Neste år

Hvor ble det av dagene? Spørsmålet melder seg hver eneste høst. 

September 2022: Jeg sjauer potter inn i bilen etter gårsdagens redningsaksjon med lakener over plantene. I løpet av natten falt temperaturen til tre kuldegrader. Ikke overraskende når jeg ser på kalenderen, men like fullt kom det brått på.

Den samme turen hvert eneste år. Inn i bilen, kjøre til Bøndernes hus, bære dem opp i tredje etasje hvor de skal vansmekte og kanskje overleve til våren.

Berge pelargonier

Det er pelargoniene jeg redder. Solide morplanter som i februar-mars, av og til ikke før i april, avgir avleggere til nye planter. Det er for en årssyklus å regne: Først redde plantene inn i siste liten, så kjøre dem til kontoret, deretter la dem hvile og gjerne tørke halvt i hjel, før jeg altfor sent på våren tar dem ut igjen, potter dem om, tar avleggere og venter på ny blomstring. Dødsraten er høy. 

Gamle lakener kan utsette høsten enda en stund, men til slutt er det ingen vei utenom.

Drømmen om en glassveranda

Det er mye av hensyn til pelargoniene at jeg egentlig har ønsket meg en glassveranda. I stedet for å kjøre dem bygda rundt, vil jeg bare plassere dem innendørs. Mindre jobb og langt hyggeligere enn å se dem gulne i ensomhet blant malingsspann og -koster. En glassveranda, eller som det ligger an til nå, romslige vindusposter, gir meg en mulighet til å vanne dem måtelig, gjødsle dem i tide og la dem komme seg til hektene igjen i rett tid.

Det har vært mange gode grunner til å ønske seg en glassveranda, men for meg er dette egentlig en av de viktigste. Jeg merker nå når jeg sitter her og skriver. 

Det mangler ikke på gjøremål. Men så var det med tiden og prioriteringene da ...

Skulle ha lukt

Jeg ser på listen jeg skrev ved påsketider over oppgaver jeg måtte få unna i løpet av sommeren. "Luke opp igjen bedene", står det. Det er en uendelighet av dem. Jeg rakk bare det ene langs vestveggen og litt til. Resten er fremdeles villnis. 

Det som gjør hagen frodig om sommeren, skal klippes ned om høsten. Det tar flere uker før jeg er i mål.

Klippe, klippe, klippe

"Klippe ned blomster og busker". Det er en oppgave som hører høsten til og jeg ligger litt bedre an. Nesten i mål, faktisk. 

Folk skulle bare vite hvor mye tid en så enkel oppgave krever. Dessuten, hvor viktig det er å ha en bra saks. I flere uker har jeg tatt en time hver ettermiddag uten regn, bøyd meg over liljeblader og spansk kjørvel og klippet i vei. 

I pausene har jeg sanket frø fra blomkarse og ringblomster. Jeg er flink. Iherdig. Men ikke flink nok til å rekke over alt. Langsomt erkjenner jeg det årlige nederlaget.

Neste års blomkarse? Kanskje.

Vinduene

"Male vinduer" , står det også. Det skjedde ikke. Jeg tynnet ut linoljekitt i terpentin for pensling av gammelt kitt, men kom aldri lenger enn til å få satt opp stigen. Når høsten ble en realitet, rensket jeg takrennene for høstløv i stedet.  

Jernmønje på beslagene. Men malingen? Neste år.

Straffen for å ha trær inn på husveggen er løv i takrennene. I Nordengen blir det temmelig mye av det.

Svartmalt gjerde

"Male stakittgjerdet". 

Herregud, det er seks år siden jeg malte det første og eneste strøket. Komposisjonsmaling er en genial oppfinnelse, men meningen var jo to strøk. Hvorfor ble det bare med dette ene? Lenge manglet jeg maling, men nå har jeg bare tiden å skylde på. 

Ingen maling i år heller.

Svart stakitt kler gamle og værbitte hus. Men de må males.

Rydde, rydde

Så var det oppryddingen etter håndverkerne i fjor. I stedet for å brenne kapp og gamle panelbord har jeg insistert på å sage opp alt sammen. Til småkjølige høstkvelder er slike vedbiter mer enn tilstrekkelig for en lunk i huset. Det blir imponerende mengder ved, selv av en liten haug som min. 

Rakk jeg det jeg skulle? Niks. Haugen har minket, men borte ble den ikke denne sommeren heller. 

Er det ikke å lage seg arbeid? Kan hende, men også skrapved som dette det gjør høstkvelden lunere. 

En skam!

"Erstatte gammelt gjerde med nytt". Med unntak av stakittet mot veien er gjerdene i Nordengen en skam. Det er et lappverk av råtne plankebord og sauenetting. Det er det første jeg ser når jeg kommer kjørende opp bakken forbi huset til naboen min, Per. Det er et gresselig stygt gjerde. Ikke bare mitt ansvar, men likevel ... 

Og jeg har ferdig stakitt stående, plukket ned fra et rivningshus på Hamar. Trenger bare litt maling. Bare noen timers jobb, men det gjør seg ikke selv. 

Gjerdene har lenge vært en skam, men til neste år ...

Fine gjerder som bare venter på et strøk maling og litt engasjement.

Tilstandsrapport

"Tilstandsrapport for vinduer". Det burde være en enkel oppgave for en fyr som meg. Telle over vindusfagene, vurdere tilstand og måle dem opp. Har jeg gjort det? Jepp! Etter påtrykk fra arkitekt Dingstad.

Etter skumringstimen følger månen. Langsomt klatrer den seg opp over skogen.

Kan jeg konkludere?

Konklusjonen er at arbeidslista mi er nesten like lang nå som ved påsketider. Så hva i alle dager er det jeg bruker tiden til? Ikke har jeg tv og ikke bruker jeg overvettes mye tid på sosiale medier.

Solen tar farvel med døren tidlig på ettermiddagen. Om et par dager forsvinner den helt og blir borte til midten av februar.

Jeg vet ikke. Egentlig driver jeg med noe hele tiden. Det er dette som er livet i Nordengen. Den som eier et hus er aldri arbeidsledig, heter det. Og det er sant.

Glane

Det finnes flere forklaringer også. Jeg bruker mye tid på å lese, men også på glaning. På å sitte stille, lytte til vinden som lar høsten ribbe trærne for blader. Det er da jeg planlegger gjøremål jeg aldri får utført, men som holder sinnet levende og humøret oppe. 

Det blir hauger på hauger med hageavfall til komposten.

What's another year?

Neste år, tenker jeg. Neste år skal jeg være langt mer klarsynt og strukturert enn i år. Men jeg vet også at det ikke kommer til å skje