Historien er noe som foregår
Hvordan drive kulturminnevern? Kan jeg svare på det, jeg som ikke en gang liker ordet?
Det går i perioder, dette med foredrag. Det kan være stille i månedsvis, men så plutselig dukker det opp henvendelser. Akkurat nå handler det mye om kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken. Det kan hende at det er tilfeldig at hun dukker opp nå, men det kan også skyldes at hjemmet hennes, Dystingbo i Vang ved Hamar, står slukket og låst. Uansett, den 22. oktober er det 70 år siden hun døde.
 |
| Henriette Schønberg Erken fotografert i forbindelse med 70-årsdagen. Her sammen med datteren Anne Johanne (Lillemor) og barnebarnet Henriette (Vesla). |
Død, men ikke glemt
Er hun glemt?
Lite tyder på det. Når jeg spør om noen fremdeles bruker oppskriftene hennes, rekker halve forsamlingen, som gjerne er kvinner, hendene i været. De fleste av dem har arvet et eksemplar av Stor Kokebok, som kom i et utall utgaver både før og etter hennes død.
Kulturminnevern
Denne gangen gjelder forespørselen imidlertid fenomenet kulturminnevern. Hvordan jobber jeg? Jeg vet ikke så mye mer om bestillingen enn dette, gudskjelov. Jeg liker friheten det gir meg til å tenke over saken.
Forberedelser
Når starter et foredrag? For min del begynner forberedelsene gjerne med en tur i marka. Jeg leser bestillingen, sover på den, lar den ligge å slumre i bakhodet noen dager, før den dukker opp igjen der ute under trekronene. Regn og tåke er det været som fungerer best. Høsten, ettertenksomhetens tid, er perfekt.
 |
| Slusene ved Ørje. |
Ganske nylig
Ørje i Marker kommune for en tid tilbake: En mann kom bort til meg på "Turisten", vi var midt i slusene. Vannet fosset mot oss. Han holdt telefonen opp for meg og viste et frimerke med portrettet av Engebret Soot, Haldenkanalens far. Nikket bort på minnebautaen like ved og pekte ned på frimerket igjen.
Det var slik vi ble kjent. En typisk situasjon, for mitt vedkommende. Fortellingene bringer folk sammen. Det er slik jeg gjerne kommer i prat med folk.
 |
| - Se, sa han og viste meg frimerket med portrett av Engebret Soot idet vi passerte bautaen. Det var slik vi ble kjent. |
Starten
I et foredrag er noen poster faste, for eksempel det at jeg alltid starter med en presentasjon av meg selv. På den bruker jeg gjerne litt tid. Egentlig legger jeg hele rammefortellingen inn i denne delen av foredraget. Begrunnelsen er at det er dette som er ståstedet mitt. Verdiene mine, om du vil. Resten er egentlig bare utfylling og presisering. I et foredrag som dette bygger jeg mye på egne erfaringer.
Mest det.
 |
| Det er lett å se til Sverige når en skal finne gode eksempler. Her et dekormalt tak på Läckö slott ved Lidköping. |
En livsstil
Jeg kommer til å understreke at kulturhistorie og bygningsvern ikke bare er en interesse hos meg, men snarere en livsform. Jobb og privatliv glir sammen til et levebrød. Det er mange av oss som har det på denne måten. Sammenlignet med norsk arbeidsliv ellers kan vi nok virke både eksotiske og sekteriske, men det er sjelden negativt. Mange drømmer om et liv som vårt, men få våger.
 |
| En murstein er ikke bare en murstein når den kommer fra en bygning som en gang har hatt betydning for deg. Da blir den inngangen til en fortelling. |
Disen Kolonial
Lenge før ombruk var blitt et begrep i kulturminnevernet reetablerte jeg fars Disen Kolonial, som navn på mitt eget firma.
 |
| Hagehistorisk marked var et tegn i tiden. Interessen for historiske hager var på stigende kurs. Ingeborg Sørheim på Sveinhaug gård i Ringsaker var drivkraften bak arrangementet som samlet hageinteresserte fra hele Østlandet. |
Nå i ettertid kan jeg si at Disen Kolonial er en del av Hamars identitet og nå lever videre med et annet innhold i Løten. Tradisjon og fornyelse klinger bra i vår tids ører. Den gangen hadde jeg imidlertid dårlig tid og måtte bare finne på noe i full fart. Disen Kolonial var det eneste jeg kom på og folk lo når jeg sa det.
