Aulestad

Jeg er tilbake for å vurdere møblene vi leverte til kafeen på Aulestad i Gausdal. Ni bord og fem benker i ulike størrelser. Tre forskjellige modeller. Skreddersøm. Malt i linoljefargen Thottgrön, en standardfarge fra Ottosson Färgmakeri. Kristin Brandtsegg Johansen er fornøyd.

Møbler i en kafé må tåle en helt annen bruk enn en benk i en privathage. Derfor følger jeg opp slike bestillinger spesielt, også etter at møblene er levert. En sesongs bruk gir en god pekepinn om eventuelle svakheter og hvor slitasje vil opptre. 

Jeg vet ikke om et fotografi yter fargen rettferdighet, men mange kommenterer den henført. "Thottgrön" er nyanse som snakker til øyet. Her en detalj på en av bordplatene.

Grønt

Vi starter med fargesettingen: Thottgrön er en vakker farge, grønn selvfølgelig, men i en elegant, relativt mørk nyanse. Første gang jeg støtte på den, var da vi restaurerte fire hagebenker for et borettslag ved Sankt Hanshaugen i Oslo. Den var bestemt av borettslaget selv og harmonerte godt med fargesettingen i anlegget ellers. 

Benkene i borettslaget ved Sankt Hanshaugen var i en sørgelig forfatning, men nå? Metallunderstellet ble sandblåst, sveiset, rustbehandlet og malt. Nye spiler ble montert etter kopi av de gamle. Til slutt malte vi dem med Ottossens linoljefarge "Thottgrön".

"Oslobenken"

Thottgrön gjorde benkene til skinnende stjerner langs husveggene. Det var benker med metallunderstell, en vanlig type her i byen. Oslo Sporveier elsket dem før i tiden, bygartneren også. Om det er én benk som hadde fortjent benevnelsen "Oslobenken", så er det nettopp denne modellen.

Hva er det som kjennetegner kunstnerhjemmene fra tiårene rundt 1900? De har alle en hygge og intimitet som appellerer fremdeles. Her fra salongen i første etasje på Aulestad.

Dikterhjemmene

Kristin er konservator for dikterhjemmene Aulestad og Bjerkebæk. Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset, to samfunnsdebattanter, omstridte og bejublet i sin samtid. Begge anleggene ligger under Lillehammer museum, sammen med institusjoner som Maihaugen og Lillehammer kunstmuseum. Hun er idéhistoriker, men også en faglitterær forfatter med et særlig blikk for Sigrid Undsets liv og forfatterskap.

Konservator Kristin Brandtsegg Johansen ved Aulestad.

Som fortjent

Bente Forberg var den som tok kontakt med oss. Hun var Kristins forgjenger i jobben på Aulestad og ville ha nye utemøbler til kafeens veranda. Skikkelige møbler. Møbler som kunne løfte kafeen og gjøre den til en opplevelse i seg selv. Møbler som både Bjørnson og Aulestad fortjente. Møbler til å leve med. 

Les om møbleringen av Peder Balke-senterets hage på Toten.

Etter hvert begynner vi å få erfaring med slike bestillinger. Disen Kolonial har levert møbler til Ullinsvin galleri i Vågå, Norsk Folkemuseum på Bygdøy, Peder Balke-senteret på Toten, Maihaugen og Ringebu prestegård, i tillegg til en rekke privatbestillinger. 

Se utemøblene til dronningens barndomshjem på Maihaugen.

Behovene kan være ulike, men den individuelle utformingen går igjen som en fellesnevner. Dessuten at møblene må kunne tåle en intensiv bruk av både vær, vind og mennesker. 

Les om tre benker til Lovisenberg.

Vi romsterte på verandaen og prøvde ut bord og benker i jakten på den optimale løsning. Forkastet det meste, før interiørarkitekt Tone Harr Lind reiste hjem og tegnet ut et forslag.

