Våren
Huset våkner til liv. Tiner opp, det også.
Siste ukes kraftige snøfall var vinterens avskjedshilsen. Jeg bar ved, fyrte, så på snøen som dalte ned og hentet mer ved. Frem og tilbake, balanserte på snøskavlene mellom hus og uthus, hoppet mellom de bare flekkene.
Jeg liker det. Det er enkelt, det er begripelig. Det er vinter, men like fullt vår. Og det dufter av skog.
 |
| Det er mye snø igjen fremdeles, men det smelter uavlatelig. Hele tiden. Som isbreene trekker snøen seg tilbake fra husveggene. |
Rake
I går begynte jeg så smått med våronn. Mest som en symbolsk handling. Jeg rakte de bare flekkene under seljetreet, samlet sammen tørrkvist og gammelt løv og la det rundt rosene. Løvet gjør dem godt, resonerer jeg. Det begrenser ugresset og gjødsler dem. Kanskje bevarer det tælen i bakken også, og det er ikke så bra.
 |
| Vinteren kan være ubarmhjertig mot et stakittgjerde. Det gjelder å reparere med en gang. Så snart snøen er borte. |
Inspisere, reparere
Så inspiserer jeg gjerdene og ser at spiler har løsnet i stakittet. Så er det det begredelige gjerdet mot naboen i vest. Det er en skam og må skiftes i sommer. Det henger ikke sammen, men jeg har et nytt stående i beredskap.
Søppel skal kjøres bort, lysthus og verandaer vaskes, trær og busker beskjæres. Jeg blir utålmodig. Det gjelder å komme i gang.
 |
| Epletrærne venter med knopper som snart skal briste. Værmeldingen denne uka sår nesten sommerlige temperaturer. |
Knopper som skal briste
Så studerer jeg kvistene på de unge frukttrærne. Ser på knoppene. De er ikke akkurat bristeferdige enda, men likevel. De er der. Det er liv som snart skal våkne.
Plast
Når jeg raker dukker det opp plast også. Noe av den dekket en gang materialhaugen som lå her da jeg overtok eiendommen i 2004. Det ble sagt at det var restene av den gamle låven, den som raste sammen lenge før min tid. Panelbord var blitt stablet under treet og dekket til.
Så skjedde det ikke noe mer.
 |
| Jeg har et angstfylt forhold til plast. Plast blir sprø og går i oppløsning. Plast blir til mikroplast og en fare for liv og helse. |
I årenes løp er stabelen råtnet opp og snart er det ingen ting igjen. Om ti år vil det bare være en liten forhøyning som jeg peker på og forteller at der, ja, akkurat der, lå panelbordene som en gang ble stablet opp, men aldri gjenbrukt.
Det er det som er så fint med en eiendom som Nordengen, det er fortellinger alle steder. Som et lite univers har hus og hage skrevet sin egen historie. Det er gjenkjennelighet og kontinuitet her. Spor etter folk. Først de andre, så meg. Etter meg, noen andre.
Etter 15 minutter er den første vannblemma et faktum.
Vårens første.
 |
| Det svir litt, men gleden er minst like stor. Vannblemme og vår. Begge begynner med "v". |
Benken under treet
Søndag var første gangen jeg satt på benken. Den har stått ute i hele vinter. Den skulle ikke, egentlig. Likevel ble den værende der nede under treet. Den har sin helt bestemte plass.
Det er her jeg setter fra meg riva, lukker øynene, kjenner sola varme i ansiktet og hører etter fuglekvitter.
 |
| Det er her under seljen at våren kommer først. En benk, et bord, og etter hvert en kaffekopp. |
En annen verden
En dag i Nordengen er noe helt annet enn i byen. Det er formålsløst å sammenlikne. Nordengen er anderledesstedet, årstidenes og døgnets hjemsted.
Jeg våkner tidlig, kikker ut og vet at hagen jeg møter nå på morgenkvisten er en annen enn den jeg ønsket god natt i går.