De kommer til å huske det, tenkte jeg den gang. Dette funker!
Og det gjør det.
 |
| Hagemøbler fra en kolonial? Joda, det går an og navnet rommer mange fortellinger og minner for flere enn meg. |
Kulturarven som marked
Som levebrød legger kulturarven føringer for hvilken rolle jeg tar. For lengst er den blitt et marked for varer og tjenester. Et marked som inkluderer håndverkere, verksteder, arkitekter, konservatorer, spesialforretninger, museer, magasiner - og kulturhistorikere. Jeg føyer til auksjonshusene også. Hva skulle kulturarven ha gjort uten dem? De visker ut og skaper nye fortellinger på løpende bånd. Om kunst- og gjenstander, vel å merke.
Hva dette betyr for meg?
 |
| Grønn kulturarv. Det finnes gartnerier som spesialiserer seg på historiske stauder og sommerblomster. Her Niklasdamm trädgård ved Kristinehamn. |
En glede
Det innebærer ofte at det er de lystbetonte prosjektene jeg blir involvert i. Prosjekter der forfall og ny bruk er utgangspunktet og hvor velviljen alltid ligger i bunnen. Det skiller meg fra forvaltning og frivillig arbeid, som ofte møter motstand.
 |
| Den første snøen er alltid en begivenhet i Nordengen. Jeg merker det på lufta og på stillheten at noe er i gjære. Alle venter. Så begynner fnuggene å drysse. Først forsiktig, etter hvert mer intenst. Det knitrer når snøen treffer tørre blader på bakken. Det er fint. Det er hjemme. Det er Nordengen |
Kulturminnevern handler ofte om prioritering, derfor også om politikk. Men det er noe jeg slipper å ta stilling til.
Som regel.
 |
| Ombruk i Løten. Dører som en gang kan ha blitt hentet fra et rivningshus på Ådalsbruk ble gjenbrukt som uthusdører. Jeg liker dette uthuset spesielt godt, fordi hver dør representerer en historie, et minne eller en fantasi. |
Arkeologen
At jeg egentlig er arkeolog, vil jeg selvfølgelig nevne, men tilføyer nok at det er ikke der hovedinteressen min befinner seg. Ikke nå lenger. Derfor titulerer jeg meg heller kulturhistoriker.
 |
| Snart arkeologi: Forsamlingslokaler er en type bygningsarv som trues fra alle kanter. Her et eksempel fra Stor-Elvdal. |
En kulturhistoriker
I min forståelse av ordet er en kulturhistoriker en som tolker og forteller det han ser. Eller hun. Eller hen. Jeg limer fragmenter sammen til historier som gjør omgivelsene begripelige. Det minner om en detektiv på jakt etter spor. Jeg saumfarer vegger og tak, loft og kjeller etter fortellinger. Av og til i overført betydning.
Det er slik jeg nærmer meg et nytt prosjekt også. Finne trådene jeg kan nøste i. Lete etter historiene vi kan forsterke og løfte frem. Ikke så langt unna arkeologi, med andre ord.
Arkeologer jobber også med fragmenter.
 |
| Hvor mange intakte møller finnes rundt omkring? Jeg vet det ikke, men i Løten har vi flere. Kan slike møller spille en rolle når interessen for mat og mel er på stigende kurs? |
Spor handler om autentisitet. Når jeg skal inn i et prosjekt blir rammefortellingen det vi setter i stand etter.
Om å glemme
Det var arkeologien formidlet gjennom Carl Grimbergs Menneskenes liv og historie som lærte meg å lese. Det tok tid. Først høsten 1973 klarte jeg å knekke koden. Jeg gikk i tredje klasse på Storhamar skole.
