Hjem til Ringsveen
Jeg er tidlig ute. Solveig har meldt at de er litt forsinket.
Jeg kjører gamleveien til Lillehammer. Den som smyger seg langs østsiden av Mjøsa inntil Brøttumsbakkene løfter den opp i lia. I Søre Ål svinger jeg opp Åsmarkvegen, deretter til venstre inn i Fredrik Colletts veg, før jeg tar til høyre inn i Messenlivegen i neste kryss. Mesnalien og Åsmarka var kjerneområdet for Harbyene i gamle dager, før de utvandret og forsvant i folkehavet andre steder.
Oppover og oppover
Messenlivegen er som Trollstigen og spiser seg oppover åssiden. Etter hvert deler den Vårsærtergrenda i to. Her tar jeg inn i Blomsterbakken. Floraen avløser kunstnere som gatenavn. Fiolbakken og Kløverenga, det er slike adresser som finnes oppi her.
Jeg kikker på gatenumrene og ender til slutt opp i en liten stikkvei aller, aller øverst, der hvor asfalten slutter og skogen begynner. Veien inn er anonym og snarere en gutu enn en vei. Du vet, en slik som har to hjulspor med gress mellom seg.
 |
| Veien smyger seg innover i skogen uten å fortelle hvor den ender. |
Hjemme
Den gir ingen løfter om hvor den fører, men ganske snart ser jeg postkasser og deretter en åpen grind ingen har lukket på lenge. Jeg våger meg innover. Kjører sakte gjennom en tunell av løvtrær før skogen plutselig åpner seg og en lysning med tømmerbygninger kommer til syne borte på bakkekammen. Veien skiller beitemark fra skog og fører helt frem til tunet. Det er en slik ankomst hvor jeg ville tenke at nå, nå er jeg hjemme.
 |
| Ringsveen tar imot deg med åpne armer, omfavner deg og ønsker velkommen. |
Tunet
Husene har solsvidde vegger med rødmalte vinduer og er noe helt annet enn det boligfeltet jeg nettopp har kjørt gjennom. Dette er overraskelsen som setter deg i stemning. Jeg stopper opp og tar bilder. For det er her det begynner, eventyret Ringsveen, maleren Jakob Weidemann og kona Annes gjemmested. Med vid utsikt over byen, dalen og det i våre dager omstridte Lågendeltaet, ligger det der borte og vipper på bakkekammen.
 |
| Siegfried Lenz: Heimatmuseum. I norsk oversettelse (1981) |
Siegfried Lenz
Jeg minnes et sitat jeg ofte har brukt av Siegfried Lenz, den tyske forfatteren. I romanen Heimatmuseum (1978), på norsk oversatt til Forhistorien (1981), spør han hva et hjemsted egentlig er for noe. Han svarer selv i samme åndedrag:
 |
| Uthusbygningene i Ringsveen vitner om en gårdsdrift som ikke er mer. |
Et hjemsted
"Hjemstedet," skriver han, "det er for meg ikke bare stedet der de døde ligger; det er det stedet der en kjenner seg trygg på så mange vis, trygg i sproget, trygg i kjenslene sine, ja, selv når en tier stille. Og det er det stedet hvor en blir kjent igjen; og det er vel noe alle ønsker seg før eller siden; å bli kjent igjen, det vil si tatt imot, omsluttet ..."
 |
| Ringsveen er fotogent og byr på seg selv med stemninger og miljøer. |
Så er jeg fremme.
Friheten
Fuglenes kvitter møter meg i bildøren. Jeg strekker bena ut og kjenner på førsteinntrykket. Frihet er det første jeg tenker på. Dette er frihet. Frihet som skaper trygghet.
 |
| Plasseringen og sammenknytningen av bygningene minner om Sigrid Undsets Bjerkebæk. |
Stemningen her kjennes umiddelbart god. Det er viktig. Jeg har besøkt steder som ikke er til å være i nærheten av. Uten å kunne peke på noen grunn har jeg bare kjent ubehag ved å være der.
