Spor uten ord

Du tror du er alene i et gammelt hus. 

Er du?

Det har bodd folk i Nordengen siden 1850-tallet. I flere omganger er huset bygd om og bygd på, men kjernen er den samme. Det betyr 170 år med mennesker ut og inn, fødsler og død, hverdag og fest, krangel og glede. 

Fortellinger

Av slikt blir det ikke bare historier, men også spor. Fortellinger det ofte er lett å overse eller redusere til slitasje og renoveringsbehov. Og fjerner du sporene, fjerner du menneskene. Jo mer du pusser opp, jo mindre blir det igjen å fortelle.

Uendeligheten og tidløsheten er ofte det folk biter seg merke i. Da jeg kjøpte huset i 2004 oppdaget at mange mennesker i Løten hadde et forhold til eiendommene, huset og rommene. 

Erkjennelsen

Det tok meg mange år å komme hit. Da jeg overtok eiendommen i 2004 var det om å gjøre og omskape  huset i mitt bilde. Ut med 70-tallets taksenkninger og vegg-til-veggtepper. 

Visst var jeg opptatt av å gjøre ting etter boka, men aldersverdiene, det at huset skulle få lov til være gammelt, var temmelig ureflektert hos meg. Jeg hadde en, hva skal jeg kalle det, en skoleflink holdning som av og til traff blink. Med andre ord kunnskap, men ikke erfaring. 

For hva vil det egentlig si å være et gammelt hus? Hvilke spor er viktige og hvilke er det ikke? Kameraet er kanskje ned nyttigste verktøyet i en slik sammenheng. Kamera, god tid og evne til å lytte.

Noen bøker blir en øyeåpner. Hegstads nylig utgitte Fotohistorier fra Nord-Norge kom akkurat i rett tid.

Historier fra Nord-Norge

Nylig fikk jeg Sveinuf Hegstads Fotohistorier fra Nord-Norge tilsendt. Den utkom denne høsten på Press forlag. Som tittelen antyder forteller den fragmenter fra en landsdels historie. Hegstad har plukket bilder fra Tromsø museums (egentlig Norges arkitiske universitetsmuseum) enorme fotoarkiv. Det er blitt en bok om mennesket og maktene. Og miljøene.

Det jeg likevel festet meg ved var hvordan det ser ut hjemme hos folk. Fra "Søndagsfred" med sine rustikke og umalte vegger til det slitne serveringsfatet fra Torsken. 

Husene bærer preg av at det bor folk i dem, at hjemmene er bruksgjenstander og ikke utstillingslokaler. Hus og folk er ett og det samme. Hylleblonder klippet ut i avispapir og kjøkkengardiner trukket uryddig til side for å få armslag med kikkerten. 

Grått duskregn

Vi skal noen uker tilbake, til en søndag som fremdeles var kald, rå og grå, men snøfri. Fint fotolys. Det var en slik dag hvor jeg ser pusten min og kan skrive navnet mitt i vindusrim. ¨

Frostrim på rutene er spor som forsvinner. Tegne bokstaver og figurer, puste hull til å kikke gjennom, det har folk gjort til alle tider..

Det har folk sikkert gjort før meg også. Særlig barn. Pustet på ruta for å få en gløtt ut, latt fingertuppene lage streker og kruseduller. Spor av et øyeblikks kjedsommelighet som forsvant som ord i sand straks etter. Men hva med alt det andre, alle de sporene som ikke forsvinner av seg selv? Hva forteller denne siden av huset om alle hverdagene det har vært vitne til. For det er gjerne hverdagene som setter spor. 

Opprinnelig var det ingen dør i denne veggen og du ser den knapt. Jeg bevarte panelbordene for å vise at her hadde folk stått ved komfyren i generasjoner.

Fra rom til rom

Jeg gikk fra rom til rom med kamera. Nede i første etasje er det gulvene du først legger merke til. En gang gikk folk ut og inn her med skoene på. Det var slik det var. Ofte var det pluggsko med lærsåler som hadde hæljern eller skobesparere som sålebeskyttere. I stedet slet det godt på gulvbordene og både i kjøkken, kammers og stue bølger gulvene seg fra vegg til vegg. Når skumringslyset faller på dem, spiller det i lys og skygge. Går du i sokkelesten, kjennes det som fotmassasje.  