Noen oppdaget at gutten ikke kunne lese. Det ble oppstandelse og ekstraundervisning etter skoletid og hjemme ble frøken Alm engasjert. Hun var søster til fru Bye, naboen vår, og hadde vært lærer på Majorstuen folkeskole. Frøken Alm skjønte seg på barn med lesevansker.
 |
| Hvilke elementer forteller historien best. På Bekken i Stange varslet blåfargen, opprinnelig et dyrt pigment med høy status, at nye tider var i emning ved etableringen av Atlungstad Brænderi i 1855. |
Dette er selvfølgelig helt uvesentlig for foredraget, så jeg lar være å nevne det. I foredraget, vel å merke. Som så mye annet, sier jeg det her i stedet. Alle vet at arv og miljø preger et menneske hele livet. For meg ble dette inngangen til bøker og bokhyller. Jeg fikk øynene opp for fortellingens betydning.
 |
| Min barndoms trillebår var rød, men nå fargesetter vi modellen i ulike farger. Møbelsnekker Thomas Andresen lager dem etter en modell han selv har. Jeg maler dem med pensel i glade farger. Besteforeldre, tanter og onkler kjøper dem. |
Carl Grimbergs folkeopplysningsprosjekt telte mange bøker. Det var mellom hans permer arkeologen og kulturhistorikeren Sjur ble født. Det er dette som er poenget mitt. Ingen kunne skrive historie som ham.
 |
| Jeg bor slik også og jeg tror kontrasten mellom by og bygd er nyttig for det jeg jobber med. |
Friheten
Viktigere enn historien om frøken Alm og Grimberg, er erfaringen med å drive egen virksomhet. Friheten, kommer jeg til å hevde, gir meg råderett over egen tid og eget liv. Tid til å fordype meg. Jeg kan skrive på denne teksten hver morgen uten at noen kikker meg irritert over skuldren. Jeg kan gruble over ordene i fred, mens regnet trommer mot asfalten utenfor.
 |
| Fargeundersøkelser er som arkeologi. Du vet aldri hva du finner. |
Selvstendighet
Frihet er selvstendighet. Jeg kan velge oppdrag etter engasjement og interesse. Visst betyr friheten dager i ensomhet, i rådvillhet og med bekymring, men alt dette oppveies av gleden ved å sette ideer ut i livet. Frihet er å se resultater av eget arbeid.
 |
| Kulturhistorie er så mangt og klassiske cocktails er ikke noe unntak. Fornyelse av en tradisjon handler om å føye et nytt kapittel til de foregående. I en slik sammenheng er ikke akevitt bare tradisjon, men også fornyelse. |
Bøker
Det er med fortellingen som referanse at jeg nærmer meg kulturarven. Jeg leser både sakprosa og skjønnlitteratur.
 |
| Snertingdal ysteri var en ruin før bygningen ble rehabilitert og gjenbrukt til sitt opprinnelige formål. Ikke bare produseres det oster her, men kafeen er blitt et reisemål for mange og en verdsatt møteplass for folk lokalt. |
Les om Snertingdal ysteri her
Å leve i tiden
Kan hende vil jeg løfte frem noen eksempler på bøker som har betydd noe for meg som kulturhistoriker, slik som Truls Aslaksby og Morten Krogstads Ta vare på Oslo fra 1982, Forhistorien av Siegfried Lenz (på norsk 1981) og Brev til Camondo av Edmund de Waal (på norsk i 2022).
 |
| Edmund de Waal skriver bøker du aldri blir ferdig med. Hvor viktig er ikke fortellingen i forfatterskapet hans. Og for ham personlig. |
Og jeg vil nevne tidligere riksantikvar Harry Fett og kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erkens forfatterskap.
Hvorfor akkurat de to?
Fordi de snakket med samtiden. Hver på sitt vis formet de den.
 |
| Maria Berg Reinertsens biografi om Henriette Schønberg Erken, viser hvor vanskelig det kan være å nærme seg en livshistorie når kildene svikter. |
Skribenten
I forlengelsen av dette nevner jeg nok også min egen skribent- og redaktørvirksomhet. Det er den delen av meg som synes best og kanskje også gir meg mest. Bare ved å sitte her og skrive, merker jeg hvordan tingene faller på plass.
Om å skrive
Det å skrive, er for meg det samme som å leve. Ordene bekrefter at det tross alt er en rød tråd i det jeg driver med og at språket binder et fragmentert, til tider også rotløst, liv sammen og gir det mening. Omtrent som fellesnevneren i en brøk.
 |
| Jeg har vært redaktør av AquaVIT siden 2008 og bladet er i stadig endring og utvikling. Nå er det store spørsmålet: Hvordan ser morgendagens medlemsblad ut? Eksisterer det i det hele tatt? Som redaktør forsøker jeg å finne et svar vi kan navigere etter. |
Husker du Gjennom ordene (1975) av Marie Cardinal? Det er også en av bøkene som aldri forsvinner fra minnet. Jeg leste den allerede på ungdomsskolen. Uten ord, intet minne.
