Adresse Toten
Jeg kjører bak bilen fra Toten Transport. Ti benker er på vei fra Stange til Peder Balke-senteret på Billerud. Jeg er avsender, Grethe Steensen mottaker. Mellom oss ligger Mjøsa. Hun vet at vi er på vei.
Innlandet bretter seg ut foran meg. Bølgende jorder og slakke åskammer. Mange opplever landskapet her som søvnig og vi som bor her som trege. Men i dag ville de voktet sine ord. En vårdag ved Mjøsa kan være gnistrende, like berusende som et glass norsk sider. Ingen vet det bedre enn Grethe Steensen.
 |
| Landskapet rundt Mjøsa er formet av jordbruk og skogkledte åskammer. Bare Skreifjellene lengst i sør kan vi snakke om dramatikk og fjell som stuper i sjøen. |
 |
| I slutten av april ligger snøen fremdeles som et vatteppe over Hedemarken. I Nordengen fyrer jeg i to værelser og tenner lys i den blå skumringstimen. |
Den sene våren
Våren i år har latt vente på seg, sier folk og kan ikke huske når det sist var så sent. Gårdbrukerne går og sparker i grusen. Snøfall har det vært, kuldegrader om natten, frost på bakken og is som ikke smelter innerst i vikene. Men nå er den her med et svakt grønnskjær i løvtrærne.
 |
| "Lauritz Weidemann" i malingskø. |
Over Mjøsa
Fra Stange kan jeg se over til Totenlandet. I gamle dager kunne vi ha sendt benkene med båt over Mjøsa, men nå må vi kjøre den lange veien om Moelv, Mjøsbrua og Gjøvik til Kapp. Sjåføren heter Arnfinn Haugen og han sier turen vil ta en time. Jeg ringer til Grethe og forteller det.
– Vi er der rundt klokken 12:00, sier jeg. Hun bekrefter tilbake.
 |
| Det første strøket med linoljemaling er tynt som beis og resultatet blir gjerne skjoldete. |
Fargevalg
Benkene har stått til herding en ukes tid. Luftet seg. Tre tynne strøk med linoljemaling, enkelte partier har fått fire. Fargekoden fikk vi tilsendt med bestillingen, NCS_1805-G88Y. En lys grå farge som harmonerer med bygningsmassen på Billerud. Interiørarkitekt Tomas Gjetmundsen har plukket ut fargen, får jeg vite. Ingen kan farger bedre enn ham.
 |
| Benkene står oppmarsjert og venter på sjåføren. Det siste jeg gjør er å gå over hver enkelt før jeg monterer skiltet. |
Benkene forsvinner inn i bilen en etter en. Det er Haugen som sjauer. Selv lesser jeg inn neste pulje med hagemøbler til maling fra Thomas snekker. De skal et helt annet sted.
 |
| Skiltet plasseres til høyre på sargen. Diskret, men synlig. |
Det kjennes litt som å skille seg fra gode venner når de forsvinner inn i lasterommets mørke. Benkene har vært under forberedelse så lenge. Først hos Thomas, deretter til maling hos meg. Når de kommer frem til Toten skal de avløse forrige generasjon med spilebenker i hagen.
 |
| Den rekonstruerte hagen på Billerud, reisens endelige mål og mening. Her fotografert fra et vindu i andre etasje. |
Nye benker til en gammel hage
– De er i en sørgelig forfatning, sier Grethe Steensen når vi snakker om bestillingen. Mange av dem har i årenes løp pådratt seg råteskader og lar seg ikke lenger reparere. Det er på tide med nye, tilpasset det rekonstruerte hageanlegget på sørsiden av den fredete bygningen.
 |
| De gamle spilebenkene har vært med lenge, men nå skal de få sin avløsning. Her stablet opp under stabburet i påvente av siste reis. |
Historien her er vakker. Selv om utgangspunktet er gammelt nok, var det bosniske flyktninger som rekonstruerte hagen her slik vi ser den nå. Det skjedde som takk for god behandling på 1990-tallet. De fleste av dem bor i Norge fremdeles og for dem er sorenskriverens gamle hage også blitt til deres historie.
 |
| Tradisjonelt ble våningshusene på Toten reist med gavlen mot Mjøsa. På Hedemarken derimot, var det husets langside som viste seg frem. |
Med gavlen mot Mjøsa
I motsetning til Hedemarken ligger mange av våningshusene på Toten med gavlen til Mjøsa. Det gir sørvendte hager i hellende terreng. Det har med solen å gjøre. Så også her på Billerud. Når hagen skulle anlegges, skjedde det uten oppfylling og planering. Den strekker seg mot sør, men heller mot øst. I det sørvestre hjørnet kan vi skimte den gamle tepaviljongen "Lifland" utenfor gjerdet. Opprinnelig lå den på akse nord for gården, men ble flyttet hit og integrert i anlegget ved det gamle familiegravstedet.
