På'n igjen

Det er onsdag morgen når jeg skriver dette. Lenger nede i gata sitter arkitekt Geir Dingstad og tegner på Nordengen. Vi skal møtes senere i dag.

Arbeidet har stått i stampe en stund. Vi ligger for tett på eiendomsgrensen i øst og nå er prosjektet tegnet om i stedet for å vente på en avklaring som kanskje ikke kommer.

Tegnet om

Dingstad sier prosjektet er strammet opp og at det er blitt bedre. Kanskje har han rett, vi får se. Han sier også at vi nok skal få det til og at hovedgrepet uansett beholdes. Det gjelder bare å omdisponere, knipe inn litt her og legge til til der. Så får vi se hva kommune og fylkeskommune svarer på forslaget. 

Foreløpig ligger huset der urørt. Hele hensikten med tilbygget er at inntrykket i størst mulig grad skal forbli slik, selv om det skal tilføres nye funksjoner.

Bare for å repetere, Nordengen er registrert i Sefrak og er også tatt med i kommunens kulturminneplan. Intensjonen har derfor hele tiden vært at et tilbygg skal synes minst mulig fra veien og at det gamle huset skal skjermes for inngrep. 

Les også: Kulturminneplan 2019-2025

Lyset og skumringen hører det gamle huset til, og slik skal det fortsette.

Alle de mørke krokene

Bad og kjøkken, vann og avløp, langt på vei også elektrisitet, skal forbeholdes tilbygget, mens gamlehuset får hvile i fred. En kveld med tussmørke i krokene gir en annen opplevelse enn et hus med  downlights i alle hjørner.

Les også: Natten er dagens mor

Hva kan ofres?

Er jeg villig til ofre noe? Absolutt. En kjøkkeninngang kan jeg fint leve uten, det har jeg allerede sagt fra om til Dingstad. Det er praktisk med en slik ekstra dør, men de fleste klarer seg uten i våre dager. Et lager for vinterveden er hensiktsmessig, men kan ordnes på annet vis. Hva med glassverandaen? Nei, den må med i en eller annen form. 

Og det ovale rommet med sovealkove? Det vil jeg også ha med videre.

Jeg hadde egentlig tenkt å fjerne døra fra gangen til dagens spisestue. Men nå har jeg i stedet gjenåpnet den og da er det dette synet som møter meg hver morgen. Erfaringen er: Gjør aldri noe forhastet med et gammelt hus, noen har tenkt før deg også.

Nye tider, ny bruk

Dette er den første sommeren hvor jeg kan bruke hele huset. Det tidligere råloftet er blitt Nordengens best rom å være i. Lyst og svalt, og med en enestående utsikt og atmosfære. Jeg søker ofte dit opp. 

Da jeg gjenåpnet døren fra trappegangen inn til et av husets opprinnelig to kjøkkener, altså dagens spisestue, strømmet lyset mot meg fra verandadørene innenfor. Nå kan jeg se gjennom hele huset både på langs og på tvers. Det kalles siktlinjer og betyr mye for hvordan du opplever værelsene.

Det tidligere kjøkkenet er dessuten uten møbler om dagen, og jeg ser hvor godt det fungerer som et nav i huset, et gjennomgangsrom til det som ellers gjemmer seg på begge sider. Før i tiden hadde de forstuer, et ofte sparsomt møblert rom som du først kom inn i før du ble ført videre. Det var et rom for nysgjerrighet og forventning. Slik også i Nordengen, men i tillegg også et rom med utsikt til veranda og skogen nedenfor.   

Jeg blir andre mett av å studere Otto og Tilla Valstads hus i Asker. Det er fantasifullt innredet med overraskelser bak hver dør.

Kunstnerhjemmene

Er det noe fjorårets turné til norske kunstnerhjem viste meg, så var det hvordan glassverandaene ble til oppholdsrom sommertid. 