Men her? Ro og harmoni. Det er som om Ringsveen selv ønsker meg velkommen.
 |
| En av stuene som ble hentet ned fra Dovre og gjenoppført på Ringsveen. |
Min erfaring med gamle hus er at det er de første øyeblikkene som styrer opplevelsen videre, så lytt til den umiddelbare magefølelsen din om du er på utkikk og på visning.
Klokken nærmer seg 12:00. Solveig Lønseth og Andreas Öhman skal snart være her. Ringsveens nye eiere, begge utøvende kunstnere, Ringsveens nye kapittel.
 |
| Detalj av vindusposten i en av stuene med dekormaling. |
Ringsveen Roterud
Anlegget består av flere bygninger, men det du først ser er våningshuset. Det består av to bygningskropper, lenket sammen av et mellombygg. Det tar i mot deg med åpne armer og fanger deg inn, omtrent som kolonnadene på Peterplassen i Roma.
Når hus møter deg på denne måten, slår de derfor an en hyggelig tone som umiddelbart gir deg en deg en trygghet som besøkende. Plassen er kjent som Ringsveen, men heter visst egentlig Ringsveen Roterud.
 |
| Lenge har det vært stille på Ringsveen, men snart er det Kip som vokter hus og hjem. |
Velkommen!
En skulle tro at hovedinngangen var her, siden våningshuset mot sør og vest skaper en slags tunfølelse, men nei. Hovedatkomsten er lagt på nordsiden, der en en gammel rogn gir ly og skygge for solen. Inngangen er et lite vindfang, egentlig ganske anonymt med en - hva skal jeg si - tarvelig inngangsdør.
 |
| Etter hvert blir det folksomt på tunet, men Solveig og Andreas lar vente på seg enda noen minutter. |
Jeg setter meg på steinmuren utenfor, kikker meg rundt og ser en forfallen enhetslåve med et tømmerfjøs, to laftede stuer nede i bakken, samt et uthus i skråningen bak meg. På andre siden av huset, utenfor gjerdet, ligger det i tillegg et nyere hus, eller kanskje jeg skal kalle det en hytte, hvor det er folk på verandaen. Også denne hører eiendommen til.
Jeg ser også en fabelaktig utsikt. Kanskje er det den jeg først og fremst ser.
 |
| Låven ligger spektakulært til ytterst på bakkekammen. Litt sørgmodig akkurat nå, men potensialet fornekter den ikke. |
Jeg liker å komme først til et sted som dette. Det gir meg tid til å justere opplevelsen og finne ordene som kler situasjonen best. Når jeg i det hele tatt er her, skyldes det en ren tilfeldighet. Kort fortalt:
 |
| Solveig Lønseth myser mot sola og ser seg omkring. Hjemme? Ja, endelig! Foto: Bjarne Asp. |
Harald Nissen i Grønsvea (Løten) fikk en telefon da vi nylig spiste lunsj sammen. Solveig ringte og fortalte at Ringsveen var til salgs. Budgivningen var annonsert til å starte dagen etter. Skulle de kaste seg ut i det? De hadde vært på visning, likte stedet, men det hele hadde skjedd temmelig i hyrten og styrten.
Les om Grønsvea i Løten
Mitt råd
Harald foreslo dem å ta en prat med meg. Solveig ringte opp og jeg svarte noe i retning av at det finnes bare ett Ringsveen og en Jakob Weidemann. Dessuten at beliggenhet er alfa-omega, alt annet kan du gjøre noe med. Jeg ville derfor ha kastet meg ut i det, om anledningen ellers tillot. Meld meg om dere får tilslaget, sa jeg også. Omtrent slik forløp samtalen, dog med flere ord.
 |
| Et alvorlig øyeblikk er det når husnøklene lånes ut til de nye eierne. |
Lillehammer kan puste lettet
De fikk tilslaget, så her sitter jeg. Venter på at de skal komme kjørende opp, stige ut av bilen og ta innover seg at denne gangen er de eiere og ikke potensielle kjøpere.
Når de setter føttene på bakken, skjer det på egen grunn. Ringsveen skal i årene fremover prege hele deres liv, de kommer til å møte et univers av nye mennesker. Ringsveen er en milepæl, et nav som livene deres heretter vil dreie rundt. Svulstige ord, men slik er det.
