Der ligger et land ...

Thom Stensrud er i bedre form enn meg. Han går som en fjellgeit oppover lia. 

Det var en tilfeldighet at jeg fikk nyss om prosjektet hans. Et seterhus i to fulle etasjer i fjellområdene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Tidligere en seter under Tjerne gård i Ringsaker, i dag et spøkelseshus. En bygning i Thoms varetekt, men også et stykke nasjonal historie. Det er derfor vi er på tur. På tur til Ormsetra.

Vi kjører og kjører. Thom Stensrud først og jeg etter. Av og til mister jeg ham av syne.

Langt og lengre enn langt

– En halvtime, sier han om turen oppover, men jeg tenker i mitt stille sinn at folkeeventyrenes "langt og lengre enn langt" ville være en bedre beskrivelse. Fra Imsroa bærer det oppover på grusveier som blir smalere og smalere. Og humpete. Bevare meg vel, arme farkosten min. Vi kjører to biler og han er rask i vendinga. Med jevne mellomrom venter han. Rundt oss blir skogen mer glissen. Til slutt er det bare enkeltstående furutrær og litt fjellbjørk igjen. 

Vi parkerer bilene og går til fots de siste kilometerne.

To etasjer

Vi parkerer. Oppover stikker en bommet vei av gårde videre. Vi kler oss for tur og langer ut. Han lover at vi snart er fremme. Jeg er andpusten og blir ordknapp, men Thom snakker ubesværet videre til tross mor motbakkene. Til slutt ser vi et tak. Jeg knipser det første bildet. 

Et tak kommer til syne mellom trærne. 

Så går vi noen meter til og en furet, værbitt bygning kommer til syne. Mønekammen følger profilen til åsene rundt. En veranda henger ut fra veggen i andre etasje, men har mistet trappen sin. Det er slått plankebord for vinduene.

Rabarbraen har gjort sitt for i år. I bakgrunnen ser vi huset fra nedsiden.

Furet og værbitt

Bygningen er diger og ligger i en svak helling mot sør. Litt ovenfor ser jeg et laftet tømmerfjøs. Grått og værbitt, det også. Opprinnelig har det vært mye større sier Thom. Syllsteinene ligger der fremdeles og vitner om bedre dager.

Seterhuset ligger praktfullt til med vid utsikt til fjellene rundt. 

Opprinnelig villskifer

Han henter campingstoler mens jeg går meg en runde rundt seterhuset. Jeg konstaterer store setninger og en skjelvende ringmur. Opptil halvannen meter høy. Han har rehabilitert enkelte deler av den. 

Deler av ringmuren er lagt opp på nytt.

Det er vått i gresset, noen steder nesten myrlendt. På nedsiden ligger det skiferheller kastet utover. Taket var tidligere tekket med villskifer. En voldsom vekt må det ha vært, ikke rart at bygningen har gitt etter.

Det er lett å fortape seg i utsikten.

Hva synes jeg?

Vi drikker kaffe og spiser matpakke. Severdighetene spares til vi har fått blodsukkeret på plass igjen. Han lurer på hva jeg synes, like mye om beliggenheten som selve rehabiliteringsprosjektet. 

Jeg svarer at dette vil kreve sin mann, men at tilstanden tross alt vil overraske ham. Det er slik det ofte er med gamle hus, de lyver om sin egen helsetilstand. Men bevares, det er godt han selv er en erfaren håndverker.

Vi setter oss til med campingstoler. Thom Stensrud fisker frem kaffe på termos og sjokolade fra sekken.

Manns mot og vel så det

Jeg berømmer ham for pågangsmotet, og løfter frem det saktmodige fjellandskapet, all friheten som ligger i ensomheten her oppe, i naturens mangfold og i stillheten. Jeg skulle selv likt å oppleve en klar vinterkveld her oppe med himmelen full av stjerner og fyr i grua. Jeg messer om at dette er kvaliteter det blir stadig mindre av i verden. 

