Jernbanehotellet
Fire leiligheter, kanskje seks, i en gammel, verneverdig hotellbygning. Møt den nye eieren av det gamle Jernbanehotellet på Koppang i Stor-Elvdal, Eileen Ellingsen.
 |
| Det er tømmerhusene som ligger Eileen Ellingsens hjerte nærmest. |
Gründeren
- Jeg er jo en etablerer, en gründer, som startet opp eget firma i januar 2021. Forretningsideen min er kjøp, renovering og salg eller utleie av gammel eiendom. Jeg har en forkjærlighet for gamle tømmerhus, og aller mest for de husene som er forlatt og står der til forfall. Det er mye sjel i dem og jeg synes de fortjener en ny sjanse. Kundene mine, eller målgruppen, om du vil, er folk som elsker slike hus like mye som meg.
- Hva driver deg, spør jeg.
- Det jeg vil, sier hun, - få med det, er å ta vare på den gamle bygningsarven vår, tenke miljø og ombruk. Tenke en bærekraftig utvikling.
Et gammelt bilde
Eileen og jeg kikker på hverandre og deretter på fotografiet. Det er lastet ned fra DigitaltMuseum og viser Koppang stasjon i Stor-Èlvdal kommune. Vi ser en ganske nyoppført stasjonsbygning og i bakgrunnen, et høyreist hus i to etasjer med stupbratt saltak. Det er denne bygningen dette skal handle om.
 |
| Vi gikk over bygningen fra kjeller til loft. Tradisjonshåndverker Sveinung Sletten kommenterte den gjennomgående material- og håndverkskvaliteten i bygningen. |
Ved første blikk
- Første gang jeg så Jernbanehotellet, var i et innlegg på facebookgruppen "Lys i gamle hus". De hadde delt en lenke fra Finn.no og skrev at kommunen skulle selge bygningen. Jeg hadde kikket rundt en stund på jakt etter mitt første pilotprosjekt og når jeg så dette, kastet jeg meg regelrett over det. Jeg kunne ikke la dette gå fra meg, så jeg deltok i budrunden og fikk tilslaget. Jeg føler meg så beæret og heldig over å eie denne staselige bygningen. Og Jernbanehotellet står bra der det står og ruver karslig ved Koppang stasjon. Det skal få litt omsorgsfull pleie og finpuss, deretter er planen min å leie ut leilighetene igjen. Kan hende selger jeg dem på sikt. Vi får se hva tiden bringer.
 |
| Hva er vel mer spennende enn loft og kott. Her et av kottene. Romslige, de også. Som alt annet i huset. |
Jernbanehotellet
Det er Jernbanehotellet med stor "J" vi ser på, men fotografiet dokumenterer også et samfunn i endring. Et bilde av den nye tid i Østerdalen. Hotellet ruver og er større enn en tradisjonell skysstasjon og ikke så lavloftet som et gammeldags gjestgiveri.
"Jernbanehotellet" som fenomen, er et av det sene 1800-tallets nye oppfinnelser. Importert fra Europa og Amerika. De dukket opp alle steder hvor det fantes et tog og en stasjon. Jernbanehotellene gjorde seg tidlig bemerket i litteraturen. Jernbanehotellene hadde noe rastløst over seg.
 |
| Det var en gang .... Axel Lindahls fotografi av Koppang stasjon med hotellet i bakgrunnen. Trolig fra 1880-årene. |
Til Dovre faller
- Fint? Hun kikker spørrende bort på meg. Vi skriver på søknader om tilskudd til rehabilitering av bygningens fasader, vinduer og tak. Sammen med tradisjonshåndverker Sveinung Sletten har jeg ganske nylig gjort en tilstandsvurdering av huset utvendig.
Rapporten vår konkluderte med at bygningen har holdt seg godt, sine snaut 150 år til tross. Hotellet sto ferdig til Rørosbanens åpning i oktober 1877.