Befaring

Verandaen måtte besiktiges og vi avtalte en befaring i fjor høst. Kanskje var det i september, kanskje oktober, jeg husker ikke så nøye. Uansett, slike bestillinger krever tilstedeværelse og diskusjon. Det er mange hensyn som skal ivaretas.

Siden Bente var åpen for forslag, ble også interiørarkitekt Tone Harr Lind hentet inn. Vi samarbeider godt. Tone er den som tegnet bordmodellen "Lind" i Disen Kolonials møbelkolleksjon.

Brevkort med julehilsen fra Bjørne-familien. Legg merke til benken som Bjørnstjerne sitter på. Foto: DigitaltMuseum/Lillehammer museum.

Lang og smal

Verandaen viste seg å være lang og smal. Den følger husets østfasade, runder hushjørnet og forsvinner ned i en trapp til plenen. Ut mot verandaen er det vinduer, samt en dør å ta hensyn til.

Viktig var det at møblene ikke måtte ruve, men likevel gi rikelig med sitteplasser. Det måtte ikke føles trangt. 

Interiørarkitekt Tone Harr Linds første utkast til møbleringsplan.

Verandaen er populær på fine sommerdager med sin utsikt nedover alleen og utover Gausdal. En gammelmodig markise skjermer store deler av arealet mot regn og sterk sol.

Oppstillingen skulle dessuten være fleksibel, det vil si at alle fall bordene måtte kunne settes sammen til et langbord ved behov. Av praktiske årsaker burde de også, i alle fall bordene, kunne slås sammen for lagring vinterstid. Komfort var også et tema. Folk må sitte godt.

Museumshåndverker Jørn Ulven fra Maihaugen kom med varebil og tilhenger for å hente møblene. 

Signatur

Vi drøftet ulike løsninger med utgangspunkt i Disen Kolonials møbelkatalog, men kom raskt til at her måtte vi skreddersy en løsning. Vi så oss rundt. Kunne tradisjonen her på gården hjelpe oss? Hadde Aulestads originale verandamøbler en signatur? Kunne vi gjøre dem til en signatur?

Bjørnson med et av barnebarna, her gjengitt på et bokomslag. Fotografiet viser et rikt utvalg av verandamøbler. Legg særlig merke til benkene på venstre side i bildet.

Bjørne-familiens veranda

Vi gikk bort til Bjørnsons egen veranda på hovedbygningens vestvegg. Der står det fremdeles møbler vi kunne la oss inspirere av, møbler som gjenfinnes på gamle fotografier. Bjørne-familien elsket sine verandaer og somrene ble levd der ute, enten i friluft eller inne på glassverandaen. Vi fotograferte og diskuterte. Tone tok mål.

Så ble det skisset, hun tok flere mål og tegnet videre. Møbleringsplan og møbeltegninger gikk hånd i hånd. Grønnfargen var vi enige om, men resten var i det blå. 

Møbelsnekker Thomas Arthur Andresen.

Håndhøvling

Møbelsnekker Thomas Arthur Andresen ble trukket inn da tegningene forelå? Var dette gode løsninger? Han fortsatte der Tone slapp og benkene tok form gjennom studier av gamle fotografier. Særlig setet er viktig. Det må ha en form som følger kroppens linjer. Thomas håndhøvlet materialene og monterte dem slik at eventuelt regnvann kunne renne unna. Som forbilde for bordene hentet vi inn en klassisk kafémodell, som skulle produseres i to størrelser. 

Disen Kolonials møbler er laget for for å vare. Vi bruker kjernevirke av furu, sporskruer og linoljemaling. 

Ikke bare skulle bordene være stødige, men også være solide og ha gode proporsjoner. Du tenker kanskje at slikt gir seg selv, men nei, Til dette trengs det erfaring, håndverksferdigheter og et øvet blikk. 

Klappstolene, som ble bestilt fra annet hold, var nette og ga oss et større spillerom enn om det opprinnelige forslaget med våre egne La Belle Époque-stoler var blitt fulgt.

