Benker til Tuengen allé 1b

Tuengen allé 1b sto ferdig i 1935 etter tegninger av arkitekt Ernst Motzfeldt. 

Dronningen blir blank i øynene når hun snakker om Tuengen allé 1b. Kjell Marius Mathisen og jeg blir også litt rørt.

Kjell Marius Mathisen, avdelingsleder ved Maihaugen på Lillehammer.

Mathiesen, avdelingsleder ved Kulturhistorisk avdeling på Maihaugen, og jeg står tause og ser på tv-skjermen oppe i andre etasje. Han har sett filmen mange ganger tidligere, men for meg er den ny. 

Salongen i første etasje slik den fremsto på 1960-tallet.

Opp trappen, inn døren

Da første etasje i huset ble åpnet for publikum til kongeparets gullbryllupsdag i august 2018 kom dronningen tilbake på besøk. I filmen ser vi henne gå inn gjennom porten og opp inngangstrappen før hun smetter inn døren. Inne i den mørke hallen ser hun seg rundt, kanskje en anelse forundret. Jeg vet ikke. 

I NRKs dokumentar forteller dronningen om gjensynet med barndomshjemmet, om minnene, om rommene som en gang hadde vært fylt av så mye liv og glede.

Inn i salongen

Så fortsetter hun videre uten et ord. Inne i salongen stopper hun opp, lar blikket gli gjennom rommet, fremdeles uten å si stort. Det tunge eiketresmøblementet i spisestuen, den blå sofaen og radiokabinettet. Også telefonen da, på det mørke dameskrivebordet borte i hjørnet. Hun nikker anerkjennende til kjente vegger og alt som hørte barndommen til. 

Se dokumentaren: Heim til Sonja Haraldsen

Det var slik det var. Det er akkurat slik hun husker det. Barndomshjemmet hvor hun bodde mer eller mindre sammenhengende frem til bryllupet i 1968. Det var et fristed, et hus med mye glede i seg.  

Familien Haraldsen hadde et filmkamera allerede i 1930-årene. I ettertid ble rullene verdifulle kilder til restaurering av huset.

Minner som flimrer

Dokumentarfilmen viser prosessen med å flytte dronningens barndomshjem til museet fra Vinderen i Oslo. Gamle privatopptak i sort-hvitt flimrer over skjermen og er klippet sammen med dronningens første gjensyn med bygningen etter restaureringen og ikke minst, det kompliserte arbeidet med å tilbakeføre det. Jeg er imponert. Jeg tror alle blir det.

Forbildet til modell "Long Island" var fra 1930-årene og kom fra Nes på Hedemarken. Kunne den stått på Vinderen i Oslo også? Absolutt. 

Hagemøbler

Vi skulle egentlig ikke inn i huset i hele tatt, men Mathisen kunne fortelle så mye og jeg ville så gjerne høre. Egentlig kom jeg for å se hvordan hagemøblene Disen Kolonial leverte i begynnelsen av juni hadde klart seg gjennom sommeren. Tre stoler og tre benker ble plassert ut på eiendommen. Benkene er ment for folk som skal hvile slitne bein mens de venter på tur til å se huset innvendig. Stolene er satt frem på verandaen der de supplerer den veggfaste innredningen som sto der fra før.

Tuengen allé 1b har fine linjer og er stilrent, ujålete og solid. Huset er oppført i tungt bindingsverk, men verandaen ble reist i betong.

100 000 besøkende

– Maihaugen kan fort komme opp i 100 000 besøkende gjennom et år, sier Mathisen. Hjelpe meg, tenker jeg, er våre møbler skodd for å tåle en slik bruk? Jeg lukker øynene og vil helst ikke se nøyere etter. Bare tull selvfølgelig, men det er slik det kjennes.

Dagens utsikt fra verandaen.

Gjennom hageporten

Vi rusler inn hageporten, skrår over plenen og bort til verandaen. Det er en elegant funkisvilla som møter oss, tegnet av arkitekt Ernst Motzfeldt. I 1935 kunne den unge familien Haraldsen flytte inn i et tidstypisk hus som etter hvert ble omgitt av en frodig hage.