Sveinung ble både overrasket og imponert over kvaliteten på materialer og håndverksutførelse. Selv om det var det utvendige vi skulle vurdere, tok vi også en tur innendørs. Fra kjeller til loft.
 |
| Det ser ut som en pipehatt i zink. Et gammelt loft kan være som et museumsmagasin, fullt opp av historier og spor. |
Stemninger
I tredje etasje (loftet) så vi dører hvor gamle romnumre var overmalt, men hvor hotellværelsene innenfor fremdeles fantes i all sin enkelhet. En stemning fra en annen tid, fragmenter av en historie. Har du lest Flukten (1936) av Arthur Omre, vet du hva jeg snakker om. Det må ha vært slike hoteller og slike værelser hovedpersonen i boken tok inn på.
 |
| Det er ikke kjeller under hele bygget, men der hvor den finnes, er den tørr og fin. |
Bruddsteinsmurer
- Se de murene, kunne en av oss utbryte da vi gikk omkring i kjelleren. Selv om tørrmurte, metertykke kistemurer sendte et kaldt gufs mot oss, var begeistringen til å ta og føle på. Bokstavelig talt.
På loftet var det taksperrene som fanget oppmerksomheten, ikke minst de grove dimensjonene. Sveinung kravlet opp og sendte meldinger ned til oss som sto nedenunder. Ingen tegn til råte, til tross for et dårlig skifertak. Jernbanehotellet er en bygning som kan stå til Dovre faller. Det var konklusjonen i rapporten vår.
Raskt oppsummert.
Monumental bygning
Det tidligere hotellet er en laftet tømmerbygning i to fulle etasjer med delvis originalt skifertak. Veggene må, kanskje så sent som rundt første verdenskrig, ha blitt panelt utvendig. Perlestaff i første etasje, faspanel høyere opp (slår et gammelt bygningsregistreringsskjema fast). I dag er det hvitmalt og en av få gamle bygninger som har overlevd i Koppang sentrum.
 |
| Det er slik den møter deg, den gamle hotellbygningen. På Koppang er den et landemerke. |
Standardisert
Som bygningstype representerer Jernbanehotellet en ganske gjengs type av byggmesterhus som ble reist landet rundt fra 1870-årene mot århundreskiftet. Ganske skjematisk finner vi en inngangsveranda midt på fasaden med trapperom innenfor og kjøkkeninngang på siden eller bak. Dernest rekker av krysspostvinduer i første og andre etasje. På loftet ser du dem i endegavlene. Takene var gjerne tekket med skifer eller enkeltkrummmet taktegl, ikke sjelden utstyrt med mønekam og gavlspyd. Verandaene kunne ha ruter i klart, farget eller etset glass, samt rikelig med løvsagsarbeider.
By og land
I byene møter vi dem som ofte som villaer med utleieleiligheter, utover landet også som skoler, våningshus og ulike slag av institusjonsbygninger. Mange av dem er i dag ribbet for mye av sitt opprinnelige utstyr.
 |
| Spisesal? Salong? Det er ikke godt å si hva dette rommet opprinnelig har vært. Hotellet ble bygd om til leiligheter allerede på 1920-tallet. |
Lyse værelser
Et nærmere ettersyn konstaterte at vinduene ikke er de originale, men likevel gamle nok til at de fortjener bevaring og restaurering. Med så store vindusflater må rommene innenfor ha vært lyse og vennlige. I hjørneværelsene slipper dagslyset inn fra to kanter og alle rom mot nord, sør og vest hadde utsikt. Mot øst, baksiden, lå nok de dårligste rommene med mindre vinduer og bare skog så langt øyet kunne se.
På det gamle fotografiet kan vi se staselige gardinoppheng i første etasje, muligens i det som en gang var salong eller spisesal. Hvor mange gjesterom de kunne tilby på Jernbanehotellet?
Det vet vi ikke, men det er lov til å gjette en 12 til 14 stykker. Var det varmt og kaldt vann på alle værelser?
