Fire dager i Berlin

Det er litt uforløste tanker dette, men jeg forsøker likevel. 

En dagbok er sjelden ferdig formulert. Skal den være troverdig, bør den ha noe spontant og ufiltrert over seg. Noe uforløst, noe som ikke er ferdigtygd. En dagbok rommer ofte en halvtenkt tanke.

Der og da

Det er derfor den i ettertid kan være interessant lesning når du skal gå deg selv (eller andre) etter i sømmene. Den dokumenterer inspirasjonens opphav og virkning på en annen måte en etterpåklokskapens sminkebord. 

Billett til Grüne Woche, reisens endelige mål og mening.

Grüne Woche

Akkurat nå handler det om fire dager i Berlin som skal bli til en reportasje fra Grüne Woche. Berlins grønne uke er en årlig foreteelse med mange hundre tusen besøkende. Opprinnelig etablert som en landbruksmesse i mellomkrigstiden, men nå like mye en internasjonal hyllest til mat og drikke. Med oss på turen hadde vi Espen Smith, en respektert forfatter og kåsør. 

Espen Smith, kåsør og forfatter med mat og drikke som spesialfelt. Her fotografert i et ubevoktet øyeblikk ved bordet.

Vi var 22 mennesker som reiste fra Oslo sist torsdag med hjemkomst på mandag. Mer om turen kan du lese i medlemsbladet til Norske Akevitters Venner, AquaVIT. 

Matglede og stolthet, det er det som slår deg når du ser disker fylt til randen med spesialiteter.

La meg bare si følgende: Nesten uansett hva du interesserer deg for, bør du en gang i livet ha opplevd Grüne Woche. Ikke bare fordi messen er en av verdens største i sitt slag, men like mye fordi den, kanskje utilsiktet, også tar temperaturen på vår egen samtid. Men, du gjør lurt i å reise med kjentfolk første gangen.

Gjenbruk og ombruk kommer for fullt, også på en messe som Grüne Woche.

Nordengen?

Har dette i det hele tatt noe med Nordengen, Rokoberget og Løten å gjøre?  Er ikke Rokoberget Berlins rake motsetning? En annen verden? To steder som ikke kan sammenlignes? 

Kan hende, men jeg vil likevel se om det finnes sammenfall. Står du tilstrekkelig langt unna, ser du andre ting enn når du er tett innpå. Det er som med mennesker. Jo mindre like de er deg selv, jo mer utbytte har du av å snakke med dem. I Berlin skjønner jeg mer av hva som trekker meg til Nordengen. 

Tror jeg.

Stillheten i Nordengen kan synes langt unna Berlins gater, men begge er fine gjemmesteder.

Kontrasten

Fra verandaen min kan jeg følge et gulnende blad på dets ferd mot bakken. Jeg kan høre vinden leke med løvkronene og lukte når den første snøen faller om høsten. Utsikten er et beroligende, langsomt og tidløst landskap.

Midt i byen en tidlig søndag morgen. Mennesketomt, men langt fra stille.

Urbanitet

Berlin derimot, er et bombardement av inntrykk, lukter og lyder, der det mest ekstreme vinner oppmerksomheten din. Avstandene er enorme, kontrastene slående. Jeg reiste fra Charlottenburg til Neukölln, fra pyntelige boliggater til nedslitte leiegårder. Berlin er inntrykkenes metropol, essensen av byliv, av rastløshet og mangfold. Berlin er alt det Nordengen ikke er. Tilsynelatende.

På trikken var det krav om munnbind, mens det i trengselen på messeområdet ikke var det.

Et skuldertrekk

I generasjoner har byen vært en smeltedigel. Berlin er synonymt med frihet og derfor et gjemmested for mange. Kunstnere reiser hit for å finne inspirasjon, forfattere for å skrive. Ungdom søker hit for å lete etter veien videre i livet. 

Jeg spurte en servitør om munnbindpåbudet egentlig gjaldt på trikkene? Hun trakk på skuldrene, sa at ja, det gjorde det, men at dette var Berlin og underforstått, folk gjør som de føler for uansett. Mange passasjerer brydde seg ikke. Jeg ble en av dem.

I Berlin er det en plass til alle.

Skjerme seg

Berlin handler om å skjerme seg. Forsvinne i mengden, drukne i et broket gatebilde. Prøve noe annet enn hverdagenes forutsigbarhet og konvensjonenes tyranni. Det er slik jeg også opplever Nordengen. Jeg forsvinner ikke, men kan legge hverdag og forventning til side. Som i Berlin kan jeg lage meg de levereglene som passer best uten at noen bryr seg. Huset, hagen og jeg glir sammen i en organisk enhet, slik du ser folk gjør det i Neukölln eller Prenzlauer Berg. Byen former menneskene, men menneskene former også byen. Med meg og Nordengen forholder seg på samme vis.

Unter den Linden med operahuset til venstre.

