Sporene etter Astrid Hanni

Astrid Hanni: "Innestengt". Gjengitt med tillatelse fra familien.

Jeg setter frem bildet. Kikker på det. Historien om Astrid Hanni har tatt en ny vending.

Det sto innerst ved veggen. Bak Frøydis Haavardsholm, ved siden av Axel Revold. Litt gjemt fordi jeg tror det skjøre papiret er lysømfintlig, men også fordi det er trangt om plassen. 

Limfarge på papir

Jeg har ikke sett det på en stund. Limfarge på papir. Underlige former, like fabulerende og meningsløse som himmelens skyer. Du kan følge Hannis fingre der hun en gang lå på gulvet nede i Skippergata og smurte malingen utover papiret. Det har et skjær av lys grønt i seg. Jeg har aldri sett maken.

Jeg bærer rundt på bildet for å få kontroll på lys og refleks, men det vil nødig la seg fotografere.

Samtidens mannlige kunstanmeldere på 1950-tallet hadde heller ikke det og var nådeløse mot henne. Kunstsamleren Rolf Stenersen derimot, han hadde troen på kunstprosjektet og inkluderte henne i samlingen sin. I dag finner du Hannis bilder i Munchmuseets magasiner. Og kanskje på veggene i niende etasje der utvalgte arbeider fra Stenersens samling stilles ut. 

Les En lyslokket blondine fra Namsos her.

Historiens krumspring

Underlig er det hvordan et innlegg her kan gi nytt liv til gamle fortellinger. Etter at jeg skrev den forrige saken om Astrid Hanni, har historien vandret og nylig ventet det en e-post i innboksen min. 

Heidi Steen Jensen på Ås hadde kjent henne og tok derfor kontakt. Astrid Hanni hadde bodd i en av kunstnerboligene på Bøler i Oslo frem til sin død. Astrid Hanni var et elsket menneske og venn. En stor kunstner, beundret av mange. Heidi hadde samtalt mye med henne i årenes løp og samlet stoff til en aldri skrevet bok. Om vi kunne møtes?

Vi ringtes og gjorde en avtale om at hun skulle ta turen inn til byen.

Kjent

Det var noe kjent med navnet hennes. Steen Jensen hører Hamar til. Og ganske riktig, jeg hadde hatt moren hennes, Unni, som instruktør på barnegymnastikken. Det er så langt tilbake som i 1969. Jeg var seks år gammel, i yngste laget for skolestart og så liten at jeg jeg fikk plass bak ribbeveggen. Jeg satte meg fast der, men startet likevel i 1. klasse året etter.

Alder

Herregud, dette er femti år siden, tar jeg meg i å tenke. Femti år. Noen blir ikke en gang så gamle. Jeg er blitt en mann som husker tilbake. En mann som undrer seg over at kjenninger jeg ikke har sett på lenge, er blitt så gamle. En mann som grøsser av pensjonspoeng og fnyser av brodder.

Siden traff jeg Unni igjen som lærer på Ajer ungdomsskole. Hun var en energisk og vennlig dame. Liten av vekst, men stor i sitt kall som lærer. Vi skriver årstallene 1977 til 1980. Lenge siden det også. Skolen er for lengst revet og erstattet med en ny.

Men Heidi selv? Heidi og jeg har vokst i samme del av byen med noen få års mellomrom. Men vi kjenner ikke hverandre. Ikke før nå. Ikke før Astrid Hanni førte oss sammen.

Byens gater

Heidi Steen Jensen bodde i Aluvegen på Hamar, jeg i Ringgata. Mellom oss fantes det ikke bare et skoleområde fra 1960-tallet, men også familien Bø hvor det var barn av mange årskull. Hun kjente noen av dem, jeg andre. Likevel ble det ingen direkte forbindelse mellom oss. Ikke da.

Et minne kommer opp. Bestemoren hennes bodde i et hus het Hamarhøi. Som et Soria Moria i soloppgangen lå det godt synlig fra skoleveien min. 