Neppe.
 |
| Hovedinngangen vender ut mot jernbanestasjonen. |
Ingen spor, ingen minner?
- Det som er rart, sier Eileen, - er at jeg har lett etter bilder og opplysninger som kan belyse huset og historien her. De finnes nok, men det er overraskende lite, bygningens beliggenhet og alder tatt i betraktning.
Jeg nikker gjenkjennende. - Min erfaring også, svarer jeg, - men som regel løsner det. Spørsmålene må bare få modne i lokalmiljøet før svarene kommer.
 |
| Et av værelsene som var reservert for jernbaneansatte. I tredje etasje har tiden stått stille siden mellomkrigstiden. |
Et landemerke
- Du har kjøpt et landemerke, sier jeg, - en bygning mange nok har et forhold til, selv om hotelldriften opphørte for mange tiår siden. Hotellene på Koppang ble stedets varemerke og på det meste skal det ha vært fire stykker av dem. Nå er det bare én av de gamle bygningene tilbake.
 |
| Har du sett Dagbladet? Denne utgaven er fra mellomkrigstiden og venter fremdeles på å bli lest. |
Huset rommer fire store leiligheter, hvorav bare to er bebodd. Loftsrommene benyttes som boder.
- Dette vil bli spektakulære leiligheter, sier jeg. Det har lenge vært en trend å bygge om hoteller til (ferie)leiligheter. Se på de gamle høyfjellshotellene, det er nesten ingen igjen av dem med tradisjonell drift. Leiligheter har erstattet hotellrommene.
 |
| En vestvendt veranda i to fulle etasjer med fine løvsagsdetaljer. En signatur for Jernbanehotellet. |
Muligheter
Men dette er likevel noe annet. En sentralt beliggende trebygning, ikke for stor, godt synlig, med fin takhøyde innendørs og en spennende historie. Mange muligheter for den som vil skape boliger med en signatur.
- Kirker bygges om til leiligheter, industribygninger bygges om, møller og kornsiloer. Jeg ramser opp. I utlandet har dette vært en trend lenge. I Norge har det tatt lenger tid, men ombrukstankegangen er på full fart inn i byggebransjen, selv om de fleste utbyggere utover i landet foretrekker å bygge kasser, like spennende som en tom skoeske.
Les også ombruk, et intervju med Kristine Nore.
 |
| Hvor du enn snur deg, er det detaljer som avslører bygningens lange historie. |
 |
| Eileen og Sveinung i en av kjøkkenene. En tidskapsel begge vil ta vare på. |
Hva sier kommunale planer?
Reguleringsbestemmelsene er ikke til å ta feil av. Eiendommen er regulert til hensynssone bevaringsområde. Det betyr at Jernbanehotellet er tilskrevet en lokal verneverdi og representerer viktig kulturhistorie lokalt.
- Hvor mange bygninger på Koppang kan smykke seg med en slik status, spør jeg retorisk.
- Verneverdi er et kvalitetstegn, en bygning utenom det vanlige. Bruk det for alt det er verdt. Plukk frem de elementene som gjør historien i huset lesbar.
Les historien er noe som foregår.
I dette tilfellet er det nærliggende å tenke samferdsel, lokalhistorie og fremveksten av det moderne Norge.
Bestemmelser
Reguleringsbestemmelsene fastslår at bygningen kan tilbakeføres og vedlikeholdes, men ellers ikke endres utvendig. Innvendig står hun friere og har derfor engasjert arkitektfirmaet ARR Arkitekter til å forme de nye leilighetene.
- Dette kan bli bra, kvitterer jeg, men ta tiden til hjelp, om du kan. Byggeprosjekter er som oster, de har godt av å modne.
 |
| Vi er usikre på om bakbygningen er samtidig eller senere enn resten av huset. |
Vinduer og varmetap
Vi snakker om det utvendige, om hvor viktig vinduene er for fasadeuttrykket. Hun vil beholde og restaurere dem, selv om de ikke er eldre enn fra 1950-tallet. Sveinung sier de holder super kvalitet, ingen råte ble dokumentert, bare sliten maling og kitt. Siden de også er utstyrt med varevinduer tipser vi henne om rapporten fra SINTEF som dokumenterer hvordan gamle vinduer kan gjøres energieffektive uten å miste sjelen.