Jeg snakker av erfaring.
 |
| Gunnar Tore og Solveig snakker om de praktiske sidene ved eiendomsoverdragelsen. |
Ringsveen er et lite stykke Norge i verden og eiendommen vil raust berike livene deres. De er en familie på tre, for også lille Ingmar er med når de snart kommer kjørende inn på tunet. Det er også hunden Kip. Familien Lønseth/Öhman er akkurat slike eiere som et tidligere kunstnerhjem trenger. Folk som umiddelbart fanger opp det som sitter i veggene, som er vare for stemninger og atmosfære. Ringsveen skal forbli et kunstnerhjem.
Lillehammer kan puste lettet ut.
Les om kunstnerhjem her.
 |
| Hovedtrappen opp til andre etasje er bratt og enkel, men kler ellers huset godt. |
Nøklene lånes ut
Gunnar Tore Larsen er den første som dukker opp. Han svinger inn foran inngangen og parkerer. Gunnar Tore sitter i stiftelsen Ringsveens styre og skal låne dem nøkler og ellers gå dem til hånde om det skulle være spørsmål.
 |
| Ut av bilen for første gang etter visningen. Andreas Öhman, Solveig Lønseth og lille Ingmar. Foto: Bjarne Asp. |
Stiftelsen ble opprettet av Anne og Jakob Weidemann i 1999 og med eiendommen fulgte en god slump penger slik at kunstnere kunne komme hit opp vederlagsfritt for å arbeide skjermet over et lengre tidsrom. Weidemanns visste godt hva de gjorde, mange av hans egne senere malerier ble til her. Nå var tiden inne til å gi neste generasjon kunstnere en mulighet til det samme. Mellom 2008 og 2021 har tilbudet kommet 15 kunstnere til gode.
Les om Jakob Weidemann her.
 |
| Spor etter Jakob Weidemann? Kanskje, men i årenes løp har mange kunstnere arbeidet her i atelieret. |
Det koster å drifte
Det koster å drifte en eiendom som dette og stiftelsen ser seg ikke lenger i stand til å beholde Ringsveen, derfor ble den nå lagt for salg. En omfattende tilstandsrapport, som sikkert kunne skremme vannet av mange, fulgte prospektet.
 |
| Andreas og Ingmar tar de første prøvene skrittene på tunet. Utsikten er formidabel og atmosfæren er god. Foto: Solveig Lønseth. |
Pragmatisk blikk
Gunnar Tore og jeg kortet ventetiden med å bese husene. Han kjente Weidemanns godt og har mange minner fra eiendommen i deres dager, men også et pragmatisk blikk på det hele i dag. Det trengs lidenskap og nærvær, en uendelig og altoppslukende kjærlighet og kreativitet for å holde et slikt sted. Livet her har andre kvaliteter enn moderne villaer og leiligheter. Komfort er ikke bare det du trenger til hverdagen, men også det du ser og føler.
Du må ville et sted som Ringsveen.
De kommer
Så kommer det en bil kjørende. Det er dem. Jeg ser bilen gjennom et vindu i andre etasje. Jeg teller tre voksne, en bitteliten krabat av en gutt som stavrer seg henrykt av gårde, samt en hund som er like begeistret. Gunnar Tore håndhilser på dem, etter hvert også jeg.
 |
| Det kan være detaljer som gjør at du faller for et sted, slik som det gamle lysarmaturet på låven. |
Stemningen
Det første de snakker om er stemningen. Det tar bare et minutt eller to. Stedets atmosfære, alt du ikke kan se eller høre, men likevel fornemme så sterkt. Solveig himler med øynene og trekker pusten dypt, som for å understreke. Andreas holder tak i Ingmar som setter kursen mot døren. Vennen Bjarne Asp er arkitekt og ser seg rundt, men lar de andre snakke. Også mørket og stjernehimmelen nevnes. Nærmere stjernene er det nesten ikke mulig å komme enn nettopp her oppe i skogen.
