En reise til Polen
November. Mørket senker seg over Warszawa. Det er snø i luften.
Hjemme: Full vareopptelling en siste gang. Pass, valuta, lommebok, kredittkort, skjerf, lue, pc, kamera, billetter og matpakker. De siste er et kapittel for seg. Hjemmebakt brød, hardt som kavring. Tre matpakker skal holde hele veien til Karlskrona.
 |
| Gøteborgtoget venter på Oslo S. Jeg er tidlig ute og det blir mer folksomt etter hvert. |
Ikke den eneste
Jeg må være tilbake i Norge senest 4. desember. Før det kan tilfeldighetene bestemme hvor turen skal gå.
Tomt er det ikke på perrongen, selv om bildet kan tyde på noe annet. Rundt meg inne i vognen sitter det folk med svære ryggsekker og trøtte blikk. Folk som i likhet med meg liker det behagelige ubehaget ved ikke å planlegge en reise for mye.
 |
| Vi forlater et Oslo i tussmørke, men når vi nærmer oss Moss, gryr dagen. |
Med skjebnen som reiseleder
Jeg grugleder meg, som jeg alltid gjør når jeg skal av gårde. Det kan være en prøvelse å bruke skjebnen som reiseleder.
Tog er å reise reise langsomt, gjøre skiftningene merkbare, se detaljene og gangen i livet som passerer utenfor vinduene. Slik som nå når solen slikker de øverste tretoppene i det vi forlater Moss denne morgenen.
Det er alt dette småtteriet som gjør reisingen gull verdt. Alt dette du sikkert kan klare deg uten, men som krydrer livet hver time og hver dag. Å leve med friksjon, er å leve rikt. Det er slik jeg tenker om Nordengen også. Men det krever øvelse.
Knapt med tid?
Det gjelder å rekke frem i tide. I løpet av dagen skal jeg nå fra Oslo til Karlskrona. I praksis har jeg 11 timer på meg. Båten videre til Gdynia går kl. 21:00.
Rekker jeg dit, har jeg snaut to timer på å komme meg fra toget ut til havnen. Bussen går fra stasjonen og tar en halvtime.
I Gøteborg har jeg halvannen times opphold før toget går videre til Lund. Der har jeg til gjengjeld mindre tid til dispoisjon, men heller ikke der kniper det. Vel å merke om alt går på skinner.
 |
| Buss for tog videre. Første overraskelse kommer allerede i Halden. |
Overraskelsene
Hadde det enda vært så vel.
Den første overraskelsen dukker allerede opp i Halden. Det er buss for tog videre til Gøteborg, sier konduktøren over høytaleren. Skinnearbeider på svensk side. Jeg tar det kaldt. Bussen er 20 minutter etter skjema når vi kjører inn ved stasjonen. God tid til matpakke og litt glaning.
 |
| Full julehandel på jernbanestasjonen i Gøteborg, men noe billettsalg finnes ikke lenger. |
Billettsalget fjernet
Neste overraskelse kommer når jeg går på hurtigtoget til Lund/Malmø. Interrail-billetten gjelder ikke på dette. Plassreservasjon kreves, men selges ikke om bord. Beklager. Billettsalget på stasjonen er nedlagt i digitaliseringens navn og noen informasjonsdisk, om den finnes, ser jeg ikke.
Konklusjon: Ingen billett, ingen togtur.
 |
| Nytt tog. Det går 20 minutter senere, men stopper ved mange stasjoner underveis. Timen til overgang i Lund krymper ned til fem minutter. |
Øresundtoget
Konduktøren trekker beklagende på skuldrene når jeg spør om jeg likevel kan kjøpe billettene direkte av henne.