 |
| Hageanlegget sett fra tepaviljongen "Lifland". I forgrunnen jernstakittet som omgir det private gravstedet. |
I kunsthistorikeren Carl Wille Schnitlers verk Norske haver i gammel og ny tid (1916) heter det om dette anlegget: "Blandt de mange staselige embedsgaarder i de brede bygder paa Østlandet indtog Christopher Weidemanns Billerud på Toten første plads. Hovedbygningen, som er bevaret, ligger henrivende", skriver han og nevner både en nøtteallé, hageskulpturer, broer og benker med inskripsjoner.
Jeg snakker meg bort. Historiene om Peder Balke-senteret er lette å gripe fatt i.
 |
| Hagen heller østover, men strekker seg sørover fra våningshuset og ble rekonstruert av bosniske flyktninger på 1990-tallet. Rundt anlegget er det reist hvit stakitt. Hagen ble omtalt av kunsthistorikeren Carl Wille Schnitler i verket Norske haver i gammel og ny tid (1916). |
Peder Balkes festsal
Bare litt til: Hovedbygningen er et praktfullt, fredet hus, opprinnelig fra 1700-tallet, som i dag brukes som kunstgalleri. I amtmannens påbygde andre etasje finnes det en sal med dekorerte veggpaneler av maleren Peder Balke. Et karslig rom med figurovn og utsikt gjennom store vinduer til gårdsplassen og nordover Mjøsa.
 |
| Peder Balkes dekorasjoner i festsalen. |
"Peder Balke var en banebryter i 1800-tallets skandinaviske landskapsmaleri", står det på hjemmesiden deres. "I sine bilder forente han den romantiske bevegelsens naturalistiske åre med egenartet malerteknisk utforskning."
 |
| Fra Billerud har du utsikt til Hovelsrud, et annet av Mjøsregionens storslåtte hageanlegg som er gjenskapt i nyere tid. På avstand er det den markante alleen ned til Mjøsa du først biter deg merke i. |
Foregangsmannen
Han kom til verden i 1804 på Helgøya, men vandrer etter hvert ut i verden. Når han dør i 1887 minnes han først og fremst for sitt sosiale engasjement. På Majorstua i Oslo er det fremdeles et område som heter Balkeby, opprinnelig en forstad med trehus reist for å bedre arbeidernes boligforhold. Sørgelig nok brant den i 1879 og ble erstattet med dystre murgårder og trange gater.
 |
| Vi blir enige om at benkene kan stå ute å lufte seg før de plasseres i hagen. Lys og skygge leker seg med benkenes karakteristiske form. |
Det skulle gå flere tiår før kunstneren Balke ble hentet frem igjen i små gløtt. I 1986 var Peder Balke-senteret på den tidligere amtmannsgården Billerud et faktum og i 1994 fikk også franskmennene øynene opp for ham da de hentet frem 26 bilder fra Louvres magasiner og ga dem plass i museets faste utstilling.
Senere er maleriene hans også vist i Metropolitan-museet i New York og National Gallery i London. Peder Balkes posisjon som kunstner er uomtvistet nasjonalt, så vel som internasjonalt. Grethe Steensen forteller og jeg noterer.
– Bare prat videre, sier jeg og knipser henne over bordet.
– Lat som ikke noe.
 |
| Grethe Steensen fotograferer benkene entusiastisk når de hentes ut av bilen. |
Snart sesongåpning
Det er travle dager på Peder Balke-senteret nå. Den 13. mai åpner sommersesongen med kunsthåndverkerne Nina Malterud og Torbjørn Kvasbø. I paviljongen er det Johannes Engelsen Espedal som skal stille ut. Han er her han også.
 |
| Ikke før har benkene ankommet, så stimler folk sammen for å ta dem i øyesyn. |
Når vi kommer med benkene er Tomas Gjetmundsen og Nina Malterud i full sving med monteringen i andre etasje. Det siste stykket kjører jeg foran lastebilen og er veiviser. inne på tunet ser jeg murer Gøran Gjetmundsen pusse veggen rundt de nyrestaurerte vinduene i fjøset. Jeg roper ut av vinduet og utveksler et par ord om piper i Nordengen.