Sammen med et knippe andre eiendommer var Hamarhøi opptakten til en stort planlagt hageby rundt første verdenskrig. Området på Ajer skulle utbygges med romslige villaer i store hager. I romersk terminologi ville det ha vært en blanding av villa urbana og villa rustica, sentrumsnære hus i landlige omgivelser. Hamar var en by med ambisjoner og datidens industrialister og handelsstand lot seg blende av den engelske samfunnsdebattanten Ebenezer Howards ideer om nettopp den bynære, men likevel landlig beliggende hagebyen. Ikke bare for arbeiderklassen, men også for dem.

Alderdommens verdighet

Som så mange av jobbetidens prosjekter, kom heller ikke dette til utførelse, men arkitekt Arnstein Arneberg tegnet Steen-familiens hus i 1916. Det ble oppført i pusset tegl. På 1980-tallet hadde overflatene blitt anløpne, huset hadde grodd seg inn mellom høye bjørketrær og fått alderdommens verdighet over seg, forgylt av senvinterens morgensol i åtte-tiden.

Jeg husker fremdeles takteglen med sin jordfargede patina, det ruglete glasset i de okerfargede sprossevinduene og den sobre, kremgule kalkpussen. Hamarhøi hadde den roen ved seg som mange hus mangler i dag. 

Hamarhøi var i all sin stillferdighet likevel et blikkfang. Litt som Astrid Hanni?

Heidi Steen Jensen kan bare komme. Jeg korter ventetiden med Katja Petrowskajas "Esther, kanskje", en bok med noen paralleller til denne historien.

Torsdag kl. 14:00

Bildet har en enkel hvit ramme og er glasset inn. Glasset skaper refleks. Som sist prøver jeg det først inntil en kommode, deretter mot et bord hvor kaffekoppene allerede er satt frem. 

Kl. 10:00 bekrefter Heidi avtalen vi har kl. 14:00. For sikkerhets skyld tørker jeg støv av rammen. Jeg kikker på det, stadig med en undring. Astrid Hanni malte bilder du aldri blir ferdig med. Meningsløse figurer som betyr alt. Eller ingenting. 

Hvor tok hun navnet Hanni fra? Ingen husker, ingen vet. I alle fall ikke foreløpig.

Hanni -51

Det kan være fra debututstillingen hennes i Galleri Moderne Kunst i 1952 og er signert året før. Flere enn Rolf Stenersen må ha funnet henne interessant. Eller kanskje var det slik at det forståsegpåeren Rolf Stenersen kjøpte, det kjøpte andre også. De som kjente seg usikre, de som ikke stolte på egen smak. Jeg kan bare gjette.

Ring, ring

Så er alt forberedt og klart.

Det ringer på døren nede. Heidi Steen Jensen tar trappen opp. Hun er som moren, heller trapp enn heis.

Heidi Steen Jensen

To timer senere

Jeg lukket Heidi ut av døren og satte meg til med dette innlegget. Ordene ville seg ikke. Komplett umulig å skrive om det vi hadde snakket om. Jeg har det ofte slik. 

Noe av det siste jeg gjorde før hun gikk, var å trekke frem Katja Petrowskajas roman, Esther, kanskje (2014). Jeg sa noe i retning av at jeg kjente med igjen i forfatterens famling og leting etter sammenhenger. 

Astrid Hanni er ikke mine røtter, men letingen er den samme. Hun kom ut av intet på en auksjon og nå spennes det opp et lerret som vokser etter hvert som Heidi snakker. Min historie veves sammen med Astrid Hannis liv, med Heidis barndom og folk som Heidi mener jeg bør møte fordi de også kjente Astrid. 

Astrid Hanni: "Svart portrett". Gjengitt med tillatelse fra familien.

Det er dette som er tilværelsens glede. Det er vi begge enige om over kaffekoppene. Livet kan være tilfeldigheter som tar oss videre til andre territorier og universer. Vi snakker litt uredigert. Digresjoner avløser digresjoner fordi vi både skal bli kjent med hverandre, men også snakke om Astrid Hanni.