I stedet peker hun på Øresundstoget som står ved naboplattformen. Der gjelder billetten min, men det går senere og stopper oftere. Timen til togskifte i Lund er plutselig redusert til knappe fem minutter. Neste tog videre fra Lund til Karlskrona går en time senere, men da vil jeg ikke rekke båten. Plutselig er marginene blitt knappe.
 |
| Det ble ikke oss to denne gangen. Et siste blikk på Malmø-toget før det haster av gårde mot Lund. |
Reisen videre oppsummert
Rekker jeg ikke toget, rekker jeg ikke båten og da mister jeg det første døgnet i Warszawa. Penger ut av vinduet og nye billetter. Det er slik det henger sammen.
Det siste jeg tenker om Gøteborg i det Øresund-toget glir ut fra stasjonen, er at stasjonen nå er redusert til et juglete kjøpesenter. Jeg tipper at nedleggelsen har skapt motbør, at folk er rasende over at servicen forsvinner, at dette tiltaket er like populært som Helseplattformen hjemme.
Hands up!
Når jeg holder foredrag, spør jeg alltid forsamlingen om hvor mange som er på nett daglig. Det er som redaktør jeg egentlig spør.
Som regel er det rundt halvparten som rekker hendene i været og da snakker vi om folk fra 50 år og oppover. Med et pennestrøk er de blitt datostemplet og ekskludert fra noe som til nå har vært en selvfølge. Jeg tipper opplevelsen er den samme i Sverige. Når du fjerner menneskene og tjenestene på en jernbanestasjon, har du redusert den til en holdeplass.
Temaet kommer til å forfølge meg videre på reisen.
 |
| Sydøstover fra Gøteborg blir landskapet stadig flatere. Vide horisonter og endeløse jorder forsvinner i skumringen. |
Fra Hitra
Tilbake til livet. Det gjelder å kaste seg ut i det, ikke sitte rolig og la det gli forbi. På toget treffer jeg en eldre dame. Ikke lenge før Lund stiger hun på og blir stående i midtgangen når hun hører at jeg er nordmann. Hun er blåfrossen i ansiktet, brilleglassene er tåkete og under nesetippen hennes blinker det i en dråpe.
- Sett deg ned, sier jeg.
Hun gjør så.
Så kommer det: Hun er vokst opp på Hitra og slår sporenstreks om til trøndersk. Det er 62 år siden hun kom til Sverige. Kjærligheten brakte henne dit og Malmø har vært hennes by i alle år siden. Du vet, etter hvert ble det barn og barnebarn.
Hun spør hvor jeg kommer fra og sier at jeg må hilse hjem til Norge. Hun er der stadig vekk, men likevel.
Om jeg får fotografere henne? Hun tar av seg strikkeluen og rister på hodet. Nei, det får være måte på.
Lugar?
Jeg har tatt denne reisen mange ganger før, men dette er første gangen jeg gjør det uten lugar. Jeg vil ikke ligge i bunn av båten med så mye undersjøisk liv som det er i Østersjøen om dagen. Skjer det noe, skal jeg i alle fall være over vannlinjen.
Hysterisk? Kanskje.
 |
| Jeg trekker et lettelsens sukk når jeg ser båten ligge ved kai i mørket. |
Slumresalongen "Hygge"
I stedet har jeg reservert en sovestol i slumresalongen "Hygge" på syvende dekk. Det høres ut som en oppfinnelse fra IKEA og ser også slik ut.
Med nød og neppe
Kort fortalt rakk jeg overgangen i Lund. Fra spor 1 til spor 4 tok det ett minutt eller så. Jeg småsprang.
I Karlskrona kom bussen som den skulle. En forfrossen uteligger skulle samme vei og jeg rev i billetter til oss begge. Stena Line er siste holdeplass på rute nummer 6 og da jeg entret terminalbygget, var det tomt for folk. Ikke en sjel annet enn i billettluken.
 |
| Terminalbygget er fritt for folk. Det samme skulle jeg oppleve på båten. Øde og forlatt alle steder. |
Sju minutter etterpå stengte de for ombordstigning.
Men da var jeg allerede på båten.