Minnets erindring
Vi kikker inn gjennom knuste vinduer, Lillian og jeg. Inn på det som en gang var kontoret og som sysselsatte fire mennesker. Alle slektninger. Alle døde.
Jeg famler litt etter tråden i dette. Den grunnleggende ideen min er at Nordengen skal være et fortellingenes hus. Et hjem som ikke skammer seg over verken alder og uttrykk, men som bærer sine 170 år (minst) med verdighet og selvfølelse. Etter meg vil det komme andre eiere som forhåpentligvis skjønner at et hjem aldri blir mer enn summen av de minner som sitter i veggene.
 |
| Oj, oj, den er rusten, men er den utenfor alt håp? |
En jernkomfyr
Men altså, Lillian: Lillian bor i Ringsaker. Hun har en jernkomfyr fra Moelven Jernstøperi liggende i deler. En nett kokeinnretning uten særlig dekor med to kokeplater, en stor og en liten. Den er rusten og har muligens sett sine beste dager, som det heter. Askeskuffen er helt oppsmuldret, men ellers? Kanskje er det ikke bryet verdt å kjøre den til Tor Einar Bråten i Gamle Ovner på Leira stasjon, men jeg vil gi den en sjanse.
 |
| Komfyren er liten, smekker i formen, med to kokeplater og plass til en varmtvannsbeholder. |
1920-tallet
Ut fra modellen, tipper jeg den representerer en slags jernkomfyrenes svanesang i norske husholdninger. "Moelven Jernstøberi no 2" står det preget inn i godset over stekeovnsdøren. Det tyder på at modellen fantes i flere størrelser.
Sammenliknet med komfyren jeg allerede har i Nordengen fra Aadals Brug, virker den mer moderne. Renere i linjene, avlang og slank som en kjøkkenbenk. Umiddelbart tenker jeg at den kan være produsert så sent som på 1920-tallet.
 |
| Det er ikke noe utsette på den komfyren jeg allerede har i Nordengen, men med ringer og kruseduller tror jeg den er en eldre utgave av jernkomfyren. |
Sverget til ved
Etter århundreskiftet skjøv elektrisiteten vedkomfyrene langsomt til side og gjorde dem gammeldagse. Likevel fortsatte produksjonen i flere tiår. I mellomkrigstiden kunne du se annonser for dem begge, side om side i ukebladene. Utover bygdene sverget mange til veden selv om huset var koblet til lysnettet.
 |
| Kan jeg resonere meg frem til opphavet? Jeg tipper den forble usolgt fra lageret i Moelven Jernstøperi og fant etter hvert veien opp til en hytte på Ljøsheim, tilhørende mors kusine. Der ble den også etter hvert kastet ut og da hytta ble solgt, havnet den hos Lillian. Plausibelt, men like fullt en hypotese. |
Vi som koker elektrisk
Det var en revolusjon. Kokebokforfatterinnen Henriette Schønberg Erken kunne ikke få fullrost det elektriske vidunderet. Med den elektriske kokeplaten slapp husmødrene vedbæring, skitt, aske og ovnsverte. Du kunne skru bryteren på en, to eller tre og vips så kokte det. Om strømmen var dyr, var den renslig og arbeidsbesparende. Likevel vil jeg ha vedkomfyren i Nordengen.
Hvorfor?
 |
| Den elektriske kokeplaten var renslig, effektiv, moderne, men også dyr i bruk. Mange holdt fast ved vedkomfyren, kanskje supplert med en enkelt elektrisk kokeplate i tillegg. |
Heimevern
Jeg har et sammensurium av motiver for å hente inn enda en vedkomfyr. Det handler ikke bare om røtter og minner, om identitet og familiehistorie, men også om å være føre var. Om å være på den sikre siden.
 |
| Moelven Jernstøperi AS fotografert fra luften. I sine glansdager hadde bedriften rundt 40 ansatte og støpte "Cambridge-Tromler" og maskindeler. Bildet er tatt tidlig på 1950-tallet og finnes på et skilt ved turstien langs Moelva. |
En vedkomfyr er også et stykke heimevern, noe krigen i Ukraina til fulle har vist. Så sant du har ved og fyrstikker, virker den. Skulle strømmen forsvinne over lengre tid, kan jeg like fullt koke i vei. Vedkomfyrer er ikke bare hyggelige, men også effektive om du har den riktige veden og fyrer med forstand.
 |
| Kontorbygningen rommet mer enn bare administrasjon. En gang bedriftens stolthet, i dag et sørgelig syn. |
Ved og fyring
Om ikke lenge skal jeg besøke den gamle amtmannsgården Stenberg på Vestre Toten for å studere vedboden der. Den rommer ved til alle formål. Ved er et eget univers og kobler du det til fyring blir det et studium i seg selv. Det er handlingsbåren kunnskap. Du fyrer ikke en kakkelovn og en vedkomfyr på samme måte.