Kjellerlemmen i kjøkkenet er blitt en severdighet. Sveinungs forsiktige restaurering ivaretar de tynnslitte bordene og gjør reparasjonen synlig.

Bølgende underlag

Visst er det fristende å fjerne slike gulv, særlig når det er så tynnslitt som borte ved vedkomfyren  i kjøkkenet. Der svikter det når jeg står ved benken. Hvorfor? Fordi her har det vært laget mat i generasjoner. Komfyren var på det nærmeste utbrent, skulle det vise seg da jeg leverte den inn til restaurering. Men spor finnes også også på veggen. Der er malingen slitt vekk av lange kjoleskjørter som har gnidd seg inn til panelet når det ble rørt i grytene.

Tor Einar Bråten kikket på ovnen og konstaterte at den nok ikke var kjøpt ny til Nordengen. Da ville brennkammeret ha vært på motsatt side og ikke inn mot veggen. Den intense varmen hadde fått ovnssiden til å sprekke. 

Til alt hell malte jeg ikke hele kjøkkenet på nytt, men nøyde meg med å gi gulv og tak et strøk hver. Da jeg overtok huset var vegger og tak fulle av spiker i veggene. I taket var det kroker. Hullene er der fremdeles, men spikerne trakk jeg ut. Dumt? 

Kanskje. 

Joda, jeg maler, jeg også. I kammerset malte jeg vinduene grågrønne, men bare med et flortynt strøk. Det ga rommet et varmere uttrykk uten egentlig å endre det.

Mus og menn

Det var praktisk å henge sleiver og øser, men også holde mat unna musa. For mus har det alltid vært i Nordengen og jeg driver på akkurat den samme måten selv. Henger opp poser med knekkebrød og kjeks på de krokene som er igjen. 

Det er dette livet som skaper sporene. Den evinnelige sjauingen ut og inn gjennom dørene med ved og vann, og alt det andre som hører livet i Nordengen til.

Krigens gråhet

Gulvet i det rommet jeg i dag bruker som spisestue, er av nyere dato. Jeg tipper fra 1950-tallet da smale granbord ble vanlig. Etter krigen skyllet det en moderniseringsbølge over landet. Folk var lei krigens gråhet og vareknapphet og tungdrevne, gamle hus. Ikke minst sveitserstilen med alle sine kruseduller. I Nordengen ble det lagt lokalprodusert sementstein på taket og nye gulv innendørs. Ikke i alle rom, men i de som var mest brukt.

Detalj fra en av dørene. Hvor mange hender har ikke tatt i dørvrideren gjennom årene? Og bruken skaper sin egen estetikk.

Et gammelt kjøkken

I spisestuen er det trolig lagt oppå det gamle, som, fordi dette rommet den gang var et kjøkken som trolig var like slitt som det andre kjøkkengulvet. Kanskje enda mer siden dette rommet var husets eldste og opprinnelige kjøkken. 

Der hvor kakkelovnen står i dag, sto den tidligere grua. Den ble revet vekk lenge før min tid, men fundamentet under gulvet var intakt. Det var derfor kakkelovnen ble et alternativ. Den bevarer varmen over natten og er uvurderlig når vinteren melder seg. 

Nyere gulv

Grangulvet her inne er ikke slitt på samme måte som de eldre gulvene. Det forteller meg at bruken har vært en annen og mer skånsom, at tøfler eller sokkelesten kanskje hadde erstattet pluggskoene innendørs når moderniseringen nådde Nordengen etter krigen. 

Gulvet er det eneste som overlevde rehabiliteringen av det gamle rommet. På veggene ble gammelt panel bak Huntonitplater hentet frem igjen, og i taket var det tak-ess plater over gammel perlestaff. Av den nyere kjøkkeninnredningen overlevde bare tre skuffer.  

Slitte terskler tar lang tid å skape, men er raske å fjerne når du først er i gang med verktøyet. Og er de tapt for alltid.

Skritte over 

Dette handler ikke bare om gulv, men også dørterskler. De er et kapittel for seg. Enten er du av det slaget som skritter over dem, eller så trår du på dem. Gjennom årene må det ha vært mange av det siste slaget i Nordengen. Mellom kjøkken og kammers er dørstokken beslått med jern, for disse to rommene var en gang en egen leilighet i huset. Ellers i huset er tersklene runde i kantene og ellers ganske ujevne. 

Trinnene er slitte, glatte, på grensen til farlige. Men vakre er de.