Før jul var tilbudet og tegningene klare, inkludert en møbleringsplan for verandaen.

Benkene er formet etter kroppens linjer og er inspirert, men ikke direkte kopiert, av benker som har stått på Aulestad siden Bjørnsons tid.

Thomas har et godt poeng når jeg ber ham oppsummere oppdraget, slik at jeg kan meg videre i denne teksten: 

– Aulestad har en usedvanlig veldokumentert veranda for sin tid, sier han. 

– Det var interessant å se gjennom de gamle fotografiene kun med øye for møblene og ikke menneskene. Ofte sto personene heller i veien for å kunne se hele møbelet og da måtte vi sette sammen flere bilder for å få frem helheten. 

Produksjonen starter

I mars startet produksjonen etter at vi hadde ferdigstilt leveransen til Peder Balke-senteret på Toten.

Bordene ble først montert etter maling. Ni bord blir 27 deler som minimum skal håndmales tre strøk på fire sider. 

Bordene ble produsert i deler som først ble montert etter maling. Benkene ble gjort malingsklare med en gang. Som alltid brukte Thomas tilnærmet kvistfritt kjernevirke av furu og erstattet tidligere tiders forkjærlighet for spiker med sporskruer. Solid og dekorativt.

Med linoljemaling gjelder det male tynt og fordele malingen utover. 

Tre tynne strøk

I april var de klare for maling. Tre tynne strøk, enkelte utsatte steder fire. Minimum tre dager med herding mellom hvert strøk. Det hjalp med en tørr vår. Snøen forsvant mens vi malte og våronna var over innen museumshåndverker Jørn Ulven fra Maihaugen hentet møblene med bil i begynnelsen av juni. Det siste vi gjorde før avreise var å skilte dem. Så var det bare å vente. 

Disen Kolonials møbler merkes alltid med et lite metallskilt, i sin tid designet av Ann Avranden. Skiltet monteres først etter at vi har gått over møbelet og klargjort det for forsendelse.

Noe så fint!

De ble hentet en fredag ettermiddag og mandagen etter kom de på plass. Jørn Ulven sendte over bilder. De var til å puste lettet ut av. 

"Flott. takk. Dette ble lekkert", skrev avdelingsleder Kjell Marius Mathisen ved Kulturhistorisk avdeling på Maihaugen samme dag. Kristin var også begeistret. "Noe så fint", skrev hun, "Også den nydelige grønnfargen da!!" 

Så gikk sommeren.

Jørn Ulven har parkert foran sidebygningen på Aulestad. Møblene er kommet hjem. Foto: Jørn Ulven.

Tidenes regnvær

Fredag 25. august. Lågen går flomstor, regnet skyller ned. Ved tolv-tiden ser jeg møblene igjen for første gang siden de ble hentet. Det kiler i magen. Gjennom sesongen har tusenvis av mennesker sittet, skubbet, sparket og sølt på dem. 

Verandaen klar til å ta imot sine første gjester. Ikke for fullt, ikke for trangt.

Strålende

Jeg kom før Kristin og trakk et lettelsens sukk der ute på verandaen. Det var folketomt og vått, men møblene så fremdeles like pene og nye ut. Enkelte steder hadde vannglass og regn laget skjolder i bordplatene, men dette var jeg blitt gjort oppmerksom på. 

Utsikten er upåklagelig, og møblene tar seg prektig ut. Selv i regn og tåke.

Men ellers? 

Møblene så strålende ut. Jeg gikk frem og tilbake, fotograferte og kjente på dem. Da Kristin kom, var begeistringen hennes fremdeles til å ta og føle på.

Jeg tørket av et bord og strøk over flekkene med bioimpressionolje. Skjoldene forsvant. Noen var litt mer gjenstridige enn andre, men med to strøk og litt tålmodighet ble bordplatene som nye. Det var en lærdom.

– Oljen må herde i 12 timer. Vi tar dette ved sesongslutt, sa jeg.

– Jeg kommer tilbake og fikser det.