 |
| Det er lenge siden noen skiftet pære i denne utelampen. Driften opphørte på 1980-tallet etter at bedriften ble kjøpt opp av Furnes Jernstøperi. |
Smadret
Men det handler om mer enn dette. Jeg vil ta historien videre, ikke glemme, ikke fortrenge. Det derfor Lillian og jeg kikker inn gjennom knuste vinduer og uffer oss.
 |
| Bygningen sett fra gårdsplassen. Om taket er av nyere dato, er det tidens tann som tærer på resten. Spisesalen med respatexbord og stålrørsstolerl lå til høyre i andre etasje og hadde utgang til terrasse sommerstid. |
Knuste vinduer
- Der satt Ingrid og der satt Agnes. Lillian peker inn i tussmørket og fortsetter: - Der satt Asbjørn og inn der var kontoret til bestefaren din.
 |
| Siste holdeplass. Restene av bedriftens arkiv i kontoret der det satt slektninger bak alle skrivebord. |
Kontoret
Rommet vi glaner inn i er et tidligere kontor som nå er totalt smadret. Rasert av hærverk, av forfall og likegyldighet. Moelven Jernstøperi AS eksisterer fremdeles i navnet, men i gavnet er restene et trist skue.
Det meste av bygningsmassen ble jevnet med jorden for noen år siden, men kontorbygningen, oppført i teglstein, fikk stå. Angivelig fordi den skal være verneverdig. En gang var den bedriftens stolthet med en moderne spisesal, leilighet, kontor, lager for modeller, montersingshall og garderobeanlegg med dusjer og en uendelighet av varmt vann.
 |
| Lysbrytere i bakelitt ved personalinngangen. |
Moelven Jernstøperi i dag? Den som googler navnet ser at slik gammel industrihistorie først og fremst assosieres med forurensning, irritasjon og skam. Og den nye tid har meldt seg i nabolaget med monstrøse blokker som er anlagt uten hjertelag på en fylling ned mot elven. Blokker som utsletter alle spor av tidligere virksomhet. Som tettstedet Moelv selv, er det tidligere industriområdet på vei til å bli et ikke-sted.
 |
| Det nye nabolaget domineres av blokker, lagt på en fylling langs Moelva. Her lå en gang Strømmen Bruk, men ingen spor ble med videre. |
Det var fredag ettermiddag at jeg dro til Lillian, datter av mors fetter og etterkommer av "Støyperi-Kristiansen". Lillian er et leksikon med slektsgransking som spesialfelt. Hun er min stødige støtte hver gang jeg må hente frem biografier i andre sammenhenger. Dessuten, Lillian vokste delvis opp i Moelven Jernstøperi og husker bedriften og produksjonen der i detalj.
 |
| Lillian Kristiansen |
Kristiansen
Da jeg var smågutt fantes minst tre familier i Moelv som het Kristiansen, men det fantes sikkert flere også. På kirkegården i Ringsaker ser du navnet skrevet både med "K" og med "Ch". Bestefar skrev med "K", men sønnen hans, Knut, foretrakk det mer gammelmodige "Ch". Slikt kan forvirre en en slektsgransker som ikke er øvet i faget.
 |
| Kristiansen med "K" og Kristiansen med "Ch". Fra et familiegravsted på Ringsaker kirkegård, |
Men altså, foruten mine forfedre, var det Baker Kristiansen nederst på hjørnet i Storgata og "Alf på Auto" ved jernbanebrua. Han het også Kristiansen og postmannen forvekslet ofte posten med bestefar som også het Alf. Eller Alf Jørgen som ble hans fulle navn ved dåpen. Alf Jørgen Kristiansen, Vollbekk per Moelv kunne det stå på konvoluttene som var adressert til ham.
 |
| Fotograf Normann på Hamar ble hentet inn en sommerdag på 1950-tallet, jeg tipper før fellesferien. Hele arbeidsstokken tok oppstilling. Bestefar til nederst til høyre. Tror jeg. |
Det var en gang ...
En gang sysselsatte Moelven Jernstøperi rundt 40 mennesker, de fleste av dem menn. På et gruppebilde fra 1953 teller jeg 38 ansatte. Temmelig mange av dem het Kristiansen med "K". Støperiet var en klassisk familiebedrift med en like klassisk beliggenhet for datidens industribedrifter - langs Moelva.
 |
| Sett i ettertid er kontorbygningen oppført i solide materialer og med fint håndverk. Pølsespekking kalles fugene mellom mursteinene. |
De står litt uryddig organisert i tre rekker. Mange smiler og nesten alle myser. Det virker som om det er en gemyttlig stemning. Kanskje fotografen, Carl Normann, fikk dem til å slappe av ved å si noe morsomt? Dette er slike ting vi ikke lenger kan vite.
