Borti Grønsvea (Løten)

 

Det kunne gått så galt, om det ikke hadde vært for en handlekraftig grunneier og at det finnes folk med pågangsmot. Grønsvea i Løten viser at det umulige som regel er mulig likevel. 

Da: Grunneier Sverre Søgård sto på kontoret mitt og lurte på om jeg kjente noen som kunne være interessert i et forfallent, men morsomt hus. Hadde alle grunneiere vært som ham, ville det vært lys i mange vinduer. Vinduer som i dag er mørke i norske bygder.

Det var slik det var. Et hus på vei mot undergangen.

Journalisten kommer

Nå: Harald Nissen ringte. Journalist Silje Josten Lien fra Hamar Arbeiderblad ville komme på gjenvisitt. Kunne jeg også dukke opp? Fredag kl. 11:00.

Harald prater litt med Silje, litt med Gøran og litt med meg. 

Hun ville se hvordan det sto til med både dem og Grønsvea nå. Første gang hun skrev en sak om dem var i mai 2020. Da hadde arbeidet så vidt startet opp med rydding og vasking. Nå skrev vi september 2022. To år var gått, hadde de mistet gløden eller var de fremdeles ved godt mot?

Les saken her (betalingsportal): Hamar Arbeiderblads reportasje

Nordøstre hjørne var kanskje det verste. Her hadde taklekkasjer pågått lenge.  

Testen

Harald ler og sier de har bestått testen. Han og Grete er fremdeles gift. De store valgene er tatt og nå går det bare fremover. Familien er mye på Grønsvea, sier han. Nesten hver helg. Også datteren Tirill synes det er gjevt. Det er tre år siden de signerte kjøpekontrakten som sikret dem husene for 1 krone i september 2019 

Det var viktig og få tatt vinduene. Alle vinduene var malingsslitte, noen ruter var knust og enkelte rammer hadde råteskader.

Hun kunne saktens lure, Silje. Sist hun var der så prosjektet Grønsvea temmelig uoverkommelig ut for et utrenet øye. Det var knuste vinduer, solide taklekkasjer, råteskader, ekte hussopp, setningsskader, hærverk, en smadret inngangsdør og en sprukket peis med kraftig helning. Kort sagt, ganske fælt. 

Grønsvea ligger tett på bygdevegen, men noe trafikk kan vi knapt snakke om. En bil i ny og ne.

Fint håndverk

Men en gang hadde dette vært et fint hus. Ikke bare da det var nytt en gang på 1700-tallet, men også i mellomkrigstiden da det ble rehabilitert etter datidens antikvariske prinsipper. Det var ikke gjort noe forsøk på å modernisere bygningen til det ugjenkjennelige, da heller. Snarere handlet det om å forsterke husets kvaliteter og aldersverdier. Håndverkere den gangen lyttet til husets særegenheter og etterlot seg en parade av yrkesstolthet.

Snart ferdig.

Trappen

Selv festet jeg meg særlig ved trappehuset som må ha erstattet den opprinnelige svalen. Umiskjennelig 30-talls, men likevel hensynsfullt tilpasset bygningens øvrige uttrykk. Og en trapp som er god å gå i. I motsetning til min egen i Nordengen.

Gøran Gjetmundsen holder til på Toten, men stadig vekk har han oppdrag som tradisjonsmurer på Hedemarken.

I flokk og følge

De kommer omtrent samtidig med meg. De? Ja, for det var ikke bare Silje Josten Lien som skal dukke opp, men også murer Gøran Gjetmundsen fra Toten. Han skal fikse brannmurer, grue og pipeløp og vil se på jobben. Det er slik det er når du jobber med gamle hus. Alt skjer på en gang og Harald snakker litt med Silje og litt med Gøran om alt som har skjedd og oppgaver som fremdeles gjenstår. Det går i hundre. Han kom selv opp samme morgen fra Oslo, forteller han. Familien dukker opp i ettermiddag. Silje smiler. 

Kjøkkenet er snart ferdig nedskrapt. En seig jobb, men resultatet blir så mye bedre når grunnarbeidet er bra.

