Det svundne er ikke bare en drøm
 |
| Fotomontasje: Thomas Arthur Andresen. |
Furuseth i Stor-Elvdal, den 8. september 2023. Dette er øyeblikket for overlevering.
Tam tara tam!
Hildegunn Naas-Bibow og jeg bærer benken bort til inngangspartiet. Den er foreløpig gjemt under et gammelt laken. Varsomt setter vi den ned. Først på grusen, deretter inn på gresset, stikk i strid med mine egne anbefalinger.
 |
| Hildegunn Naas-Bibow |
Hildegunn tar noen skritt tilbake, vurderer plasseringen og plukker opp telefonen. Jeg tar tak i et hjørne av lakenet og napper det vekk. Egentlig burde rollene ha vært omvendt, for nå har benken kommet hjem. Hjem til Furuseth gård i Stor-Elvdal.
 |
| Furuseth 1886: Detalj av et xylografi i Ny illustreret Tidende som viser anlegget den gangen. |
Wow, så vakker!
Hildegunn filmer
avdukingen. Det blir en slags seremoni ut av dette, unnagjort på et tiendedels sekund. Det er så høytidelig som det kan bli, når det skjer litt på
sparket.
- Wow, så vakker, utbryter hun og slår hendene sammen.
Jeg tar et skritt tilbake, jeg også, og tar den i øyesyn. En ting er å se en benk i verkstedet, en helt annen sak er å betrakte den her i sitt rette element. En grønnmalt benk mot en okerfarget husvegg. En grønnmalt benk foran et gnistrende blomsterbed en høstdag i september.
- Du må prøvesitte den, fortsetter jeg og henter frem mitt
eget kamera.
Hun setter seg ned. Jeg tar rikelig med bilder.
 |
| Benken har plass til to om en sitter tett. Opprinnelig fantes det også stoler i samme modell på Furuseth. |
En rekonstruert benk
Benken er en rekonstruert utgave av en som sto her foran av huset. Det må være hundre år siden. Minst.
 |
| Hovedbygningen på Furuseth er inspirert av Rørosbanens stasjonsbygninger og ble reist i 1875-1876. Her fotografert i mai 2022. |
Det var naturlig at den sto akkurat her på vestsiden, ut mot prydhagen og tunet, ved inngangspartiet og rett under verandaen.
Sommerstid var det her ute at livet ble levd. Det var denne veien gjestene kom til gårds. På Furuseth forteller de gamle fotografiene om både springvann og spektakulære teppebed. Hagen var en iscenesatt opplevelse, en flik av den store verden og den nye tid.
 |
| En av tegningene til Thomas mens vi studerte gamle fotografier av de originale hagemøblene. |
Oppdraget
- Det er jeg som skal takke, dette har vært et lærerikt oppdrag for oss, sier jeg som kvittering på takknemligheten hennes.
 |
| Fra modell til ferdig benk. Møbelsnekker Thomas Arthur Andresen. |
Vi begynner å få erfaring med å gjenskape gamle hagemøbler, men til nå har vi alltid hatt rester og ruiner av gamle originaler å gå ut fra. Slik som benkene til Lovisenberg i Vang ved Hamar. På Furuseth derimot, bare fotografier der modellen tilfeldigvis opptrer.
Les om benkene til Lovisenberg i Vang.
- Både snekkeren (Thomas Arthur Andresen) og jeg har fortapt oss i oppgaven. Å gjenskape en benk etter et gammelt fotografi kan synes enkelt, men det blir en slags arkeologi ut av det. Fasiten ligger i detaljene og før den kunne produseres, måtte bildene studeres og benken tegnes ut i detalj.
Det handler om riktige proporsjoner, om form og uttrykk. Underveis konfererte vi med landskapsarkitekt Brit Angell Johnson, som er den som har tegnet ut planen for en rekonstruksjon av hele hageanlegget her.
 |
| I perioder har det blitt fotografert mye på Furuseth og bildene ga oss ikke bare sikre holdepunkter for reetablering av hagen, men også for rekonstruksjon av tremøblene. Fra fotoalbum i privat eie. |
Bildene avslører at denne modellen forekom både som benk og som stoler på Furuseth. Med andre ord, den kan ha vært bestilt som del av et større sett, opprinnelig kanskje tiltenkt en bestemt plass. Fordelen med tremøblene var at de, i motsetning til støpejernsbenker, var enklere å flytte rundt på.
 |
| Om bildet er uklart, hjalp det oss likevel et stykke på vei når benken skulle tegnes ut. Foto: Privat. |
Utseende
- Siden benken tross alt er godt dokumentert, lot vi utseendet denne gangen gå foran komforten, fortsetter jeg. Hildegunn nikker.
