant.

Mot nordøst

Tunet heller nedover mot nordøst. I bunnen møter skogen et fredet våtmarksområde som jeg bare aner, men ikke ser. I motsatt retning, på toppen av Rokoberget, finnes en middelaldersk kirkeruin. I uminnelige tider har det vært mennesker og ferdsel her, men Nordengen selv er neppe eldre enn 1850-årene.

Da jeg kom til Nordengen var grantrærne på endeveggen små og uskyldige. Men nå?

Et småbruk

Opprinnelig var eiendommen et småbruk og uthusene stammer nok fra den gang. I dag er det snaut tre mål tomt tilbake. 

Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg sier at uthusene må være minst 120 år gamle og at de er oppført av dem som bodde her den gang. Kanskje med hjelp av en snekkerkyndig nabo eller en slektning. Kanskje ikke. Våningshuset er registrert i Sefrak, uthusene ikke. Underlig nok.

Vindskiene er dårlige, men taket er bra. Det ble tekket med bølgeblikk en gang etter krigen.

En hjelpende hånd

Folk var flinke til å hjelpe hverandre før. I pensum på etnologi grunnfag leste vi om både bearlag og dugnadskretser i det gamle bondesamfunnet. Uformelle nettverk styrt av uskrevne regler. I dag er dette stort sett borte. Folk tar i et tak for hverandre fremdeles, men ikke på den måten.

Det sier utvilsomt noe om mitt fokus at jeg regnet et nytt lysthus i hagen som viktigere enn å reparere et gammelt uthus. 

Håndverkere?

Til nød kan de ha engasjert en bygdesnekker, men jeg tviler. Ikke bare fordi folk var selvhjulpne og økonomien skral, men også fordi folk var langt mer håndverkskyndige enn i dag. Far, for eksempel, fikk en skomakerlest i jern til konfirmasjonen sin en gang før krigen. I det lå det en forventning om at skoflikking var noe du burde gjøre selv. Nøysomhet var en dyd, i Mesnalien såvel som i Rokoberget.

Uthuset sett fra nord. Staur og materialer er stablet opp mot veggen og slik har det alltid vært.

En grend blant mange

Ett eller annet sted har jeg lest at Nordengen opprinnelig besto av rundt 60 mål jord og skog. Eiendommen lå som en krave rundt husene. De få fotografiene som finnes fra tidligere tider, viser et velskjøttet jordbrukslandskap omkranset av skog og gjennomskåret av en bygdevei. 

Rokoberget sett fra luften en gang etter krigen. Nordengen ligger nederst til høyre. Låven synes godt, de to andre uthusene også, mens utedoen må ha stått et annet sted enn nå, kanskje i tilknytning til låven. Foto: DigitaltMuseum/Widerøes Flyveselskap AS

Rokoberget var en av landets mange grender der livet fulgte sin egen rytme. Løten lå et stykke unna, Hamar enda lenger. Oslo var knapt til å tenke på. Nå er skogen i ferd med å spise seg innover åkrene igjen. Det er en skjebne vi deler med mange andre bygdesamfunn. 

Av låven er det snart bare steinfundamentene tilbake.

Låven

Før min tid var det en liten låve her også. Du kan se den på de gamle fotografiene jeg har illustrert med. Den lå nede ved de andre uthusene, men mot nord. Det blir sagt at den ramlet ned på 1970-tallet og nå er det bare steinpilarene igjen etter den. Fremdeles ligger det rester av en materialstabel med låvepanel  under rognebærtreet. Langsomt går den tilbake til naturen. Bringebærskudd skyter opp mellom morkne plankebord. 

Les også om de tause sporene

Egentlig er Nordengen et bilde på det som skjer i landbruket ellers om dagen: Gamle bygninger går ut av bruk og mange av dem, særlig uthusene, blir stående til forfall. 

Setningsskadene viser seg i hele konstruksjonen.

Opplevelsen

Men eiendommen er mer enn det. Når folk kommer på besøk hit, blir mange sittende på en stol å glane eller vandre rundt i stillhet. Huset og hagen omfavner, fanger og vekker noe i dem. Ikke nødvendigvis minner, men likevel en følelse av og ha kommet hjem. Husene skaper trygghet, også for dem som ikke bor her.

Jeg har et solbleket flyfotografi hengende på veggen. Det viser Nordengen fra øst, men ikke minst et landskap som var langt mer åpent enn dagens. Trolig tatt av Widerøes Flyveselskap AS etter krigen.

Stillferdighetens historie

Det er i dette lyset uthusene også må sees. I all sin stillferdighet kan ikke Nordengen klare seg uten dem. De er en del av helheten, Det er i disse bygningene vi finner forklaringen på hvorfor bruket ble liggende akkurat her. Det er i dem at ressursgrunnlaget og vilkårene for bosetting viser seg.  

Hva var det Karen så?