Kjente ansikter
Jeg ser etter kjente ansikter og finner bestefar nederst og ytterst i høyre. Han var den gang omtrent så gammel som jeg er nå. I motsetning til mange av samtidens bedriftsledere, skiller han seg lite ut fra de øvrige. Det stemmer med det jeg ellers vet om ham. En ujålete, tørrvittig mann som tro til der det trengtes i produksjonen.
 |
| Et kulelager dukker frem fra jorden. Lillian plukker den opp, kikker på den og kaster den vekk igjen. |
 |
| Terrassen over det gamle fyrrommet. Vegetasjonen kryper inn mot bygningen fra alle kanter. |
Hverdagen
Kanskje er det typisk at det nesten ikke forekommer bilder fra produksjonen, fra alle hverdagene. Selv om bestefar var en fotograferende mann, har jeg knapt sett et bilde fra det som fylte hans arbeidsdag mesteparten av livet. Det falt ham ikke inn at den kunnskapen som et helt jernstøperi var fylt av, noen gang skulle bli interessant for andre. Derfor leter jeg forgjeves i gamle fotoalbum. Også her fortaper Moelven Jernstøperi seg i glemselen.
 |
| Lillian kunne ha vært arkeolog, hun også. Borte i skogkanten, bak de tidligere garasjene ligger det jernslagg fra produksjonen. |
Frem fra glemselen
Nesten alt er borte, likevel kan Lillian stedfeste alle deler av produksjonen. Vi skritter over flattrykte rivningsmasser mens hun snakker om modeller og støping, sand, lager og garasjer. Som ung var hun med i arbeidet her. Hun kjente karene, husker navnene og hvem som gjorde hva. Moelven Jernstøperi manes frem fra fortiden. Mens vi prater, bøyer hun seg plutselig og plukker opp en bite slagg. Så en til og deretter enda en til.
Vi tar med oss en liten bit hver.
 |
| Han må ha hatt en hyggelig utsikt fra kontorvinduet sitt, bestefar. Når folk kom på jobb, hilste de inn i forbifarten på vei mot personalinngangen i bakgrunnen. |
Teglstein
Jeg plukker også med meg noen nedraste teglstein fra kontorbygningen. Jeg vil mure dem inn i en av de nye pipene i Nordengen. Med steinene tar jeg med meg historien videre.
I Nordengen kan peke på dem og fortelle at komfyren og de har har samme opphav. Si at Moelven Jernstøperi en gang var en hjørnestein i mange menneskers liv, som ga familier et utkomme og formet deres hverdag.
 |
| Når alt er borte, finnes det likevel tre mursteiner i Nordengen som kan fortelle historien om Moelven Jernstøpere og Kristiansen med "K". |
Når alt er borte, finnes det likevel tre mursteiner igjen som kan fortelle om Kristiansen med "K" og "Cambridge-Trommelen" som en gang erobret norsk landbruk.
 |
| Det ble bygd for fremtiden. Håndverks- og materialkvaliteten i kontorbygningen signaliserte ikke bare en optimisme, men ga også uttrykk for firmaets soliditet og lojalitet til det lokalsamfunnet bedriften sprang ut fra. |
Fotografen
Hvorfor kom fotografen? Jeg vet ikke, men jeg tipper at 1950-tallet ble en slags gullalder for bedriften. Nytt bygg, oppgangstider og fulle ordrebøker. Krigen var over, landet skulle bygges og etterspørselen etter maskindeler og ringtromler (også kalt åkertromler) var stor.
 |
| Kanskje holdt ikke alle tromlene mål og ble derfor kastet til side som skrapjern. To "glattringer" dukket opp under dødt løv i skogkanten. |
"Cambridge-Trommel"
Fremdeles ruller det Cambridge-tromler fra Moelven Jernstøperi over Hedemarkens jorder. Her ute mellom trærne skiller Lillian på "glattringer" og "taggringer. Når de ble montert på en aksling ble de til en åkertrommel som pakket jorden rundt nysådde frø.
 |
| Moelva på vei mot Mjøsa. I århundrer har den avgitt kraft og næring til industrien som en gang kjennetegnet Moelv. |
Elvesus
Moelva raser nedover på vei mot Mjøsa, slik den alltid har gjort. Det er vår og litt flom. Lillian og jeg står på brua og kikker ned i den brusende vannet. Jeg synes det hviler et vemod over hele området. Det er noe dystert og dødt. Hadde bestefar forestilt seg dette?
Forestilt seg at var slik det hele skulle ende?