Jeg sier at jeg kjenner meg litt igjen i Petrowskaja som nøster i sin jødiske familiehistorie. Inntil hun begynner å lete, er den fylt med glemsel og tabuer. Det er en bok anbefalt av bibliotekarene på Deichmanske. En fenomenal bok jeg nå insisterer på andre bør lese.

En hvit ramme

Fredag morgen skriver jeg "Astrid Hanni" i søkefeltet på Finn.no. Ingen treff. Ingen bilder søkes eller er til salgs. Typisk, tenker jeg, hun gjemmer seg. Her også.

Jeg leter etter henne på Finn.no, men ingen bilder ønskes kjøpt eller selges.

Heidi sa at hun privat tok lite plass, at hun levde gjennom og for kunsten sin. Hun og bildene hennes var en og samme sak. Dersom kunstneren kjente seg truet, satte Astrid Hanni seg til motverge. På slutten av sitt liv takket hun nei til kommunens hjemmesykepleie fordi de ikke respekterte at det var slik det forholdt seg. Et sykehjem var ikke noe alternativ til hennes atelier. Hun måtte arbeide med bildene sine for å leve, ha dem rundt seg, snakke med dem. Astrid Hanni var vant til å kjempe og ga seg seg aldri. 

Astrid Hanni slapp å komme på sykehjem.

For noen måneder siden ble Hannis bilder i Stenersen-samlingen stilt ut i Munch-museet. Bildene er fra samme periode som mitt eget.

Billett til en større verden

– Hun ble utålmodig av småprat og vissvass, fortsetter Heidi. Kanskje var det i dette de fant hverandre. Astrid hadde hatt difteri i oppveksten og kortet sykeleiet på isolat med bøker fra folkebiblioteket i Namsos. Det var her hun var barnefødt, Namsos. Oppvokst i en familie skyggelagt av fordømmende kristendom. Kanskje ble bibliotekets bøker hennes første flukt bort fra småbyen, en billett til en større verden som ville henne bedre.

– Astrid Hanni kunne så mye, sier Heidi. – Astrid Hanni hadde en tanke om alt.

Heidi leter på telefonen etter Hannis bilder. Etter hvert dukker de opp.

RadioOrakel

De to møttes i RadioOrakel på 90-tallet. "RadioOrakel, radioen uten bh", det var det de kalte seg. Verdens eldste kvinneradio, etablert i 1982.  På Sogn studentby hørte vi ofte på kanalen mens potetene kokte. 

"Fingerøvelser", det var det en av kunstanmelderne kalte Astrid Hannis bilder da hun stilte ut i Galleri Moderne Kunst i 1952.

Da som nå hadde radioen lokaler på loftet i Blitzhuset, en gammel, husokkupert bygård i Pilestredet. Hanni var dårlig til beins og måtte transporteres opp baktrappen. De klarte det med mye møye. Heidi intervjuet Astrid, det var slik vennskapet deres begynte. Det utviklet seg over tid. 

Astrid Hanni hadde noen måneder senere ringt opp og bedt om mental støtte til en opplesning hun skulle holde med egne dikt. Diktfremføring i det private kulturforumet til Hans Broch Nielsen, Volapük. Heidi skulle ikke gjøre noe annet enn å sitte blant tilhørerne og lytte. Heidi ble med.

Astrid og Heidi på Astrids trapp. Alle vennskap starter et sted, og deres begynte i RadioOrakel.

Hun viser meg et bilde  på telefonen. Astrid og Heidi på trappen foran huset til Astrid på Bøler. Det er sommer. De kikker mot kamera. Smiler. 

"Her er noe helt nytt og forbløffende, former og linjer og bevegelser vi aldri før har sett - i hvertfall ikke her hjemme...", men anmelderen fortsatte ikke like hyggelig.

Hanni?