- Derfor kjennes den litt kort i setet. Datidens mennesker var gjerne lavere enn oss, kortere i bena, og for dem kjentes denne riktig ut. Dessuten, gode stoler var ingen selvfølge, den gangen. Verken ute eller inne.
 |
| Vi antar at det ble benyttet spiker på den originale benken. Disse har vi erstattet med sporskruer. |
En skulptur
Umiddelbart tenker jeg at her, her foran inngangen oppleves den vel så mye som en skulptur, som et møbel. Den fanger oppmerksomheten uten å ta luven fra verken blomster eller inngangsparti. Den glir inn, finner seg til rette og gjør seg ikke til.
 |
| Vi bruker tilnærmet kvistfritt kjernevirke av furu i produksjonen. Her en detalj av spilene i ryggen. |
Vedlikehold
Jeg nevner litt om vedlikeholdet den vil kreve i årene fremover, selv om dette også kommer i brevs form. Linoljemalingen vil på ett eller annet tidspunkt begynne å kritte, sier jeg, men det bør ikke gi noen grunn til bekymring. Kritting betyr bare at den bør oljes på utsatte flater. Oljen revitaliserer malingen og gir den en hard og varig overflate. Fort gjort.
 |
| Hvor mange spiler er det. Jeg telte 31 i etterkant. |
Skinnene under bena beskytter dem mot fukt og råte og kan enkelt erstattes med nye en gang i fremtiden.
Benken er produsert i kjernevirke av furu, derfor virker den tyngre enn tremøbler du kan kjøpe i et hagesenter. Vi bruker sporskruer der tidligere tiders snekkere anvendte spiker. Det gjør møblene solide og forsterker uttrykket deres.
 |
| Hjemkomst eller avreise, det er ikke godt å si. Det vi festet oss ved, var stolen til høyre i bildet. Foto: Privat. |
Industrialismen
Hagemøbler som fenomen er dokumentert tilbake til antikken, men det er med industrialismen fra 1850-tallet at de for alvor dukker opp i norske hager. Før det nøyde folk seg gjerne med enkle stoler og bord som ble båret ut innefra.
 |
| Dette er fotografiet som hjalp oss best. Et jaktlag lar seg fotografere på trappen en høstdag i mellomkrigstiden, men foran dem en stol ingen sitter på. |
 |
| Snekkergleden gjenfinnes både ute og inne. Detaljene ble tatt opp igjen i det nye hagehuset i kjøkkenhagen. |
Sveitserstilen
Av samme grunn er det ingen tilfeldighet at vi finner slike hagemøbler på en eiendom som Furuseth. Sveitserstilen skyllet over landet fra midten av 1800-tallet som en hyllest til fremtiden, til lys og luft og hilste et farvel til den tradisjonelle byggeskikken. Verandaer kom på moten og rundt husene ble det anlagt kunstferdige og vedlikeholdskrevende hager, ofte med eksotiske vekster. Furuseth var ikke noe unntak, selv om de klimatiske forhold mildt sagt var krevede her i dalbunnen, bare et steinkast fra Glomma.
Ole Helgesen Furuseth
Rørosbanen ble åpnet gjennom Østerdalen i 1877. Daværende eier, Ole Helgesen Furuseth, ble ikke bare fascinert av teknikken, farten, arkitekturen og mulighetene som jernbanen førte med seg. Han ville selv ta tak i den nye tid og manifestere den på egen gård.
 |
| Hvordan kan vi si at benken må ha vært del av et større møbelsett? Dette bildet fortalte oss det. Men hvor mange deler det opprinnelig besto av, vet vi ikke. Foto: Privat. |
Toget med sitt prustende lokomotiv og mange vogner var mer enn noe annet en representant for den nye tid, for de nye idealene. Et vindu mot en større verden der skinner knyttet Europas hjørner tettere sammen, slik jernbanen i Amerika strakte seg fra kyst til kyst.
 |
| Villa Fridheim ved Krøderen en vinterdag i 2022. Huset er en varekatalog for hva byggherren, trelasthandler Haug fra Drammen, kunne levere sine kunder i inn- og utland. |
Arkitekter fra Kristiania
Inspirert av stasjonsbygningene lot han og hustruen Juliane oppføre en ny hovedbygning på Furuseth i årene 1875-76 etter tegninger av Kristiania-arkitektene Bernhard C. Steckmest og Paul Due. Kort tid etter ble også hagen opparbeidet med springvann, teppebed og slyngende singelganger. Et xylografi fra 1886 viser det storslåtte anlegget ferdig. Hus og hage imponerte nok tilreisende, men lokalt var det nye huset uten sidestykke i utstyr og komfort.
