Om mus og menn
Hus rimer på mus. En tilfeldighet?
Norsk setertradisjon inneholder nok av historier om budeia som reiste fra seters om høsten og de underjordiske som flyttet inn. Ble hun lenger enn hun skulle, ble det leven og misnøye.
Mus
I Nordengen er det på samme måte. Nesten. De underjordiske har aldri meldt seg, men mus finnes det drøssevis av. Musemor, musefar, bestemødre, tanter, onkler og barnekull som ikke lar seg telle. Huset er like mye deres, som mitt. Det er slik jeg opplever det. Sjur Harby, huseier, men bare i navnet.
Det er ikke første gangen jeg skriver om selskapslivet her. Jeg var like oppbragt i september 2021. Det er det som er fordelen med en dagbok, den minner deg om det du har fortrengt.
 |
| - Det ser så hyggelig og fredelig ut der, kan folk si. Vel, vel... |
Man lærer seg å leve med dem, heter det. Gamle hus er lik mus. Du kommer ikke utenom. Sånn er det.
Jo takk. Ikke jeg. Jeg venner meg ikke til det. Ikke i det hele tatt. Levende mus driver meg til vanvidd, døde mus orker jeg knapt å forholde meg til. Jeg bruker spade når noen har gått i en felle.
 |
| Spør meg ikke hvordan det er mulig å komme seg ut og inn av et Norgesglass, men spaghettien forsvant, det samme gjorde musa. |
Skaff deg katt!
Nei takk, forholdet til katter er nesten like anstrengt som til mus. Jeg kunne kanskje ansette en på en helt ordinær arbeidskontrakt, men pus, pus er ikke min greie. Og katter forventer kost og losji. Og et fang når det passer dem.
 |
| Min eneste katt er denne. |
Feller.
Jeg har prøvd dem alle. Med vekslende hell. Anticimex forærte meg tre stykker. En Rolls Royce av en modell med to innganger og duftputer som fristet med vanilje. Det fungerte en stund, helt til jeg oppdaget en felle der liket hadde ligget altfor lenge.
 |
| Hva gir du meg? |
Tradisjonelle feller er bedre, den som heter "Rapp" og som type finnes i et uttall utgaver. Det er ett problem med den, musene lærer å omgå "Rapp" allerede på barneskolen. De forsyner seg med åtet, men lar klokelig være å ende sine dager i den.
Peanøttsmør
De ler av meg. Ost og peanøttsmør er stadig populær kost, men fellene har redusert meg til en kafeteria og i deres øyne - en idiot. Som for å understreke poenget sitt har de denne vinteren ikke bare spist seg mette, men også gnagd på fella uten å utløse den. Ædda bædda, hilsen mus.
Det mangler bare et ønske om god påske.
 |
| Tørkerullen er fint revet opp og møysommelig fraktet inn i brødboksen. |
Pent dandert
Tørkerullen. Jeg må nevne tørkerullen. Jeg aner ikke hva slags forhold det er snakk om, men ta en kikk på bildet. Finrevet tørkepapir dandert pent rundt rullen. Dessuten møysommelig fraktet inn i en brødboks sammen med avispapir og litt oppvaskklut.
 |
| Visst luner det godt mot vinterkulden når musebolet fores med papir. |
En kunne tenke seg at dette var barselstuen som var innredet med så mye flid, men nei. Ingen spor av familieforøkelse. Underlig nok heller ikke musebæsj eller tiss, som ellers gjerne dukker opp rundt vedkomfyren og ved vaskebøtta i benkeskapet.
 |
| Hva er det som er så tiltrekkende med en plastpose? |
En gammel historie
Når jeg nå står her på terskelen til påsken glemmer jeg lett at dette er en gammel historie. Det har alltid vært slik. Helt siden vi malte gulvene her for snart 20 år siden har musene spasert rundt.
Små museføtter har satt avtrykk på terskler og lister i hele første etasje. Det var deres måte å gjøre Nordengen til sitt på. Jeg kunne tåles, så sant jeg ikke fortrengte dem. Det var en slags invitasjon til sameksistens.
 |
| Døren er åpen, men jeg flytter ikke. |
Venner?
Vi kommer aldri til å bli venner. Dette er arvefienden. Som så mye ellers her, følger det en slags syklus. Påsken arter seg ganske fredelig, våren og sommeren neste knirkefrie, men på senhøsten krøller det seg til igjen. Det tasler rundt i kjøkkenbenken, smuler forsvinner om natten og papirbiter flyter rundt. Vinterhalvåret er deres alene med dans på bordet i mitt fravær. Dette er en del av livet i Nordengen. Det gjelder bare å ta sine forholdsregler.
Og å innkassere noen triumfer iblant.