Det knitrer

November 2022: Jernovnene returnerer fra restaurering. Sekketralle og tunge løft, men stor stas når vi først fikk dem på plass. 

Nå er det blitt april og premiere. Jeg tenner opp med litt avispapir. Kald ovn og kald pipe. Deretter etterfyller jeg med småved, litt bjørkenever, noen tørre grankongler og en stump stearinlys. Drar en fyrstikk og stikker den borti papiret. Det flarer opp. 

Røyken velter ut av pipa og forteller all verden at det er folk i Nordengen.

Røyk

Jeg går ut og kikker opp på taket. Det er fast takst. Først fyre opp, så ut å se. 

Grå røyk velter ut av pipa. Tegn på liv. Før i tiden var røyk fra skorsteinen et sikkert tegn på folk, på at noen var hjemme. 

Jeg liker å se det ryker. Det er en glede med røtter i barndommen. Den gang kompisen Andreas og jeg samlet tjærepapp på byggeplasser som vi brant på bål. Jo mer røyk, jo større fryd. Naboene tiet, men likte det neppe.

Det tar tid før flammene tar tak. En kald ovn og en kald pipe må overbevises før trekken endelig får glørne til å blusse opp.

Motvillig

Til å begynne med er flammene motvillige, men i lengden klarer de ikke å motstå fristelsen av never og knusktørre granfliser. Ilden griper om seg, slikker i seg godsakene, det knitrer og freser i ovnen. Straks etter kan jeg ikke lenger la hendene hvile på den nysvertede ovnen. 

Jøtul 1940, står det støpt inn i godset.  I dag er det 9. april. Jeg er en mann som vokste opp med krigen uten å ha opplevd den. Krigen var navet i alle familiehistorier rundt kjøkkenbordet i min barndom. 

– Jeg husker under krigen, kunne bestemor si. Så kom det. 

Ovnsringene er alt annet enn tette og det ryker godt når jeg fyrer opp i jernkomfyren.

Brenne av ovnene

Jeg fyrer opp i jernkomfyren også. Aadals Brug no 37 står det over stekeovnsdøren. Tor Einar Bråten i Gamle Ovner på Leira i Valdres sa det ville ryke godt en stund, men at jeg bare måtte fortsette til det opphørte. Lufte godt ut mens det sto på. Jeg gjør som han sier.

Jeg setter vinduene på vid gap og fyrer så det holder. Det ryker mindre enn ventet. Etterpå er ovnene like svarte og fine.

Vel anvendte penger, tenker jeg og fortsetter fyringen enda en stund til. For sikkerhets skyld. Komfyren var i en sørgelig forfatning da jeg leverte den i fjor høst. En skraphaug, men Bråten fikk skikk på den. 

Varmen brer seg i rommet, tross gjennomlufting.

Røyken fyller rommet til tross for utlufting lager bibelsk stemning i rommet.

En god lunk

Nordengen har alltid basert seg på vedfyring. I uthusene er det to skåler som hver høst ble fylt opp med tørr ved. Selv fyrer jeg fremdeles på materialrestene fra byggearbeidene i 2021.

Det er lett å glemme hvordan det var, men slik så det ut våren 2021. Haugen er blitt til ved.

Fotografiene fra påsketider den gang viser hvor stor materialhaugen egentlig var. Jeg hadde glemt det. I to somre har jeg saget og saget, eller kanskje det heter sagd og sagd. 

Så har jeg kjørt fulle lass i trillebår til uthuset og kastet veden inn. Det ble en pen haug. Bygningsmaterialer er fin ved når du bare trenger en lunk i huset.

Husmorgenet mitt er ikke overdrevent stort, men når ovnen er svart, må messingstangen være blank.

Ovner i alle rom

Innendørs er det vedovner i alle rom og huset er utstyrt med to piper som ble overhalt av en murer i 2006, men ovnene? Vel, de hadde gått for lut og kaldt vann lenge. Også før min tid. Men selv da jeg overtok, ble de neglisjert. For hvem trenger vel vedovner i et sommerhus?

Vedkassa er en nødvendighet i Nordengen og jeg har flere av dem. Å sitte på vedkassa er fremdeles et barndomsminne for mange.

Kaldt

Det må ha vært kaldt her før i tiden. Folk kledde seg, det er så, men selv da. Egentlig begriper jeg ikke at de holdt ut vintermånedene her. Selv om isolasjonen var bedre enn forventet da vi åpnet veggene i 2021, kjente jeg trekken når nordavinden meldte seg utover høsten. Det var iskalde gulv og gufs fra veggene. 

Les om den opprinnelige isolasjonen her.

Ved- og vannbæring tok aldri slutt slutt før elektrisitetens og det innlagte vannets tid. I Nordengen er det fremdeles en realitet.

Høsten 2022

Det var i fjor høst at vi fylte opp bilen med rustne, gamle ovner og kjørte dem til Bråten. Når de kom tilbake, var de svarte og nystelte.

Jernkomfyren venter på og bli båret ut av bilen til Bråten.

Først inn i huset var støpejernskomfyren. Nett av utseende, liten i forhold til mange andre av samme slaget, men mer enn tung nok likevel. Vi tok den på sekketralle fra biloppstillingsplassen og bort til huset. Stadig vekk gled den av og måtte skyves på plass igjen før ferden gjennom hagen kunne fortsette.  