Jeg veksler mellom navnene når jeg skriver dette. Heidi Steen Jensen er blitt til Heidi, men Astrid Hanni er vekselvis Astrid, Hanni eller begge deler. Jeg spør hvor etternavnet Hanni stammer fra. Farens familienavn var Hagerup Skomsvol, moren var født Erdal og den sicilianske ektemannen hennes gjennom ti år, Marchese. 

Heidi rister på hodet og vet ikke. Kanskje handlet det om å skape seg et eget liv, fritt for fortidens bindinger. Riste historien og minnene av seg.

Bevegelse

Vi ser på bildet jeg har satt frem. Lett gjenkjennelig for den tidlige Astrid Hanni, men svært ulikt det uttrykket hun senere utviklet, sier Heidi. På telefonen har Heidi et eksempel fra senere år. Hun fisker det frem. Det ser ut som et silketrykk, en blomst i rene, klare farger. Leget i forbindelse med kunstneraksjonen mot utbyggingen av Altavassdraget.

Astrid Hanni: "Blått". Gjengitt med familiens tillatelse.

Natur

Astrid Hanni var opptatt av natur og naturvern. Hun engasjerte seg under Alta-aksjonen i 1981. Heidi fortsetter å bla på telefonen. Pekefingeren hennes farer over skjermen i jakt på flere bilder fra Hanni. Det ene dukker opp etter det andre. Umiddelbart tenker jeg at dette er bilder som må tiltale barn. Det er noe lekent og vennlig ved dem, men er de bare snille og uskyldige? Heidi rister på hodet.

Den politisk engasjerte Astrid Hanni laget dette trykket til kunstnernes aksjon mot utbyggingen av Alta-vassdraget.

– Det er lett å la seg forføre av det barnlige i dem, sier hun. – Som hun selv hevdet, under den uskyldige overflaten gjemmer det seg mye mørkt og smertefullt fra hennes eget liv. 

De virker gjennomarbeidet, tenker jeg når jeg studerer dem nærmere. Fargesterke. Ærlige, men aldri fordømmende. Mellom smerte og oppriktighet er veien aldri lang.

Astrid Hanni: "Venter på Aleksandar". Gjengitt med tillatelse fra familien.

Den som venter

Ansikter, det er mange ansikter og menneskelignende figurer. Ansikter som ser på meg med tomme blikk. Ansikter som får meg til å smile. Men det er blomster også. Og noen abstrakte bilder.

Jeg fester meg ved det hun har titulert "Venter på Aleksandar". Det må være et selvportrett, Astrid portretterer Astrid Hanni mens hun venter på besøk. Jeg kikker på det flere ganger. Jeg hadde nok likt Astrid, jeg også.

Hos André Lhote

På Statens Håndverks- og Kunstindustriskole tidlig på 50-tallet trivdes hun ikke, men noen år senere, hos André Lhote i Paris, blomstret hun. Når de to møttes, var han en gammel mann og hun en kvinne på terskelen til en kunstnerkarriere. Kanskje fordi han i unge år selv hadde vært treskjærer, så han noe genuint i fingermalingen hennes, en spenning og et talent med utforskertrang i overgangen mellom kunst og håndverk. 

Eksponert og beskjeden

Hanni var eksponert, men Hanni var ellers beskjeden på egne vegne, ydmyk i sin fremtreden. Heidi gjør et poeng av det. Astrid Hanni var lavmælt, slik evnerike mennesker ofte er. 

Det manglet ikke på oppmerksomhet. Norsk Kunstnerleksikon har listet opp alle separatutstillingene hennes, alle kollektivutstillingene og avisomtalene hun i årenes løp fikk. Det var mange. Likevel forble hun usynlig for det brede kunstpublikum.

Astrid Hanni: "Hvite blomster". Gjengitt med familiens tillatelse.

Er siste ord skrevet? 

Heidi sier jeg må treffe Hans i Volapük og Aleksandar. De vil treffe meg. Dette må ikke bli siste ord om Astrid Hanni. 

En minneutstilling? Hun kaster frem en idé de lenge har snakket om.

En minneutstilling med Astrid Hannis bilder?