Les mer om Furuseth her.
 |
| Den hagearkeologiske undersøkelsen ble dekket av NRK Innlandet. Her er landskapsarkitekt Brit Angell Johnson i opptak med journalist Geir Olav Slåen. |
Gullalderen
I dette lyset må også benken sees.
Den er et representativt eksempel på sveitserstilens hagemøbler, produsert i sagbrukenes og høvlerienes gullalder. Samtidens varekataloger fra trelastindustrien kunne tilby et rikt utvalg av materialer, skåret og høvlet, slik vi fremdeles kan se det i Villa Fridheim ved Krøderen. Denne bygningen ble reist av trelasthandler Svend Haug i 1890-1892 som en ren vareutstilling på hva han kunne tilby sine kunder. Bare av listverk kan huset oppvise mer enn 40 ulike typer.
Men heller ikke interiørene på Furuseth ligger langt etter i så måte. Begge husene er en fest i håndverk og materialer.
 |
| Hovedbygningen på Furuseth sett fra øst i mai 2022. Denne delen av hagen vet vi lite om, men den arkeologiske sjaktingen avdekket at også her har det vært singelganger. |
Lokal?
Lokalt produsert? Kanskje, kanskje ikke. Modellen kan ha vandret over store avstander som tegning i et plansjeverk. 1800-tallets hager ble innredet med møbler og utstyr som kunne komme hvor som helst fra, men vi skal ikke se bort fra at Rørosbanens åpning etterlot seg drevne håndverkere i den nye stil.
 |
| En av de arkeologiske sjaktene som ble lagt opp for å dokumentere singelgangenes utbredelse og beskaffenhet. En flik av landskapsarkitekt Ingeborg Mellgren Mathiesen, ser vi også. |
Mai 2022
Det er halvannet år siden sist jeg sist var her, den gangen med Brit Angell Johnson fra Norconsult. Det var i mai 2022, mens gresset fremdeles var gult etter vinteren. Da var hagen en flat og livløs plen, en rekke med syriner og en ganske nyplantet granhekk. Men nå?
 |
| Det nye hagehuset i kjøkkenhagen tar opp i seg detaljer fra hovedbygningen og er tegnet av arkitekt Geir Dingstad. |
Hagehuset
Jeg var litt uforberedt da jeg kom kjørende ned på tunet.
Jeg visste jo at ting hadde skjedd, at grusgangene vi hadde dokumentert i forbindelse med den
arkeologiske undersøkelsen i mai 2022 hadde gjenoppstått, at kjøkkenhagen var anlagt og at hagehuset jeg hadde sett på arkitekt Geir Dingstads tegnebord, nå var ferdig.
Se NRK Østnytts innslag arkeologiske hageundersøkelsen på Furuseth her.
 |
| På nytt slynger singelgangene seg utover Furuseths plener. I bakgrunnen den nyplantede granhekken og til høyre i bildet, fontenen under arbeid. |
Overraskelsen
Likevel, hadde jeg ventet dette? En blomstrende 1800-talls hage i ny tapning. Langs husveggen solsikker, prydtobakk og høye georginer. Der hvor det tidligere hadde vært en gusten plen, var det nå slyngende grusganger med knivskarpe kanter som skar seg gjennom frodig gress.
Og kjøkkenhagen, nytegnet av Brit og anlagt av Hildegunn, allerede frodig den også, med en blanding av blomster og nyttevekster.
 |
| Våningshuset sett fra kjøkkenhagen med det nye drivhuset til høyre. |
Det er dette jeg aldri klarer å vende meg til. Jeg kan studere gamle fotografier og formulere med ord det som en gang har vært, men aldri egentlig forestille meg hvordan det vil ta seg ut når det gjenoppstår i virkeligheten.
 |
| Kjøkkenhagen er ikke ferskere enn at den allerede byr på markens grøde. |
Begeistringen
Hildegunn er ute i kjøkkenhagen og vinker når jeg kommer kjørende ned bakken. Ute av bilen kikker jeg meg rundt. Hele huset fremtrer annerledes enn sist. Det er som om det har landet, kommet hjem til seg selv og funnet sitt gamle leie. Det ligger i hagen, i stedet for over den. Hus og hage vokser sammen på en måte vi nok kunne ane ut fra gamle bilder, men likevel ikke forestille oss.
Jeg er begeistret og legger ikke særlig skjul på det.
-----------Lese mer om hagemøbler? Kikk her