Joda, vi fikk den inn i huset med hjelp av en jekketralle.

Bråten sa at det hadde vært mye sveising, at den var temmelig velbrukt, men likevel ikke oppbrukt. Venstre sideplate var sprukket og nå byttet ut, nye ovnsringer hadde den fått, sprekken i topplaten var sveiset og hele ovnen sandblåst, kittet og steinsatt på nytt før montering og sverting.

På plass i kjøkkenet var den knapt til å kjenne igjen. 

Jeg burde ha fotografert  komfyren før jeg leverte den hos Bråten. Når den kom tilbake, var den knapt  til å kjenne igjen.

Neppe ny

Bråten kommenterte den sprukne sideplaten og mente at komfyren neppe var ny når den kom i Nordengen. Hadde den vært det, ville brennkammeret ha vendt ut i rommet og ikke inn mot veggen. Altså byttet side med stekeovnen. En blanding av hard fyring og liten avstand til brannmuren hadde fått platen til å sprekke. 

Slikt ser en fagmann, og komfyren supplerer dermed inntrykket ellers av Nordengen som et gjenbrukshus. Billig og brukt var husets forutsetning.

Ovnen var neppe ny i Nordengen, sa Bråten. Da ville brennkammeret og stekeovnen ha byttet plass. Gjenbrukt den også, som det meste annet i huset.

Uproblematisk?

Gamle ovner har ikke nødvendigvis et godt ord på seg, men i eldre hus er de like selvfølgelige som listverk og originale vinduer. Det er regler å forholde seg til, derfor er det lurt å lese seg opp på forhånd.

Les om gjenbruk av gamle ovner her.

Mest til pynt

Jeg har en kakkelovn også. Den er en tilføyelse som kom omtrent samtidig med at pipene her ble renovert. En svensk arkeologkollega tilbød meg alle kaklene han hadde liggende på uthusloftet sitt for en rimelig penge. På eget ansvar og risiko, selvfølgelig. Han visste ikke hvor mye det var. Jeg slo til.

Varme gjennom natten

Den gang resonerte jeg som så at det ville være fint å ha en ovn som bærer varmen over natta. Ikke bare ville den være varm, men også staselig. En hvit kakkelovn ville ta seg karslig ut i et rom som uansett ikke skulle fortsette som husets kjøkken. Mitt spor i Nordengen, mitt bidrag til historien her. Det var slik jeg tenkte.

Kakkelovnen kom fra Karlanda prestegård i Värmland, der den hadde ligget demontert på et uthusloft siden sentralvarmen hadde erstattet den på 1950-tallet. 

Han inkluderte transport fra Sverige i prisen. Det viste seg etter hvert å være to komplette ovner, hvorav den ene ble murt opp igjen på fundamentet til den tidligere grua i huset. Den var blitt revet lenge før min tid og ligger fremdeles som en steinrøys under verandaen sammen med den opprinnelige gråsteinspipa.

I 2007 var også kakkelovnen kommet på plass. Mureren var svensk og hadde lang erfaring fra liknende prosjekter på Hedemarken. På 2000-tallet var kakkelovner blitt voldsomt populært i Norge igjen, etter å ha vært uglesett og kastet ut siden mellomkrigstiden.

Jøtul 602 fra 1940. En revolusjon den gang, et lite påaktet klenodium i dag.

Klassikeren

Likevel, det er Jøtulovnen som er klassikeren i Nordengen. En enkel, liten jernovn på fire slanke bein som hadde sitt første produksjonsår i nettopp 1940. Hvem fant på å støpe inn årstallet dette året? Jeg vet ikke.

Modellen skal ha introdusert et nytt forbrenningsprinsipp som drøyde veden. Det kom godt med i krigsårene. 

Hvem bestemte at årstallet skulle støpes inn i godset? Hvem vet, men 1940 ble året ingen skulle glemme. I Rokoberget så de bombingen av Elverum fra vinduene.

Bak designet sto to av mellomkrigstidens fremste arkitekter, nemlig Hermann Munthe-Kaas og Gundolf Blakstad. Den karakteristiske løven på siden ble modellert av Ørnulf Bast, en av tidens fremtredende billedhuggere. Historien forteller at den gjennom årene er solgt i mer enn 2 millioner eksemplarer. Jøtulen er Norges svar på Folkevognen.

Jøtul 602 representerte ikke bare en fornyelse, men også en kontinuitet gjennom å engasjere en kunstner til å pryde den. I Rokoberget har jeg sett flere av samme slaget, altså 1940-utgaven, og selv har jeg modellen i tre utgaver omkring i småværelsene. 

Og den varmer, Gud bevare meg vel. Fort varm, men også raskt kald.

På denne tiden er det vinteren som bidrar med alt av vaskevann. 

Fyr med forstand

– Fyr med måte, sa Bråten før han forlot meg.

– Ikke bruk for grov ved, sa han også.

– La det alltid ligge igjen litt aske i bunnen, den isolerer godt og forbygger at bunnen sprekker. Dessuten tørr ved og god trekk. Fei den med jevne mellomrom. Det siste er en skikkelig møkkajobb som betyr gulvvask etterpå.

Men jeg gjør som han sier.