Hva var det Karen så?

"Spor av nord". Pussig navn på en kafé som er innredet med engelske mahognimøbler, tenker jeg, men det er der vi møtes. Karen Gjermundrød og jeg.

Hun er journalist i NTB (Norsk Telegrambyrå) og skrev nylig en sak om Nordengen. Den første avisen som la den ut var Hamar Arbeiderblad (HA). Det skjedde allerede fredag 14. oktober. Siden ble det flere nyhetsmedier over hele landet (slike som Avisa Nordland, Tønsbergs Blad og Østlendingen) og reportasjen har oppnådd mange klikk. 

Les reportasjen hennes i Nettavisen (betalingsmur).

På sosiale medier strømmer det på med oppmuntrende kommentarer.

Høst i Nordengen. 

Stoff som fenger

Vi setter oss ned ved bordet og hun gir seg til å lese opp fra kommentarfeltet på Facebook. Jeg burde rødme av så mye ros. Sjefen hennes har sagt at i de kommende dagene vil det ikke forundre henne om opptil 20 aviser publiserer saken. 290 likes foreløpig. Storveis? 

Jeg nikker. Visst er det storveis.

Karen leser opp kommentarene på Facebook. Hun er fornøyd. Det er jeg også.

 

En omskiftelig tid

Vi sitter her denne mandagen i midten av oktober fordi det er akkurat dette jeg vil vite mer om. Hva er det som gjør Nordengen og livet der til godt lesestoff i en tid der Ukraina, akselererende strømpriser, dyrere matvarer, Putin og klimaendringer skaper overskrifter hver dag? Men egentlig spør jeg om hvordan vi best profilerer bygningsarven i en omskiftelig tid.

Jeg noterer løpende hennes betraktninger om Nordengen og denne type stoff.

Papir og nett

Karen er langt yngre enn meg. Det er et poeng i seg selv. Også som redaktør av AquaVIT, medlemsbladet til Norske akevitters venner er dette relevant kunnskap. Noe av det jeg grubler over i den sammenheng er hva et medlemsblad skal være i årene fremover. Hvilke saker og vinklinger skaper interessene og engasjement? Hvordan skal vi formulere oss for å fenge neste generasjon, hennes generasjon? Og la det være sagt, til tross for all verdens klikk, kommentarer og delinger, er jeg fremdeles en papirets mann. Papir og nett utfyller hverandre i min verden.

Karen trakk frem nærheten til naturen. Roen du får av å hvile blikket på dette. 

To ved et bord

Så der vi sitter vi to ved et vindusbord. Hun snakker lett og drivende om forventingene  hun hadde i forkant av reportasjebesøket, om hvordan hun opplevde møtet der og da og hvilke tanker hun hadde gjort seg i etterkant da jeg ba om å få intervjue henne tilbake. 

Karen har skrevet mye boligstoff for Aftenposten tidligere. Som freelancer kunne hun til en viss grad velge objektene sine selv. 

Også tekstilene festet hun seg ved. Tekstilhåndverk kan krydre og spisse et interiør, som kanskje ellers ikke utmerker seg. Putene er laget av tekstilhåndverkeren Karin Stang på Nesbyen. 

Hus med personlighet

Hva hun falt for? 

De hjemmene som ikke så ut som fire sider i en møbelkatalog. Robuste hjem som viste alle tegn på at det ble levd et liv i dem, som var speilbilder av sine eiere. Hjem med personlighet og atmosfære.

Karen kommenterer flere ganger at det var mye å se på. 

Jeg liker det jeg hører. Helt fra jeg selv var barn bet jeg merke i hus som skilte seg ut. Kall dem gjerne annerledeshus.  For min del betød det hjem med en vilje, som var møblert med gamle ting og det som litt mer elevert gjerne kalles "kunst og antikviteter". 

På med leppestiften. Jeg sier jeg vil fotografere henne. Egentlig vil hun helst slippe, men jeg insisterer.

Den gamle damen

Det første huset jeg har en erindring om lå på Vingnes ved Lillehammer. Tante Nekko, fars eneste søster, tok meg med dit fordi jeg var en liten gutt med interesse for museer. Både damen og tingene hennes var gamle. 

Jeg husker at det var hyggelig der og at jeg var 10 år og ble vist rundt. Til barn å være visste jeg mye om slike saker. Tingene hennes kastet lyset tilbake på meg. Jeg ble sett fordi jeg viste interesse for slikt som barn sjelden brydde seg om. Senere brant visst huset hennes og alt ble borte, men i minnet satte det likevel varige spor.

Detaljer. Overraskende eller ikke, de skaper uansett nysgjerrighet.