Solveig forteller om den første natten etter tilslaget. Det hadde vært våkne øyeblikk fylt av skrekkblandet fryd. Mest skrekk. Hva var det egentlig de har begitt seg ut på? Andreas nikker og jeg ler. Det er slik det er å falle for fristelsen.
 |
| Bjarne låser opp hagedøren i stua nede. Utenfor venter en liten hellelagt uteplass. |
Det går i faser
Alle som har kjøpt gamle hus har vært gjennom denne fasen. Jeg husker svakt mine egne våkenetter etter at Nordengen var et faktum og de første velmente kommentarene var fulle av hoderisting og advarsler. I perioder levde jeg i usikkerhetens mørke der all selvtillit var forduftet. Men oppturene meldte seg raskt og livet tok en ny retning.
Begeistring
De ser seg om, snakker i munnen på hverandre og kommenterer roen som hviler over Ringsveen. Det er som å komme til en annen verden. Harmonien her. Luften. Lydene. Også utsikten, da. Selv mellom trærne kan alle se at den er formidabel.
 |
| I nyere tid er hele utearealet gravd opp, men fremdeles er det for lite fall fra husveggene. |
Et sted
De har lett og lett etter et slikt sted i årevis, sier Solveig. Vært på en uendelighet av visninger i jakten på et sted som kunne kalles et hjem. Et sted med karakter og personlighet, et sted å vokse sammen med og inn i. Et sted der du ikke behøver å være redd for å slippe ut barn og hunder på egen hånd.
 |
| Utsikten er foreløpig gjemt bak løvrike trær, men en anelse får du likevel. |
Larssons i Sundborn
Så dukket annonseringen av Ringsveen plutselig opp. De hadde vært på tur i Sverige, kjørte innom Karin og Carl Larssons hjem i Sundborn. Kanskje var det allerede der at beslutningen om kjøp ble tatt. I alle fall likte de dette kunstnerhjemmet godt. Hvordan huset var tilpasset menneskene som hadde bodd der. Fargene, møbleringen, tekstilene og hjemmehyggen. Det er ikke godt å si, når en sak egentlig besluttes, men Larssons i Sundborn kan ha sådd et frø hos Solveig og Andreas.
Se Karin og Carl Larssons hjem i Sundborn, Dalarne.
 |
| Mange av værelsene har et fint lysinnfall. Her fra andre etasje. |
Oslo
Nå bor de en en leilighet i Oslo. Det er ikke noe galt med det, verken leiligheten eller Oslo. Tvert i mot, for hvordan skal det bli å reise fra vennene? Hverdagene, kaffekoppene, samtalene, tilbudene, kollegaene. Ja, alt det et liv i Oslo har å by på. Undersøkelser viser at Oslo-folk elsker Oslo og det mangfoldet byen representerer.
Jeg sier jeg kjenner meg igjen i dette også. Jeg har grublet frem og tilbake i årevis om det å flytte. Løsningen er godt med gjesterom.
Og gjesterom er det nok av på Ringsveen.
 |
| Masser presser på låveveggen under låvebrua. |
Arkitekt
Bjarne har arkitektens øyne og er vant til å forholde seg til eldre bygningsmasse. Det er lurt å ta med seg en bygningskyndig første gangen en beser en eiendom. En som er vant til å lese eldre hus. Det sier jeg til dem. Bjarne er en mann og spørre.
 |
| Her er og der er det utvilsomt råte, slik som denne bunnstokken . |
Beroligende kommentarer
Når vi etter hvert går rundt i bygningene kommer han med beroligende kommentarer, løfter frem atmosfæren i rommene, lysinnfallet fra vinduene, utsikten, rommenes plan og rekkefølge. Av og til også de merkelige løsningene som er valgt, samt bruken av glassvatt og byggeskum, som ingen av oss er noe glad i.
Vi er enige om at Sigrid Undsets eiendom Bjerkebæk må ha inspirert Weidemanns når de slo seg ned på Ringsveen. Ikke minst hvordan våningshuset er knyttet sammen av to bygninger.
 |
| Grantrærne har slått rot på taket. Fjernes, jo før, jo heller. |
Gran på taket
Vi kikker opp på torvtaket og synes det er en dårlig idé. Noen grantrær ser ut til og trives litt for godt der oppe. Dessuten kommenterer vi terrenget inntil husveggene. Området må være gravd opp i forbindelse med vann og avløp ganske nylig, men har likevel ikke noe fall fra husveggene, snarere tvert i mot.