Last ned SINTEF-rapporten her.
- Glem heller ikke at nye EU-regler er på vei, sier jeg og nevner energieffektiviseringsdirektivet som et eksempel som kan få konsekvenser for bygninger som dette.
 |
| Fin utelampe. En modell NSB ofte brukte på stasjonene side i mellomkrigstiden. |
Gerikter og farger
Opprinnelig har vindusgeriktene vært langt mer forseggjorte enn de vi ser i dag. Bare ett sted er de originale bevart, rundt et vindu i vestgavlen.
De kan demonteres, fargeundersøkes og kopieres opp til alle vinduene, skrev vi i rapporten. Dagens listverk er for enkelt og fasadene er som som et ansikt uten øyenbryn. Sveitserstilen var glad i både farger og detaljer. Kjør på!
 |
| Vi kommenterer de originale dørvriderne i støpt messing. Tidstypiske og sjeldent fine. |
Panel
Bygningen er kledd med panel og klart, det er fristende å rive dette, etterisolere, bytte vinduer og panele hele huset på nytt. Men er det lurt? Jeg rister på hodet. Det skjer alle steder, hele tiden, men når du er ferdig har huset mistet både seg selv og sjarmen. Det er det mange huseiere bittert må erkjenne i etterkant.
- Vi dokumenterte nesten ikke råteskader på panelet, repeterer jeg. Litt nederst på nordveggen er det jeg kommer på i farten. Som resten av materialene i dette huset holder også panelet høy kvalitet, så hvorfor rive? Skal bygningen etterisoleres, kan det gjøres innefra hvor det uansett skal renoveres.
 |
| Flere generasjoner med brytere. Historien er noe som foregår ... |
Symmetri
På nordveggen er to av de opprinnelige vindusåpningene panelt igjen. Eileen vil åpne opp vinduene på nytt. Sveinung og jeg har støttet henne helhjertet i dette. Ikke bare blir værelsene innenfor lysere, men også fasadens symmetri på nordsiden gjenopprettes.
 |
| Værelse nummer seks i tredje etasje er fremdeles ett av rommene som ikke er innhentet av tiden. |
Kjøkken og bad
Det var ikke bare dørene i tredje etasje vi fortapte oss i, men også kjøkkeninnredningene. Eileen vil demontere og bevare dem. De er fra 1950-tallet da bygningen må gjennomgått en betydelig opprusting og modernisering innvendig. Det kjøkkenet vi er inne i er langt og smalt, med benker, oppvaskkum i zink og skråstilte overskap med skyvedører. En modernisert etterkommmer av Frankfurterkjøkkenet fra 1928.
 |
| En kjøkkeninnredning fra mange tidsaldre, men mest fra tidlig 1960-tallet. Eller kanskje vi skal si sent 1950-tall? |
Jeg nikker gjenkjennende til henne og forteller at jeg sitter med to slike kjøkkeninnredninger selv fra et rivningshus på Hamar. De er praktiske, solide og tidstypiske, men vil folk på Koppang også like dem?
Eileen tror det.
Det moderne
Vi er tilbake til det gamle fotografiet. Hotellet ser hyggelig ut. En gang var dette en moderne bygning, et varsel om nye tider, om effektivitet, impulser og en større verden. Det uttrykker fremtidstro. Foregangsmannen, skogeieren og politikeren Tollef Kilde (1853-1947) på Rena kalte Østerdalen for "Norges Canada". En dal full av muligheter.
 |
| En av spisesalens stoler? Kanskje. |
På kartet
Og jernbanen satte Koppang på kartet. Rørosbanen ble bygd etappevis i perioden 1862-1877. Den første tiden måtte de reisende med toget overnatte her eller på Tynset. Belevne mennesker og mange språk må ha fylt Jernbanehotellet i disse årene. Rundt bygningen ser vi en hage med singelganger og teppebed, ikke ulik tidens mange stasjonsparker og urbane villahager. Koppang sto ikke tilbake for noe.