Småfornærmet

Jeg ble litt småfornærmet over at han mente uthusene mine var forfalne. Jeg ville heller kalle dem uttrykksfulle og historiefortellende. Vår tid tåler ikke synet av armod og ekte slitasje. Alt skal liksom se så nytt og polert ut hele tiden. Når det er slitasje " er den gjerne villet og kalles "design".

Les om eiendomsmeglerens besøk

I Nordengen derimot er det tiden selv som har preget husene. Det er det viktig å ha i mente når arbeidene starter. Samme materialbruk og utførelse skal sikre at huset også etterpå bærer sin alder med verdighet. 

"Bak uthuset" er et eget sted. Det er der du finner alt du ikke vil vise frem på tunet.

Ombruk

Sveinung snekker gikk over uthuset i fjor høst og skrev en tilstandsrapport. I den står det at det har en enkel, men solid konstruksjon og er oppført i tungt bindingverk. Veggene er kledd med umalt tømmermanns- og låvepanel. Det peneste er benyttet inn mot tunet og består av panelbord med skarpkant. De andre veggene er kledd med tømmermannspanel, stort sett gjenbruk og med mye bruk av honved.

Uthuset er med andre ord et studium i tradisjonell sirkulærøkonomi. Når jeg sitter her og skriver dette opplever Oslo sitt verste vintervær på mange år med snø, vind og ufremkommelige gater. Klimaendringer og ekstremvær gjør uthusets konstruksjon, men ikke minst materialbruk, aktuell.

Onsdag 17. januar 2024: Vinden raser gjennom bygatene og stopper trafikken. Oslo opplever sitt verste vintervær på lenge.

Tilstanden

Jeg visste at tilstanden var så som så. Sveinung påpeker både setningsskader, utraste fundamenter, råte på bunnsvill og panel. Dårlige vindskier er det også, men taket er tett. Opprinnelig var det flistekket, men nå er det bølgeblikkplater. Medtatte de også, men ikke i nærheten av noen krise.

Jeg må senke terrenget på oversiden.

Med spade

Jeg må senke terrenget mot sør. Det har i årenes løp vokst seg opp over bunnstokken og forårsaket råte i den. Det er en enkel operasjon og jeg skal grave selv. Det handler om å skape fall ut fra veggen. Med spade er jobben gjort. 

Da vi gjorde det samme rundt hovedhuset for mange år siden, dukket det opp klokkedeler i jordlagene. Vi tok det som en bekreftelse på fortellingen om at en taterfamilie en gang skal ha bodd til leie her. Klokker og tatere er en gammel historie.

Hvordan klarer folk seg uten uthus? Her havner alt du ikke trenger der og da, men som du likevel en gang kan få bruk for.

Rot

Uthuset har to rom, det ene med tregulv, det andre uten. Bare ugjerne åpner jeg dørene for utenforstående. Uthus er som loft og kjeller, det bare hoper seg opp med alt som er for godt til og kastes. Det ene rommet bruker jeg til skåle, det andre er bare rot. Å rydde blir en operasjon og noe jeg allerede gruer meg for. 

Bak plankebordene er fundamentene i ferd med å svikte.

Verdi?

Har et gammelt uthus noen verdi? 

Unnselig, forfallent og i mange tilfeller overflødig, har det på plasser som Nordengen ofte kommet i forfall, er allerede revet eller ombygd til det ugjenkjennelige. Når jeg ser meg rundt, er uthusene mine i ferd med og bli sjelden vare. 

Jeg må fjerne all vegetasjon som står tett på veggene. Det er der jeg starter.

Vern gjennom bruk

Hos meg stoppet tiden bare  opp. Det skjedde ingen ting. Ingen maling, ingen påbygg, ingen forsøk på oppgradering eller tilpasninger. Prosjektet mitt handler derfor også om å finne en bruk som ivaretar dette aspektet. Uthusene må få lov til å være uthus og de må få lov til å være gamle. Det er derfor jeg viser dem en langsom omsorg.

Les om utedoen her.

Søknad

Jeg søkte Kulturarv Hedmark om tilskudd til rehabiliteringen. Ordningen var ny av året (2023) og bak står Sparebankstiftelsen Hedmark. Gjennom Fortidsminneforeningen fordeler de midler til rehabiliteringsprosjekter som dette etter søknad. 

Jeg ble belønnet med tilskudd slik at arbeidet kan starte til sommeren (2024). En av betingelsene er at jeg formidler arbeidet slik at folk kan se, og helst la seg inspirere, av det jeg gjør.

Planlegging handler om å sette av tid. Mandag 17. juni starter jeg med rydding og tømming i uthuset. 

Fortell all verden

Og det er det denne teksten er starten på. Sommeren 2024 kommer å handle om utedoen og dette uthuset. Underveis  skal jeg underholde deg med erfaringene. Det tredje skjulet, det som ligger i midten, må vente til 2025. 

Kalender

Så mens snøen fremdeles ligger metertykk rundt husveggene, blar jeg i kalenderen.  "Rydde uthus", skriver jeg inn på den 17. juni og setter av hele uka.

For sikkerhets skyld.