 |
| En etter en kommer benkene til syne ut av bilen. Arnfinn Haugen, sjåfør, bærer og bærer. |
Begeistring
Så er vi der. Midt på gårdsplassen foran hovedbygningen. Dørene inn til galleriet står vid åpne og Grethe Steensen kommer til syne i døren. Haugen hopper ut av bilen og begynner å lesse av. Folk stimler sammen på tunet.
 |
| Grethe viser meg en gammel plan over hagen som en gang skal ha rommet både frukttrær, store blomsterrabatter, en nøtteallé og et rikholdig utvalg av frukttrær. Blant annet. |
Grethe Steensen slår hendene sammen når benkene kommer til syne. Hun er over seg av lovord, av glede, av overstrømmende begeistring og ros. Hun fotograferer dem, stryker hånden over vangene og prøvesitter deretter en av dem.
 |
| Fra bilens mørke dukker benkene opp, en etter en. |
De andre prøvesitter, de også. Overraskende gode, nikkes det. Ingen sofa akkurat, men fullt på høyde med en komfortabel kirkebenk. Også så vakre! Så riktige her på Billerud hvor hovedbygningen sto ferdig i sin nåværende skikkelse i 1828. Hagen ble anlagt samtidig med singelganger, akser, rundell, rosebed, syriner og hekker. Det er her benkene etter hvert skal plasseres.
På trappeavsatsen også? Tomas og Grethe er usikre, men kanskje noen av dem også skal dit.
 |
| "Lauritz Weidemann" har funnet sin plass i hagen. Foto: Ketil Kjenseth. |
Modell "Lauritz Weidemann"
– Det måtte bli modell "Lauritz Weidemann", når de først skulle handle inn nye benker, sier Grethe. –Historisk har det vært tett kontakt mellom Billerud og amtmannsgården Stenberg på Vestre Toten. De var brødre, Lauritz Weidemann og Christopher Larsen Weidemann og i 1817 ble Christopher utnevnt til sorenskriver i Toten, Vardal og Biri etter broren Lauritz. I 1825 overtok Christopher Billerud og teoretisk kan også han ha hatt slike benker i hagen.
 |
| Hvor skal benkene stå? Tomas Gjetmundsen plasserte noen i hagen og noen i inngangspartiene til hage og gårdsplass. |
Vår modell er hentet fra Stenberg, der en original skal være bevart i Mjøsmuseets magasin. Produksjonen skjer i forståelse med museet.
 |
| "Lauritz Weidemann" før montering i verkstedet. Foto: Thomas Andresen. |
Fortrinn
Jeg går over benkene med Grethe. Forklarer henne at vi bruker sporskruer i stedet spiker, at Thomas har håndhøvlet materialene i sidevangene og at ryggen er justert bittelitt for å øke sittekomforten. Fire tynne strøk med linoljemaling og tettvokst kjernevirke av furu. Tilnærmet kvistfrie materialer. Vi kopierer, men levner ingen tvil om at benkene er av nyere dato.
 |
| Klossene som benkene hviler på og som enkelt kan skiftes ved behov. Her i verkstedet til Thomas. Foto: Thomas Andresen. |
Til slutt bikker jeg på en benk og viser henne fotklossene som enkelt kan byttes ut om fuktighet skulle gi dem råteskader. Så peker jeg på den lille avstanden mellom setebordene. Den lar regnvannet renne unna.
Vi blir enige om at de skal stå på tunet for å herde seg noen dager til før de plasseres ut i hagen. Tomas Gjetmundsen sier at det vil han gjerne gjøre selv. Sette dem på plass, en for en. Grethe nikker.
 |
| Vi skriver 13. mai og det er sesongåpning på Peder Balke-senteret. Været viser seg fra sin beste side. I bakgrunnen ser vi Helgøya hvor Peder Balke ble født. Foto: Ketil Kjenseth |
Åpning
Så går det en knapp uke. Det er utstillingsåpning i det fine vårværet. Folk står spredt foran huset og følger programmet. Det er minst 150 mennesker til stede. Ketil Kjenseth og jeg skynder oss inn i hagen og ser benkene plassert ut. Noen i hagen, andre ved inngangspartiene mot nord og sør.
 |
| Endelig hjemme! Foto: Ketil Kjenseth. |
De kler hagen. Grethe Steensen kaller dem smykker. Jeg er enig. De er iøynefallende, små skulpturer plassert ut langs singelgangene.
Et fint lag med pollen har lagt seg på setene. Når jeg lar fingeren gli over plankebordene etterlater den seg et svakt spor i blomsterstøvet. Våren har kommet til Toten og slik har folk gjort her i hagen i uminnelige tider.
"Lauritz Weidemann" har kommet hjem.
Lese mer?