Klosterenga
"Standarden er satt ". Det er det han skriver i dagens utgave av Morgenbladet. "Standarden er satt", står det. Gaute Brochmann, avisens arkitekturanmelder, har besøkt det nye parkanlegget på Klosterenga i Gamlebyen, Oslo. Han er begeistret.
Klokken 12.00 ganske nøyaktig var det slutt. Ikke et ord mer. Etter siste punktum var det tomt. Å starte på en ny artikkel var utenkelig. Så hva skulle jeg finne på? Dagen var fremdeles ung. Og varm. Nesten 30 grader her på kontoret.
 |
| Morgenbladets oppslag i dag. |
Det var da jeg så Brochmanns anmeldelse av Bård Breiviks skulpturpark i Gamlebyen. Ikke bare Breivik, men mest ham.
Hovinbekken som i generasjoner har rislet seg nedover mot fjorden under bakken, er hentet frem igjen. Vannet krongler seg nedover Klosterenga i 750 meter med dagslys, gir liv til steinskulpturer underveis og er allerede blitt en pulsåre i en tettbygd del av byen.
 |
| Bård Breiviks skulpturer leker med vannet i Hovinbekken. Av og til stille som de dødes tjern, av og til som en fjellbekk om våren. |
Stolthet
"Klosterenga har man all mulig grunn til å være stolt av", skriver Brochmann. Parkprosjektet har pågått i 30 år med mye rykk og napp opp gjennom, men nå er det i ferd med å komme på plass. Brochmann jubler over det han ser. "Etter alle disse godordene har jeg vel skrudd forventningene dine opp til elleve før du legger turen innom Klosterenga. Kanskje vil du komme dit og tenke at "ja, ja, så fantastisk var det vel ikke". Vel, vel, vi får se, tenkte jeg.
 |
| Bård Breiviks hånd og ånd er videreført av landskapsarkitekter fra Dronninga landskap . |
En billett, takk!
Jeg dro avgårde. Kjøpte 24-timers billett og tok t-banen til Jernbanetorget og trikken videre ut i Gamlebyen. Det siste stykket gikk jeg. Og ganske riktig var det gartnere i sving med planting og vanning. Men ikke bare dem, også hauger av unger har allerede slått seg til ved dammene. Skrik og skrål, vassing og spruting. Andre steder hvor vannet gikk roligere hadde folk slått seg ned med bena i vannet.
 |
| Du blir som en unge igjen og må ned til vannet. |
Som en bekk i skogen
Er det Vigelandsanlegget på nytt? Brochmann nevner at det er blitt sagt. Nei, det er det slett ikke. Vigelandsanleggets monumentalitet gjenfinnes ikke på Klosterenga. Her er det vannet som sildrer og leker seg nedover mellom trærne. Over skulpturer og utfor små fossefall. Dette minner om bekkene i skogen hjemme i Løten. Det er de samme lydene, det samme skinnet i vannet, den samme svalende fornemmelsen når du stikker føttene nedi.
 |
Byens larm
Jeg gikk sakte opp gjennom parken, la inn sløyfer og svinger for å få med meg alt. Kikket opp på himmelen gjennom løvkronene, slo meg til på en benk, kikket på vannet som gled forbi.
 |
| Du skal ikke mange meterne inn fra fortauet før det er dette synet som møter deg. Det er en himmelhøy eventyrskog, et svalt sted på en varm dag. |
Så var jeg ute i byen igjen. Jeg gikk opp til Galgeberg og kneipen Galgeberg Corner. Der kan du fremdeles få en halvliter til 79 kroner. Det er 30 kroner mindre enn det jeg betaler på Majorstua. Jeg satte meg ned og så på livet, på alle de røde bussene, på syklistene og slo av en prat med sidemannen som var der i samme ærende som meg. Vi slukket tørsten om kapp og skiltes deretter.
 |
| En pils og en prat på Galgeberg Corner. |
80-tallets Oslo
Oslo er blitt en skikkelig by. En sted å høre til, en by å være nysgjerrig på. En by å vise frem, men ikke minst, til og trives i. Jeg mener det dypt og inderlig.
 |
| Det ser litt midlertidig ut, men poenget er at biler er ut og mennesker er inn. |
Da jeg kom hit som student på 80-tallet var det en nedslitt og grå avkrok som sparte på vedlikeholdet og stengte kl. 17:00. Nå tar byboerne gatene tilbake, fyller dem liv og mangfold. Uansett når på døgnet du ferdes i gatene, er det folk ute. Folk på vei hjem eller på vei bort.
 |
| Bydelene har forskjellig uttrykk. Jo mer menneskene tar tilbake gatene, jo tydeligere blir særtrekkene. |
Ungdom rømmer fra norske bygder, fra kjøpesenterland og raserte hjemsteder. Jeg rømte fra Hamar for å se hva verden hadde å by på.
Det var det klokeste jeg kunne gjøre som ung mann.