Berlin

Jeg husker første gang jeg besøkte byen. Det var i 1987. Berlin feiret sitt 750-årsjubileum. Øst og vest konkurrerte om oppmerksomheten og pyntet seg som best de kunne. Jeg var student, kom fra et opphold i Praha og syntes byen var en redsel av tilfeldig gjenreisningsarkitektur, trafikk, støy, forbruk, forfall og enorme, ubebygde tomtearealer. Selv midt i sentrum. 

Bombingen av Berlin var voldsom mot slutten av annen verdenskrig og fremdeles ser krigen på vegger i byen.

Praha

Til sammenligning var Praha et stykke Europa som bare hadde tatt seg en kort høneblund. Forfallen, men ærlig, begripelig og autentisk. Ikke minst vakker og litt melankolsk. Kafkas by. Smetanas by. Med svart valutaveksling på Námesty Rebubliky kunne en norsk student leve grevelig, selv på begrensede midler. Jeg hadde gått over Karlsbroen ved midnatt uten å støte på et menneske. Jeg hadde sett månen speile seg i Moldau og hørt rådhusklokken slå i gamlebyen. Europa, tenkte jeg. Nå er du midt i Europa. 

Slik kan en søkende student finne på å tenke i slike omgivelser.

Hovedinngangen til messeområdet er gjennom dette inngangspartiet mot Masurenallee. Nasjonalsosialistene mente at arkitektur spilte en vesentlig rolle i etableringen av deres nye samfunnsorden. Reist i årene 1936-37.

Topographie des Terrors

Fra Berlin i 1987 er det én ting jeg husker spesielt, nemlig utstillingen Topographie des Terrors. Arkeologer hadde avdekket kjellerne i det gamle Gestapohovedkvarteret i Niederkirchnerstrasse. Cellene der så mange politiske fanger ble torturert og henrettet under Hitlers regime var bevart under jordmassene og sprang oss nå i øynene.

Verdensuret på Alexanderplatz er et minne fra DDR-tiden. I dag litt forkomment, men underlagt Denkmalschutz.

Stygt eller pent

Tettere på historien kom jeg ikke. Topographie des Terrors endret ikke bare blikket mitt på hva arkeologi også kunne være, men også på Berlin som by og åsted for historie. Nedslitte bygninger, ruiner og gjenreisningsarkitektur fikk en mening høyt hevet over hva som er stygt eller pent. Kanskje var det da jeg skjønte at jeg var kulturhistoriker, en historieforteller, mer enn jeg var arkeolog. Kanskje var det da jeg fikk øynene opp for verdien av spor.   

Les også: Spor uten ord

Berlin er folkeliv og (loppe)markeder. Her ved Museumsinsel i sentrum av byen.

Besatt

Med ett ble jeg besatt av byen, av gatene, av livet, av friheten Berlin representerer og menneskene som bor der. Hele dager gikk jeg på måfå, drev rundt uten kart eller guidebok og tok byen innover meg. Lette etter spor, etter en mening i alt jeg så, men ikke kjente. 

Les også: Et mysterium

Jeg har gjort det samme i Nordengen.

Berlin Babylon. Rote Burg var et monumentalt bygg ved Alexanderplatz og sentralt i Volker Kutschers romaner med kriminaletterforskeren Gereon Rath som hovedperson. Etter krigen ble bygningsrestene sprengt bort og i dag er det ikke lenger mulig å se hvor den lå.

Volker Kutschers Berlin

Likevel, det var først med Volker Kutschers Den våte fisken (på norsk i 2011) og Den stumme døden (på norsk 2019) at den skjøre Weimarrepublikkens Berlin stjal fokuset mitt. Dessuten den norske kunstneren Terje Strands studiereise til Tyskland i 1934, som jeg tilfeldig ble oppmerksom på.

Hitler hadde nylig kommet til makten, ensrettingen hadde begynt. Kunstnere og annerledestenkende av alle slag pakket koffertene. Mange forlot landet for godt.

Terje Strand er en av de mange glemte kunstnerne i Norge, men i 1934 fikk han stipend for å reise til Tyskland og Frankrike. Hvilket Berlin var det som møtte ham? Og hvordan påvirket byen ham?

Terje Strand

Om Terje Strands opplevelser vet jeg egentlig ingen ting. Han er en kunstner som har etterlatt seg få spor. Likevel tenker jeg at et studieopphold i Tyskland må ha ført ham til Berlin. 

Når han søkte sine reisestipendier, var det for å orientere seg i de toneangivende galleriene, se museene, møte modernismen ansikt til ansikt og kanskje la seg inspirere av retninger som Neue Sachlichkeit. 

Kanskje var han også besnæret av den politiske og økonomiske turbulensen som lenge hadde preget byen. Og kunsten. 

Kanskje reiste også Terje Strand til Berlin fordi han var en søkende sjel. 

Russerne plyndrer Ukrainas museer. Det samme skjedde da de inntok Berlin i 1945. I Bodemuseum arbeides det fremdeles med å identifisere og pusle sammen ødelagte gjenstander som er returnert.

Østenfor sol og vestenfor måne?

Hvor langt er det egentlig fra Nordengen til Berlin? Det er langt, men ikke lengre enn langt.