Vi ser råteskader i noen lafteknuter og bunnstokker som nok har hatt sin beste tid. Jordkjelleren bør ryddes og luftes snarest. I Nordengen lar jeg alle glugger være åpne året rundt. Kjelleren på Ringsveen er en gammel potetkjeller og kan kanskje bli det igjen?
 |
| Et lavt mellombygg binder binder de to våningshusene sammen. |
Bjørketreet
Så er det det gamle bjørketreet, hva tenker de om det? Det gir karakter til huset, men hvor bra er det for tak og yttervegger? Det er slik vi snakker. Dette er ingen tilstandsvurdering, men glimt inn i de kommende års mange saker det skal tas stilling til.
Det gjelder å starte praten, stille inn blikket og bruke ordene som vil bli gjentatt i det uendelige. Men det er også en ting til. Hvordan bevare historien her oppe, sporene etter Weidemanns, uten at det blir stående i veien for det livet som skal leves her videre?
 |
| Enhetslåve betyr at mange funksjoner er samlet under ett tak. Her ser vi hvordan den følger skråningen og er reist i flere nivåer. |
Låven
Låven er en klassisk enhetslåve. Påbygd inn mot tunet, men med en praktfull utsikt nedover og nordover. Det gamle, tørrmurte låvebrufundamentet presser på mot sørveggen og låven selv er terrassert innvendig og rommer flere nivåer. Den er stor, men ikke gedigen, slik låvebygningene lenger sør på flatbygdene kan være. Joda, det er langt frem til at du kan kalle den et atelier, men mulighetene løper ikke fra dem. Vi kikker på fundamentene og det utløser ingen alarm.
 |
| De to stuene som ble flyttet ned fra Dovre på 1970-tallet. De er nylig rehabilitert på nytt. |
Fra Dovre
De to tømmerstuene, Maristua og Dovrestua, skal ha kommet til gårds rundt 1970 og er tilflyttet hit fra Dovre i Gudbrandsdalen. Da stiftelsen overtok ansvaret var vedlikeholdsetterslepet stort, særlig for disse to bygningene. Et tidligere stabbur her sto visst ikke til å redde i det hele tatt. I de to stuene var det brukt glassvatt mellom stokkene, med et fryktelig resultat.
Les om Maristua og Dovrestua her
Gunnar Tore fortelle om betydelige råteskader. Om bygninger som måtte demonteres helt, repareres og deretter gjenoppbygges med stilskudd fra Sparebankstiftelsen og Kulturminnefondet. Men nå står husene der og er egentlig klare til bruk. Ikke som bolighus, men ellers ganske anvendelige.
 |
| Noen inventar fra Weidemanns tid følger med på kjøpet. Her fra kjøkkenet. |
Minner på veggene
Så starter vi på hovedhuset. Her og der henger det minner igjen etter Weidemanns. Det oppleves umiddelbart som hyggelig, både fordi det bringer kontinuitet inn i rommene, men også fordi det er morsomme gjenstander. Ting som i all sin beskjedenhet likevel gir mening til rommene. Ingen tvil om at de, og særlig Anne Weidemann, hadde interesse og øye for antikviteter.
 |
| Historien lever ikke bare i veggene, men finnes også som fotografier og minner. |
Enkelheten
Trappen til andre etasje er et vågestykke. Det er to av dem, men dette er hovedtrappen opp til atelieret. Den er bratt og slett ikke noe sted å utforske for en liten gutt som knapt har lært å gå. Men begeistringen er likevel til å ta og å føle på og med litt hjelp overvinner Ingmar de første trinnene.
 |
| Ådring kan være så mye. Her en svært enkel variant på en av dørene i våningshuset. |
Må ikke bli for fint
Trappens enkelhet snakker godt med huset ellers. Det er nå jeg sier at slike hus ikke må bli for fine, for perfekte, for "up to date". De må lov til å være gamle, skakke og skjeve, beholde de egenheter som tiden har gitt dem. Det er dette som er sjarmen og atmosfæren. En må ikke la seg rive med i den renoveringsgalskapen som herjer Norge om dagen. Bruk byggevarehusene med forstand. Gi huset tid til å presentere seg.