Slitte trinn

Trappen opp til loftet er det samme. Trinnene er som tersklene slitt med runde kanter. Etter at jeg malte dem er de livsfarlig glatte på sokkelesten. Hvor ofte har jeg ikke rauset ned trinnene? Men slitasjen hører huset til. En gang var det flere husholdninger her med mennesker som bodde både nede og på kvistværelsene. 

Åpne og lukke

Dørene i Nordengen var neppe kjøpt nye, snarere tyder det på at jeg her står overfor gjenbruk. Det samme gjelder også for veggpanelene. Før krigen ble hus plukket fra hverandre og solgt til gjenbruk, stykkevis og delt, ikke revet med maskiner som nå. 

Utendoene var lenge en forfulgt kategori uthus i Norge. I Nordengen er doen med to rom, et stort og et lite sete i hvert av dem bevart. Grønnsåpeskurt, men ikke pyntet på.

De av bygningene som ikke ble flammenes rov da Aadals Brug Iernstøberi og Mekaniske Værksted brant i desember 1928, ble demontert og flyttet. Brannen var en katastrofe for Løten, ikke minst for samfunnet rundt bruket, men det ble også en flom av rimelige bygningsmaterialer som kanskje også kom Nordengen til gode.

I første etasje er alle dørbladene malt flere ganger og sist av meg, men på loftet er den originale fargesettingen bevart. Speilene har en en kjølig blåfarge, mens resten er holdt i en olivengrønn farge. Både dørvridere og gerikter har nok fulgt med siden starten og her er det ikke gjort noen forsøk på å retusjere bort hverdagen. 

På loftet var det nok ikke så farlig om dørene ble malt på nytt eller ikke. Derfor har den originale fargesettingen overlevd til denne dag. Godt var de før de ble satt i Nordengen.

Furet og værbitt

Inngangsdørene som lå i uthuset har virkelig fått kjøre seg. Likevel, da de ble satt tilbake på sin opprinnelige plass, var det åpenbart at det var slik det måtte være. Furet og værbitte var de, men det rustikke uttrykket gir huset en ro og fortrolighet. 

Inngangsdørene har fått kjørt seg gjennom årene. Da jeg kom i Nordengen, var de erstattet av en nyere dør, men hadde aldri kommet lenger enn til uthuset. Hele huset løftet seg når de igjen kom på plass.

"Skomakerrommet"

På loftet kalles rommet mot vest bare for "skomakerrommet" fordi han som en gang skal ha bodd på dette kvistværelset flikket skoene til folk. Navnet er mitt og ikke arvet. 

Da jeg kom til Nordengen var dette det eneste rommet uten råteskader. Et tynt malingsstrøk i lys blått lå som en hinne på veggene. Bevare, tenkte jeg. Et tynt malingsstrøk, nærmest en beis, sier noe om en annen økonomisk virkelighet enn vår. 

Holdt jeg ord? Niks, jeg malte senere både vegger og tak, men sporene etter arbeidsbenken hans er fremdeles synlig når jeg peker på dem.

Loftet hadde et rustikt preg og det var ikke noe poeng å endre uttrykket. Snarere fortsatte vi på samme vis når det ble rehabilitert og ominnredet.

Null maling

Loftsgulvet derimot, det ligger der urørt og umalt. Inntil 2021 var dette et åpent råloft, men da det ble innredet var intensjonen at loftspreget skulle beholdes. Jeg har tilføyd nye elementer, men ikke malt. Inntrykket er rustikt og egentlig ganske hyggelig. Det absorberer det meste av møbler, men ikke minst tekstiler.

Listverk og panelbord ble demontert da vi måtte inn i veggen. I ettertid er det vanskelig å skille nyere spor fra de skikkelig gamle.

Naturlig nok er gulvbordene mindre slitt her oppe enn nede, men jeg ser tydelige spor. 

Burde jeg vasket mer og malt mindre? Kanskje, kanskje ikke. Nordengen er godt bevart,  huset lever, det er ingen tvil om at det er gammelt og at det har bodd folk her lenge. Mitt kapittel skal også synes. Jeg vil sette mine spor. 

Nytt møter gammelt. Nordengen har aldri stått stille og både verandaene og viftevinduet er elementer som er kommet til i min tid.

Enden på visa

Så hva er konklusjonen? 

Når du overtar et gammelt hus, skal du gjøre det til ditt, men sørg for at du aldri blir helt alene.