Naboen

Så var det huset til Bye. Solveig og Osvald var naboer hjemme på Hamar og kom flyttende fra Nes til og slo seg ned i et 1960-tallshus. Solveig hadde øyne for gamle møbler og tok med seg så mye fra det var plass til. Møblene skapte stemning. Om kveldene spilte vi bondebridge ved det runde bordet, de voksne og jeg. Jeg husker fremdeles de dyp grønne fløyelsgardinene som ble hengt opp hver høst og erstattet med noe lettere når våren kom, den tykke duken vi spilte på og biedermeiersofaen som fylte hele endeveggen. Og gamle bajonettene som var smidd om til kandelabre på spisebordet hennes. Det gjemte seg historier i hver krok.

Ikke bare tingene, men også stemningene nevner hun. Slik som da solen et lite øyeblikk stråler inn av vinduet. 

Hva er et hjem?

Hvorfor skriver jeg dette her? Fordi jeg mener at omgivelser er viktig for alle, men særlig for barn. At barn fortjener hjem som ikke bare er vakre, men også fulle av fortellinger. At et hjem er summen av flere generasjoner og at menneskene før deg kan leve videre gjennom tingene de etterlot deg. Et hjem må gjerne ha polerte møbler, men det må ikke selv være polert, kaldt og upersonlig. Derfor liker jeg de bevarte kunstnerboligene fra begynnelsen av 1900-tallet så godt. De rommer lag på lag av fortellinger og spor av levd liv. 

Hvordan opplevde Karen Nordengen? 

Hva er et hjem? Jeg vil si summen av alle tegn på liv.

For det første var det Tove Ihler hos Riksantikvaren som hadde tipset henne. Tove kjenner folk alle steder og har et godt blikk for ting, men i tilfellet Nordengen hadde hun for sikkerhets skyld også lagt ved et bilde.

De gamle dørene på loftet representerer tidligere tiders gjenbruk av bygningsdeler. Hvor de kom fra, vet ingen lenger, men de ble aldri malt på nytt.

Umalt panel

Noe av det første hun bet seg merke i til var sveitserstilsverandaene, dernest det umalte panelet på vestenden av huset. Terracottapottene på verandaen også, selv om flere av dem var tømt for jord da hun var der. 

Sveitserstilen blir ofte kalt snekkerglede. Ikke uten grunn.

Bildet Tove hadde lagt ved tipset sitt viste huset før det ble etterisolert, med det gamle, solbrune og sølvgrå panelet. Det forsvant i 2021. Men også det nye panelet vil om noen år se akkurat likedan ut, for i likhet med det gamle skal det ikke males. Og det liker Karen. Siden de fleste maler husene sine, er dette en anelse motstrøms. Et lite brudd med samtidens konvensjoner.  

Tiden står aldri stille, selv når klokken står og huset er taust.

Farger og atmosfære

Så var det grønnfargen på vinduene som tiltalte henne. Den var sober. Jeg nikker meg enig med henne. Opprinnelig var både vinduer og verandaer hvitmalte. Men hvitt er ingen farge i egentlig forstand. Først først med den nåværende fargesettingen i grønt og oker fikk du virkelig øye på detaljene. I samme åndedrett sier hun noe om utstrålingen til huset, noen vakre ord om atmosfæren. Hun presiserer ikke nærmere hva hun egentlig legger i det. Fornemmelser lar seg ikke alltid beskrive med ord. 

Var det mer? 

Rot, tenker jeg når jeg ser det i virkeligheten. På et fotografi derimot,  vekker det mer en slags melankoli.

Høsten

Å jada, det var noe med årstiden også. Den var gunstig. Hagen er sikkert fin midtsommers, men høsten med alle sine farger fikk den til å se villere ut, mer uvøren kanskje, mer levd. Lyset blir klarere, kontrastene sterkere. Alle jordfargene som høsten kjennetegnes ved, hadde svøpt huset inn i et teppe av høst. 

Stilleben

Kanskje er det slik at hus og hager som dette nettopp i overgangen mellom to årstider blir tettere forbundet. Vi vet ikke noen av oss, men jeg bekrefter at høsten i Nordengen kan være livsbejaende.

Hun snakker presist og raskt. Jeg skribler ned stikkordene som skal formidle opplevelsen hennes videre. 

Karen gjentar dette med naturens nærhet i Nordengen. Uansett hvor du ser, møter blikket ditt skogen, himmelen, evigheten.

Flere poenger

Flytteplanene mine, det at jeg, en mann på 58 år flytter fra byen til bygda opplever hun også som besnærende. I en tid der folk forlater sine hus til fordel for leiligheter i sentrale strøk, er det litt "kjerringa mot strømmen". Jeg kommenterer det ikke, men noterer det ned som et poeng.  

Nei, hun ble ikke til månen steg opp over skogen, men hadde hun blitt ville hun ha sett dette.