Les også om det moderne
 |
| Det rare med gamle hus er at rommene ofte kjennes gode å være i. Hvorfor, er ikke alltid like lett å forklare. |
Kjøpmenn
Det er fotografen Axel Lindahl som har tatt bildet. Med jernbanen flyttet sentrum seg opp til den nye stasjonen, men i lia bak hotellet ser vi fremdeles barskogen vokse stor og mørk. Det er som om to tidsaldre møtes nettopp her i dette fotografiet.
Det nye stoppestedet Koppang er på vei opp, mens det gamle kirkestedet nede på Koppangsøyene mister posisjonen sin og forsvinner. I stedet for Kaupangermart'n, kom det butikker med disk og ekspeditører. I norsk stedsutviklingshistorie følger kjøpmannen jernbanen, som skyggen følger mannen.
En honnør til den nye tid
På fotografiet står hotellet fremdeles uten panel og dateringen er antatt å være en gang mellom 1880 og 1890. Sveitserstilen hadde ennå ikke rukket og bli kritthvit.
 |
| Den nye hovedbygningen på Furuseth ble tegnet med Rørosbanens stasjoner som forbilde. I 2023 ble hageanlegget rundt bygningen reetablert etter blant annet gamle fotografier. |
Ole Helgesen Furuseth
Litt lenger sør i dalen, på gården Furuseth, hadde skogeieren Ole Helgesen Furuseth reist sitt prektige våningshus på tunet nede ved Glomma. Han var begeistret for sveitserstilen, for jernbanen og alt den førte med seg av fremskritt. Huset hans ble en fest, en honnør til den nye tid og til Rørosbanen. Som ved stasjonsbygningene, anla han en representativ hage rundt sitt nye hjem. Også her med singelganger, parkbenker, springvann og teppebed. På mange gårder måtte de lavloftede og mørke bondestuer vike plassen for lys, luft og komfort i denne perioden.
Les om Furuseth her.
 |
| Som sagt, det er lett å fortape seg når et hus har så mange kvaliteter. |
Leiligheter fra 1920-tallet
Allerede på 1920-tallet overtok Norges Statsbaner Jernbanehotellet. Straks etter virker det som om hotelldriften opphørte og leiligheter for jernbanefolk ble innredet i første og andre etasje. Årsakene var nok flere.
Dovrebanen ble åpnet i 1921 og overtok mye av passasjertrafikken mellom Østlandet og Trøndelag. Samtidig gikk overgangen fra smalspor til normalspor sin gang på Rørosbanen. I 1941 var det normalspor hele veien og noe større behov for overnatting på Koppang forsvant. Hotellene stengte ett for ett.
 |
| Jeg tipser om Steien hotell i Alvdal. Dette sto lenge tomt og til forfall, men er nå gjenåpnet som hotell etter en omfattende rehabilitering. |
Verneverdi
Allerede ved en bygningsregistrering i 1965 noterte NSB seg at dette huset var noe ekstraordinært. I skjemaet er det notert et forslag om å behandle det som en "fredet" bygning internt i eiendomsforvaltningen. Kanskje ble rådet fulgt, kanskje var det økonomien som til sjuende og sist reddet huset fra modernisering og husmorvinduer. Hvem vet?
Uansett, når kommunens nye kulturminneplan er ferdig, vil Jernbanehotellet også her være fremhevet og beskyttet.
 |
| Gamle aviser er en rik kilde til hva folk en gang har vært opptatt av. |
Et skilt
- Hva med å male et skilt over hovedinngangen med "Jernbanehotellet". Hadde ikke det vært noe?
Eileen noterer forslaget.