Det knitrer

Det er varmt i rommet fra en knitrende Jøtul, det lukter rent der og huset ser bebodd ut. Harald forteller om snille naboer som gir dem en hjelpende hånd og om Lions som har bruktsalg i en nedlagt mølle i nærheten. Mye bra saker å finne, ting som gjør rommene hyggeligere og livet lettere.

Det er to bygninger på Grønsvea. Dette huset skal etter tradisjonen ha blitt flyttet hit etter den katastrofale brannen på Aadals Brug Jernstøberi og Mekaniske Værksted i 1928. 

Godt grunnarbeid

Han tar med seg Silje ut i kjøkkenet. De panelte veggene er snart ferdig skrapt. En fryktelig jobb, sier han, men godt grunnarbeid betaler seg i lengden og synes på sluttresultatet. De har valgt seg en grønnfarge der inne. En av tradisjonshåndverkerne som har jobbet på huset det siste året, Morten Hjarnø, skal snekre en ny kjøkkenbenk. En fabrikkferdig innredning vil ikke se særlig bra ut her hvor ingen vinkel er rett.

Det gjenstår mye malingsarbeid, slik som dette taket bærer bærer bud om. Men det ser verre ut enn det er og øvelse gjør mester. Helt sant!

Himla mange timer

De går ut og rundt huset. Harald peker på pipene og skryter av Gjetmundsens arbeid. Han peker på ringmurene og roser håndverkerne. Har peker på hushjørnene der lafteknutene er kasset inn og på vinduene som snart er ferdig restaurert. Han anslår at egeninnsatsen på dem alene beløper seg til 600 timer. Bare de dårligste er reparert av en håndverker. 

Komposisjonsmaling var mye brukt i Norge tidligere. Det er en rimelig maling du kan lage selv eller som her, handle inn fra butikker som fører tradisjonsmaling.

Komposisjonsmaling

Ytterveggene er malt med svart komposisjonsmaling, sier Harald. Silje noterer og han fortsetter med å fortelle om forskjellen fra linoljemaling som vinduene og sørveggen er behandlet med. Fargene gjør at du ser huset på lang lei. Det er fargeglede. 

Teglsteinen på taket er også svart, en sjeldenhet her hjemme, men på loftet fant tradisjonshåndverkerne Morten Hjarnø og Christian Riis knust takstein som tydet på at taket en gang har vært tekket med slik enkeltkrummet, svart takstein.

– Så da ble taket svart, sier Harald.

Harald peker bort på bildet av Grønsvea. 

Bom

Gjetmundsen har oppdatert seg på hva som gjenstår av murerarbeid. Han banker på pussen og konstaterer bom. Han varsler Harald om at det kommer til å bli støvete, at det gjelder å dekke til og å rydde bort alle ting der hvor han skal jobbe. 

Grua ble rehabilitert på 1930-tallet og fikk et nesten funksjonalistisk uttrykk. Nå skal den repareres på nytt, men det gamle uttrykket videreføres.

Grua

Inne i grua foreslår han å sette inn igjen en liten Jøtul 602 for å tette varmesluket. En grue er fin å se på, men ikke til å leve med når gradestokken stuper her inne i skogen. Og på Hedemarken kan vi fremdeles ha bistre temperaturer vinterstid.

Harald Nissen.

Dyrt?

Det er det alle lurer på. Dette må da bli en kostbar affære og ikke for vanlige folk? Harald bedyrer at han er "en vanlig mann" og at de er en vanlig familie med lang erfaring i trangboddhet på Vålerenga i Oslo. 

En påminnelse om hva som var utgangspunktet kan være nyttig for noen hver når det røyner på motet. 

Jo, visst har pengene fått bein å gå på, men når rehabiliteringen er sluttført regner de med at prosjektet har kostet rundt 2 millioner kroner. Hva slags hytte får du for det? Han sender spørsmålet ut i lufta.

Silje Josten Lien

Alt dette og mere til ...

Ja, hva slags hytte får du halvannen time fra Oslo sentrum for to millioner? Her sitter de med et romslig hus med over 300 år i veggene. Det finnes ikke maken til det. På kjøpet får de skogen, friheten, de gode naboene, stillheten, nattemørket, dyrelivet, utsikten og stjernehimmelen.

Alt sammen rett utenfor døren.

Hva Silje Josten Lien skrev? Det kan du lese her (betalingsportal): Reportasjen i Hamar Arbeiderblad