For spesielt interesserte? Han tror det.

Vi mangler bord, men klarer oss likevel. Jeg blir tildelt den største koppen som belønning for turen opp lia.

For hvem?

Jeg svarer at jeg tror dette appellerer til langt flere mennesker enn bare de dedikerte. Å komme fra verdens storbyer og tettbefolkede strøk til en slik virkelighet utløser noe helt grunnleggende i oss alle sammen. – Folk er folk, sier jeg. – Og dette handler om nærhet til elementene.  

Dørvrideren har sett bedre dager og døren skriker i hengslene når vi åpner den.

To jobber raskere

– Jeg skulle gjerne ha hatt med meg en til, fortsetter han. Han nevnte det på turen opp også. Fire hender jobber raskere enn en mann alene. Hyggeligere er det også. 

Jeg nikker meg enig og minnes første runde med rehabilitering i Nordengen. Hadde jeg fullført om jeg hadde vært alene om arbeidene den gang? Neppe.

Thom ser på vinduene. Hærverk har knust sprossene, men vinduet lar seg reparere.

Hva må gjøres?

Bygningen må jekkes opp og fundamenteres på nytt. Han har så vidt startet på ringmuren. Innendørs er gulvbordene merket og demontert. Han har båret dem opp i fjøset. Når vi snur på dem finner vi merker etter oppgangssag.

I fjøset ligger gulvbordene nummerert. 

Store rom

Døren ynker seg idet han skyver den opp. Vi ser rett inn på den enorme grua i seterstua. Til seterhus å være, er dette romslig. Uvanlig god takhøyde og svære rom. Lite vinduer i grunnen. Og de få som finnes her inne er spikret igjen. Dimensjonene lukter av gammel velstand. 

Vi stuper rett inn i den ene grua når vi åpner døren. 

Gulvbordene er demontert og det meste av løst inventar er fjernet. 

En stor eller to små

Det meste av inventar er fjernet, men i rommet til venstre ser vi to senger plassert i hvert sitt hjørne. De er overraskende brede og kan romme en stor eller to små budeier (min betraktning). Vi balanserer på bjelkene bortover for å ta det hele i bedre øyesyn. Jeg fotograferer villig vekk.

Også i det andre rommet er gulvene midlertidig demontert i påvente av jekking.

I første etasje er det tre rom. Vi går videre inn i rommet til høyre. Der står det en massiv grue. Den må være nærmere tre meter lang og sikkert en meter dyp. Murt opp i naturstein. Den stiger videre til himmels gjennom taket.

Jeg kommenterer at grua er det største jeg har sett på en seter noen gang. På andre siden av veggen finnes det også en, men den er atskillig mindre.

Hjelpe meg for grue!

Hvor høy er den med pipe? Thom anslår mellom åtte og ni meter. Har han sett fundamentene? Han rister på hodet. En smidd skjæring henger inne i hjørnet. En rusten støpejernstakke er det også plass til. Med helle kunne den brukes til lefse- og flatbrødbaking, med gryte kunne du yste, vaske eller koke såpe. Den kommer fra Aadals Brug i Løten, slik ovnene herover ofte gjør.

Gulvet er fjernet her inne også. Vi mønstrer grua og Thom ymter frempå at han trenger en tilstandsvurdering av murverket. Med andre ord en tradisjonsmurer. Av dem finnes det flere å velge mellom, svarer jeg.

Det er risset inn navn, årstall og initialer mange steder i huset. Her fra pussen på grua.

Innenfor er det enda et rom som vi tolker som bua der budeiene oppbevarte alt som ble ystet og kjernet. Det er stapp mørkt der inne. Bare med nød og neppe får jeg tatt et bilde med blitz.

Thom på vei opp stigen. Jeg er mer forbeholden til oppstigningen, men lar meg overtale.