Lys og mørke

– Utsikten er bedre nå enn den gangen, sier Mathisen. Maihaugen ligger ovenfor Lillehammer sentrum og huset kneiser på en utsynstomt et stykke oppi bakken. Dronningen hadde visst kommentert det samme når hun kikket ut gjennom vinduene på sitt eget barneværelse i 2. etasje. 

Av hallens opprinnelige uttrykk var det meste forsvunnet, forteller Mathiesen. Men sporene fantes og rommet lot seg rekonstruere.

Ellers var visst mye uforandret. Maihaugen har lagt vekk på å gjenskape huset slik det fremsto i perioden fra byggeåret frem til 1968. Det er mørklakkerte finérpaneler i hallen, lyse stuer, en elegant trapp til soveværelsene i andre etasje.  

Levende bilder

Faren, Karl August Haraldsen, fulgte byggingen med kamera. Jeg tipper at det var ham. På 1930-tallet var slike filmopptak høyeste mote. I korte glimt ser vi hvordan kjelleren graves ut, grunnmuren støpes og konstruksjonen i tungt bindingsverk reiser seg i to fulle etasjer. Andre klipp viser barn som leker og voksne som smiler til fotografen. Det er stor stas. 

I 1930-årene forvaltet husmødrene halvparten av nasjonalregnskapet og deres arbeidsforhold ble underkastet vitenskapelige studier. Resulatet var laboratoriekjøkkenet som var prefabrikert, men likevel fremsto som plassbygd. 

Huset i Tuengen allé 1b skulle bli et moderne hjem med fasiliteter som varmt og kaldt vann i alle kraner, innlagt vannklosett, sentralvarme og elektrisk komfyr i et kjøkken innredet etter vitenskapelige prinsipper.

Hagemøbler

Jeg spør om filmmaterialet også viser hva slags hagemøbler familien eide. Mathisen rister usikkert på hodet. Han kan ikke huske og ha lagt merke til noen, men familien skal ha hatt noen stålrørsstoler som var beregnet til verandabruk. 

Mathisen prøvesitter en stol etter at vi har gransket den. Den er behagelig, stødig og god i ryggen.

Benker?

Hva med benker ute i hagen?

– Nei, ingen benker det han vet.

Vi bruker linoljemaling når vi fargesetter benkene. Her er de gjort klare for første strøk.

Kanskje ble hagebenker opplevd som litt gammelmodig i en funkishage? For også utendørs hadde funksjonalismen satt sine spor. Forrige generasjons snirklete singelganger og teppebed var forlatt til fordel for solfylte gressplener, hekker, frukttrær, staudebed og skiferheller. 

I magasiner som Hus og Hage eller Vi selv og våre hjem, kunne Haraldsens lese siste nytt om hvordan moderne mennesker innrettet seg i slike omgivelser. 

Hus og Hage ble utgitt av Gyldendal Norsk Forlag og var et av mellomkrigstidens toneangivende  interiørmagasiner.

Fluktstol

Jeg kikker nøye på skjermen og oppdager en fluktstol stilt opp mot en vegg i bakgrunnen. Den er en klassiker. 

"Alle" hadde slike på 1930-tallet og mange var historiene om hvor håpløse de var i bruk. Vel kunne de være gode å sitte i, men å komme seg opp av dem? Bevare meg vel! Eller i det hele tatt slå dem opp?

I ettertid forbindes de med luksusdampere på de syv hav og endeløse sandstrender på mondene badesteder. Fluktstolen som modell forekommer i et uttall varianter og engelskmennene kaller dem av gode grunner for "dechchair", mens tyskerne har foretrukket det mer makelige "liegestuhl" .

Velkommen til oss!

Men hva gjorde de i Tuengen allé 1b når det skulle dekkes opp til selskap med langbord i hagen? 

– De hentet opp jærstolene fra kjelleren, sier Mathiesen, – slike som har et sete av flettet sjøgress. 

Men inspeksjonen?

Vi leverte tre "Ja-benken" og tre "Long Island". Begge modellene kunne ha stått i familien Haraldsens hage på 1930-tallet.

Mathisen og jeg går over møblene sammen og konstaterer at de har klart seg fint gjennom sommeren. 

Litt støvete. Det er det hele.