Norske akevitters venner
Arbeidet for Norske akevitters venner kommer jeg til å nevne spesielt. Det har ført meg til miljøer og gründere innenfor mat, drikke, opplevelse og reiseliv, til entusiaster og etablerere landet rundt. Av dem har kulturminnevernet mye å lære. Mat er fortellinger, råvarer, kunnskap, tradisjon, hukommelse og stolthet. Trøndelag uten sodd eller Bergen uten fiskesuppe?
Utenkelig.
 |
| Snertingdal ysteri gjenoppsto i de gamle bygningene for noen år siden. "Blå viking" er en rekonstruert ost basert på minner fra dem som en gang produserte den. |
Livets vann
Et eksempel: Norske akevitter kunne for 25 år siden telles på én hånd. I dag kan du velge mellom mer enn 400 typer, produsert over det ganske land med norsk potetsprit som sin fremste råvare. Det sikrer avsetning for norske bønder, representerer både tradisjon og fornyelse, gir identitet og forsterker lokal matkultur. Dessuten, akevitten bringer folk til bordet, til maten og til fellesskapet. "Aqua vitae" er latin betyr "livets vann". Jeg kunne skrevet det samme om øl og bryggerier.
 |
| Det er slik de ser ut, eierne. Skal du nå frem, er det dem du må snakke med. Fortellingen blir gjerne utgangspunktet som former resultatet. Grete Zahl Kvakland og Harald Nissen på Grønsvea i Løten. |
Les om Grønsvea her.
Måltidet
Harry Fett forsto verdien av og samles rundt et måltid, tilbringe en kveld sammen og la samtalen løpe. Måltidet bygger ned barrierer og skaper allianser. Fett gjorde det til en kunstart. Koblet folk sammen over sausenebb og vinkarafler, skapte gehør for sine egne synspunkter. Han gjorde Christinedal på Bryn ved Oslo hvor han bodde, til en viktig adresse i norsk samfunnsliv. Harry Fett var alle steder.
 |
| Grønsvea i Løten før rehabilitering. Det skulle litt mot til å gå løs på det. |
Bakkekontakt
Henriette Schønberg Erken var sikkert til stede, hun også. Gjennom menyen han serverte. "Alle" brukte henne. I perioder hadde hun mer enn 40 prosent av kokebokmarkedet i Norge alene. Det var ikke den ting Stor kokebok ikke tok høyde for når det kom til mat og måltid. Gjennom bøkene sine revolusjonerte hun det norske kostholdet og sørget for alles ernæring.
Det er dette som kjennetegner denne generasjonen av nasjonsbyggere. De oppnådde oppmerksomhet og status gjennom sin legitimitet og faglige autoritet. Harry Fett syklet Norge rundt i ungdommen og gjorde seg kjent med forholdene. Livslange vennskap med støttespillere kan spores tilbake til denne turen.
Schønberg Erken reiste også land og strand rundt med sine demonstrasjoner av sunn og billig mat. Om tidligere statsminister Einar Gerhardsen ble det sagt at han bare kunne åpne vinduet sitt på Youngstorget for å vite hva folk tenkte. Det samme kan sies om Fett og Schønberg Erken.
 |
| Schønberg Erken i praksis. Bestemor skrev alle steder hvor det var plass til en linje eller to i sin utgave av Stor Kokebok. Mange gjorde det samme. |
Måltidets magi
Det er likevel måltidet som fenomen jeg fester meg ved. Jeg har opplevd det så mange ganger. Det skjer alltid noe mellom mennesker ved bordet. Les Mats-Erich Nilssons Måltidens magi: om matbordets hotade gemenskap (2017). Det er en viktig bok. Sivilisasjonens vugge sto ved grytene, men nå er fellesmåltidet truet.
 |
| Et festdekket bord fra familien Mjøens tid på Gjøvik gård. Det var her det moderne Norge ble meislet ut. Vil kulturhistorikere dekke viktige bord fra vår egen tid? Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenbergs frokostbord, for eksempel? |
På tvers
Gjennom reportasjene våre i AquaVIT møtes generasjonene. Det er slik vi vil ha det. Vi inviterer unge stylister til å dekke nye bord med gammelt dekketøy, unge kokker til oppdatere forrige generasjons oppskrifter, bartendere til å servere datidens punsjer og cocktails med vår tids ingredienser. Det gjelder å holde tradisjonen levende gjennom å fornye den.
 |
| Grønsvea i Løten er en 1700-talls svalgangsbygning som i 1930-årene ble rehabilitert etter datidens prinsipper for godt bygningsvern. |
Artiklene fylles med kulturhistorie som gir liv til miljøene, til menneskene og til alt som befinner i mellom kjøkken, anretning og buffet. Slik aktualiserer vi det som er glemt.