Én etasje opp

Det morsomme med denne bygningen er imidlertid at ved siden av å være et tradisjonelt seterhus, inneholder en etasje til. Den er forbeholdt det vi i dag ville kalle en fritidsbolig. Her residerte Wollert Konow (1847-1932) med familie og venner når de dro til fjells. Vi er tilbake i friluftslivets barndom, til tiårene rundt 1900, men hvem var Wollert Konow? 

Gulvbordene holder oss, underlig nok.

Venstrehøvdingen

"En av Venstres ledende menn", står det i Norsk biografisk leksikon om ham. Av edel herkomst i Bergen, men oppvokst på Tjerne gård i Ringsaker.  I 1879 giftet han seg med Ida Bojsen, søster til Mix Anker på Sagatun i Hamar. 

Wollert Konow fra Tjerne i Ringsaker. Foto: Anno museum/DigitaltMuseum

Han grunnla Hedemarkens Folkevæbningssamlag i 1881, var venn av Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup, statsråd i flere omganger, en radikaler når det kom til spørsmålet om allmenn stemmerett og pensjonsforsikringer. I alkoholpolitikken derimot, forsvarte han brenneri-interessene. Han var ikke hedmarking for ingenting. 

Konows lille veranda i andre etasje.

Himmelstigen

– Du først, sier jeg gentlemansaktig. Thom sier stigen holder, men jeg tviler. Han smetter opp og påstår at heller ikke den vesle verandaen er råtten. Jeg tviler igjen, men følger etter ham opp. Innenfor er det flere rom som er innredet. Ingen luksus, ikke på noen måte. Gulvene heller i alle retninger og jeg trår varsomt. Jeg teller fire rom og et mørkeloft. 

Tynne bordvegger skiller det ene rommet fra det andre her oppe. Thom lyser for at jeg skal få tatt et bilde i mørket.

Senger står det flere av her oppe også. Utsikten må være formidabel. Jeg forsøker å fange den inn med kamera. For mitt indre øye ser jeg Wollert Konow stå som en Bjørnson ute på verandaen og ønske sine gjester velkommen til seters. 

Taket er konstruert med nåde åser og taksperrer. Vi mønstrer veggen og konkluderer med at også ned må demonteres før han går videre med jekking.

Det første rommet innenfor døren har ingen himling med følger taket helt opp til mønet. Vi ser at det har både åser og sperrer. En nødvendighet om det skulle bære vekten av skiferhellene. 

Lar seg reparere. Den gamle sengen er marmorert, men demontert.

Hvor gammel er bygningen? Thom er usikker, mens jeg tipper vi er i siste kvartal av 1800-tallet. Listverk, panel og taksperrer har sveitserstilspreg. Eldre bygningsdeler, slik som vinduer, forekommer, men vi ser ingen tegn til at bygningen skal være reist i flere omganger eller at første etasje er eldre enn andre.

Det er sparsomt med dagslys her inne, men når vi åpner døren ser vi detaljene bedre.

Over tak er pipa revet og innendørs oppdager vi en setning i pipestokken. Thom mønstrer den panelte veggen og konkluderer med at også den må demonteres før vi kan snakke om jekking. Kanskje gjelder det også gulvbordene i etasjeskillet? Vindusfagene må også plukkes ut.

En skikkelig sprekk i murverket oppunder taket. 

En skinnfell ligger igjen fra tidligere tider. Ellers er det sparsomt med inventar. 

Det frie Norge

Han spør igjen om hva jeg synes? Jeg er mildere stemt og sier at det var i slike omgivelser at ideen om det selvstendige og frie Norge ble meislet ut. Det var her i sommernatten at de castbergske barnelover og hjemfallsretten for vannkraften ble diskutert.

Det er langt fra setra til hovedbølet på Tjerne i Ringsaker, med på en av dørene står gårdsnavnet likevel svidd inn i treverket.

– Du forvalter et stykke nasjonal historie, sier jeg høyt. 

– To etasjer er flott, men det er den politiske takhøyden her oppe som virkelig er verdifull.