Det er slike ting jeg sier. Om og om igjen, selv om jeg slår inn åpne dører. For begge nikker og mener det samme. Jeg behøver ikke å repetere det.
 |
| Jakob Weidemanns pipeskrin. |
Levd liv
Det var nettopp dette som fikk dem til å kaste seg inn i budgivningen. Historie og levd liv kan ikke kjøpes. De er to kunstnere som kjenner seg igjen i Anne og Jakob Weidemanns kjærlighet til Ringsveen.
Les om andre kunstnerhjem
Lønseth/Öhman er en ung familie som skal føre gården videre, føye et nytt avsnitt til livet her, legge til rette for jobb og privatliv, invitere andre kunstnere opp hit, dele den begeistringen og frihetsfølelsen som et slikt sted skaper.
 |
| Ingen av oss jubler over glassvatt og byggeskum. Bør fjernes og erstattes nikker Bjarne og jeg til hverandre. |
I ro og mak
- Dere må gå over husene i ro og mak, sier jeg. - Rom for rom, etasje for etasje, ute og inne. Start med bolighuset. Når alle uromomentene er kartlagt bør dere få en tradisjonshåndverker til å se på det dere har funnet og som tilstandsrapporten nevner. Fokuser på det som haster og som raskt kan bli mye verre og mye dyrere.
- Deretter setter dere opp en liste med prioriterte oppgaver, samt en fremdriftsplan med noen milepæler og et budsjett. Bjarne nikker i bakgrunnen og utdyper, han også.
 |
| Det er utført omfattende reparasjoner i regi av stiftelsen de sener år. Her fra et av våningshusene. |
Antikvarene
Jeg må ikke snakke dem i senk, men oppfordrer dem til ganske snart å ta kontakt med antikvarene i fylkeskommunen. Fylkeskommunen har vært inne med midler på Ringsveen tidligere. De er hyggelige folk, de kan bistå, de kan snakkes med. Folk er redd for kulturminnevernets folk, men det er ofte en ubegrunnet frykt.
Dessuten ligger Maihaugen bare noen steinkast unna. Ingen kan mer om gamle hus og bohave enn dem som jobber der.
 |
| Solveig med Ingmar på armen. En ny hverdag venter. |
Folk og hus
De skal ikke bare finne tonen med bygningene på Ringsveen. Det er tross alt menneskene som skal fylle husene med liv. Derfor er det like viktig å ta vare på dem.
Og det er lurt å bestemme seg for hvem de vil lytte til. Det er ikke noe som er lettere enn å gå seg vill i andres synspunkter og engasjerte råd. Og det er mange som vil mene mye om Ringsveen i årene fremover.
 |
| Den nye naboen kommer bort å hilser. Kip er henrykt over oppmerksomheten han får. |
Kom på besøk
Jeg sier også at de må komme til Løten, på besøk i Nordengen og samtidig se Grønsvea til Harald Nissen og Grete Zahl Kvakland. Utgangspunktet var begge steder langt mer avskrekkende enn Ringsveen, selv om omfanget var mindre.
Jeg nevner også kunstneren Kjell-Erik Killi-Olsen. Han kjøpte Sandbu i Vågå for noen år siden. Han har vært gjennom hele prosessen, han også. Jeg legger ved et intervju jeg en gang gjorde med ham.
Les intervjuet i magasinet Kulturarven her: Endelig hjemme
 |
| Våningshuset sett fra tunet. |
Epilog
Når jeg forlater dem ut på ettermiddagen oppsummerer og konkluderer jeg i bilen. Ville jeg gjort dette selv? Ga jeg dem et råd om å gripe sjansen som jeg selv ville ha fulgt?
Ja, ja og absolutt et ja. Det finnes bare ett Ringsveen.