Verneaksjonen
Jeg kommer til å understreke at Norske akevitters venner også én gang startet som en verneaksjon. Den norske akevitten var truet, slik bygningsmiljøer også kan være. Etter mer enn 200 år risikerte vi å se produksjonen forsvinne ut av Norge.
 |
| Selskap hos Bjørnsons på Aulestad. Har vi noe å lære om hvordan vi formidler verdier og budskap? |
Initiativtakerne lyktes over all forventning og i dag er dette en organisasjon med rundt 8000 medlemmer, fremdeles med norsk mat og drikke på agendaen. Jeg nevner dette spesielt fordi måten arbeidet ble organisert på i 1999 bør være et studium for alle som har en sak å kjempe for.
Senere har vi fått næringslivsorganisasjonen Hanen, med begreper som Ostelandet Norge og Siderlandet Norge. Alle med virksomhet som er tuftet på historie og tradisjon, formidling og innovasjon. Ikke sjelden eier slike virksomheter bygninger som har kulturhistorisk verdi.
 |
| Hans Petter L'Orange var klassisk arkeolog og fulgte Romas omregulering med stor sorg. Å isolere monumentene gjennom å rive omgivelsene var å frata dem sammenhengen de hadde brukt århundrer på å vokse seg inn i. De ble døde museumsgjenstander. |
Oppi alt dette vil jeg kanskje tilføye at det visuelle er viktig i alt jeg driver med. Et budskap skal nå frem, det skal friste og tilfredstille. Derfor bruker vi ofte profesjonelle fotografer. Unge fotografer, folk som trenger en arena hvor de kan eksponere seg.
Bjelken
Kommunikasjon ligger i bunnen for alt jeg driver med, noe denne dagboka er et eksempel på. Kommunikasjon forklarer dagen i dag og blir morgendagens kilder til historie.
 |
| Bygningsvern på Hedemarken. Det starter gjerne med kaffe og hjemmebakst. |
Til slutt vil jeg nok avrunde med at eiendommen min i Løten, Nordengen, har gitt meg rikelig erfaring, kunnskap og glede. Huset her er blitt litt av et varemerke. Et sted folk legger turen forbi. En venninne fra gymnastiden sa en gang at huset uten meg var et tomt skall. At Nordengen og jeg er ett og det samme. Kanskje er det riktig, selv om kunstnerhjemmene er eksempel på det motsatte. Slike hjem lever godt på gamle minner, selv om beboerne er borte.
Les om kunstnerhjem her.
 |
| Krigen som aldri tar slutt. Menin Gate i Ieper, Belgia, hvor engelske soldater fra første verdenskrig fremdeles minnes av etterkommere og slektninger. Historien fortsetter. |
Kulturminnevern?
Driver jeg kulturminnevern? Selvfølgelig gjør jeg det, men det er ikke slik det føles. Jeg kan kjenne meg igjen i rollen som gründer, møbelprodusent, skribent og idémaker, arrangør, redaktør og huseier, men kulturminneverner? Kulturminnevern?
Ordet
Jeg liker ikke ordet. Det verken lukter eller smaker, rommer ingen lidenskap eller livsglede. Det er tomt, dødt og intetsigende og forteller ingen ting om hva jeg faktisk holder på med.
 |
| Dette bildet handler om pipa i Doknes, Ringsaker. Huset er en signatur for hele Stavsjødalen og er under rehabilitering. Når vi roter i historiene kommer det frem at de som en gang bodde her var musikalske og at fiolinen ble hentet frem titt og ofte. Hvordan kan vi bruke denne historien inn i fremtidig bruk og formidling av eiendommen? |
Jeg fokuserer jeg på menneskene. Mennesker i dag og mennesker i går. Jeg skriver historiene deres, vekker dem til live, aktualiserer dem og tilpasser oppdragene etter dem. Jeg bevarer det håndfaste gjennom å ved å løfte frem historien rundt.