"Lavteknologisk"

Dessuten hadde jeg brukt begrepet "lavteknologisk hus" om det Nordengen skal bli til. Det gjorde byggeplanene mer begripelige. Det blir ikke et hus som styres med telefon, brytere eller knapper. I stedet skal jeg åpne og lukke, bære og skru. På den måten veves jeg og huset sammen til ett.   

Joda, foreløpig bærer jeg både vann og ved. Det er en del av det som gjør Nordengen til Nordengen.

En kokemulighet

Det siste årets hendelser tyder på at en slik tilnærming ikke er nostalgisk, men heller ganske smart. Selv sitter hun med en peisovn uten kokemuligheter i sitt eget hus. Nå, med høye strømpriser og all usikkerheten i verden ønsker hun selv en ovn som også kan gjøre nytten i kjøkkenveien. Inni meg tenker jeg at jeg er på parti med neste generasjon. 

Krydder

Innendørs var det tekstilene som fanget oppmerksomheten hennes. Bildene også, selvfølgelig, men særlig åklene som både er fargesterke og dekorative. Du ser at det er håndverk, at materialet er ull og det er kvalitet. Ikke noe tull. Ikke noe som gir seg ut for å være noe annet enn det det egentlig er. 

Den norske tekstilarven er både fargerik og universiell. 

–Tekstilene snakket til henne, sier hun. Det samme gjaldt sofaputene, mange av dem laget av tekstilhåndverkeren Karin Stang på Nesbyen. Tekstilene "krydret" interiørene. Det var visst jeg som hadde brukt det ordet, men hun likte det. Jeg pleier ofte å si at når du kjenner på at noe mangler i et rom, så suppler med tekstiler, helst håndverk av noe slag. Noe som spisser og gir tyngde til et interiør. Fargen svart kan fungere på samme måte, derfor er mange av dørtersklene i Nordengen svarte.  

Av og til må  hun tenke seg om, velge ordene med omhu, finne de rette nyansene som beskriver opplevelsen. 

Råloftet

Likevel, om hun nå i ettertid skal velge seg et rom i huset, er det råloftet som stikker av gårde med førsteprisen. Alt lyset der oppe, det litt "rå" preget og at jeg har beholdt loftspreget i stedet for å innrede det til å bli som de andre rommene oppe og nede. Men det var utsikten også. Og vinduene som var gjenbrukt. Det ble en signatur av det. Vinduene er vakre, utsikten slående, plasseringen av sengen smart. Hun ville ha tilbrakt mye tid der om det hadde vært hennes rom. Jeg sier at hun har fanget poenget mitt.

Det er gass eller ved som gjelder i matlagingen. I alle fall foreløpig.

Nærhet til naturen

Når hun så bildene fra fotograf Monica Friedrich Johannessens besøk tidligere i sommer, slo også nærheten til den allestedsnærværende naturen henne. Det at du kan stå i inngangsdøren, se tvers gjennom den mørke yttergangen, spisestuen, den blomstrende verandaen og ut på skogen i nordøst. At uansett hvor du vender blikket i Nordengen, møter blikket på trær, åser eller hage.

Mens jeg skriver dette tirsdag morgen melder nrk.no at tyske forskere ved Max-Planck-Gesellschaft  anbefaler folk å lytte mer til fuglesang. Det gjør godt for den mentale helsen.   

Opprinnelig hadde huset grånet panel. Det ble erstattet med ny perlestaff da vi isolerte huset på nytt. Om 12 år eller så vil det imidlertid se ut som det gjorde.

Hjørnehyllen til Sveinung

Så var det hjørnehyllen som Sveinung snekker laget til det ene soverommet oppe. Det så ut som det alltid hadde vært der. 

– Smart innredet, men også fint gjort, sier hun. 

Jeg er enig. Selv så jeg at Sveinung hadde laget et tilsvarende i sitt eget hus og sa jeg ville ha maken. I Nordengen bruker jeg hyllene til sengetøy.  

Er Nordengen del av en trend?

Hun tenker seg om et øyeblikk. 

– Det er i alle fall flere og flere som er opptatt av å rehabilitere gamle hus, sier hun, men det er ikke så mange som er like konsekvente som du har vært i Nordengen. 

Uthusene ligger der urørte foreløpig.

– Det er min erfaring også, svarer jeg. – Altfor ofte bevarer folk enkeltelementer som gjerne oppleves som litt hjemløse fordi sammenhengen de opprinnelig sto i er fjernet. Nordengen er ikke et museum. Nordengen er en helhet, en sammenheng, en standard som er gjennomgående i hele huset og som skal videreføres i tilbygget signert vår tid. Du må bevare funksjonene og sammenhengene for å få opplevelsene. 

Et siste ord?

– Det var mye å feste blikket på, sier hun. – Jeg skulle gjerne ha vært der lenger.