Les også: Undres på hva vi får se

De var romslige, lett møblert, lyse og fulle av blomsterpotter. Fra morgen til kveld ble livet levd her ute. Om vinteren derimot, trakk de seg tilbake til sine lune, lavloftede stuer. I våre øyne kan de virke mørke, men de rommer en lun hygge som med sin knitrende ovnsvarme og blafrende lys omskapte kveldene her inne til små eventyr.  

Les også: Hulda og heimen

Onsdag ettermiddag

Det er blitt ettermiddag. Jeg ringer på kontordøren til Dingstad et stykke nede i Hegdehaugsveien i Oslo. Det er en gammel oppgang med slitte trapper. En klassisk murgård fra årene rundt 1900. Kontoret ligger i andre etasje og har opprinnelig vært en leilighet. Vi setter oss ned ved det runde bordet. Jeg er spent og stiller egentlig med blanke ark.

Ting skal ta tid og denne tegningen viser hvordan tilbyggets takform og -høyde harmonerer med gamlehuset.

Tegninger

På bordet ligger utskrifter av de siste dagers arbeid. Han har helt rett, det meste er beholdt og forholdet til eiendomsgrensen går hårfint i vår favør. 

Utbygget mot nordøst er blitt med videre, men sovealkoven er flyttet fra østveggen til vestsiden. Det samme gjelder badet. Men det store ovale spiserommet er beholdt, og det med en solid takhøyde på mer enn tre meter.

Jeg spør Geir Dingstad om takhøyden i det rommet vi sitter. Han henter målestokken og strekker seg. Det gir mer mening enn bare et tall.

Luft under taket

Takhøyde er viktig for romfølelsen og det du ikke får i bredden, kan du ta igjen i høyden. Målene på tegningen nå viser at dette rommet vil måle 4,8 meter i lengde og 3,6 meter i bredde. Det er omtrent som dagens spisestue og i gulveareale litt over 17 kvadratmeter. I tillegg kommer sovealkoven. 

Men hva slags tak skal et et slikt rom ha? Vi tygger på det. 

Rom behøver ikke å være rektangulære eller kvadratiske. Derfor prøver vi oss med en oval spisestue.

Ildsted eller ikke?

Bør det være et ildsted? 

Det er ikke lagt inn i tegningen foreløpig, men vi tegner inn et på motsatt vegg av sovealkoven. Så kan jeg ligge der å se flammene danse utover gulvet i vinternatten. Det er slik jeg har det på soverommet i andre etasje, og tro meg, det beriker livet. Dessuten,  en åtte meter østvegg kan bli vel monoton når den sees utenfra. Noe som bryter denne, vil gjøre seg.

Det blir takhøyde i den nye spisestua, men hva slags tak vi ender opp med, er helt i det blå foreløpig

Kjøkken og bad

Kjøkkenet har krympet i størrelse. Kanskje litt i meste laget. Jeg er vokst med et 60-tallskjøkken der det egentlig ikke var plass til noen. Jeg husker det som trangt og lite hyggelig. Mor likte det heller ikke. 

Jeg sier til Dingstad at vi kanskje kunne skyve litt på veggen mot sør. At det vil gjøre det litt romsligere? Han tegner en ny strek med blyanten som betyr at veggen dyttes ut 40-50 cm. Jeg tror ikke det er så mye som skal til for å endre det trange inntrykket.

Jeg må skyte inn, jeg elsker denne delen av prosessen der vi skaper og forkaster ideer og forslag. 

Vi skyver litt på sørveggen og da blir det mindre kiorridorfølelse i kjøkkenet. Men skal jeg insistere på på å gjenbruke 1950-tallets benker og skap?

Spiskammeret i øst

Oppvaskkummen er nå flyttet til baderomsveggen, slik at røropplegget samles. Teglstensmuren som egentlig var ment for å magasinere solvarme inne i glassverandaen fra tidlig vår til sen høst, er det ikke lenger plass til og sløyfes. Spiskammeret er lagt mot øst og er tegnet med et lite vindu. Spiskammeret som fenomen fortjener en renessanse.

Overgangen mellom gammelt og nytt hus blir et sted å overvintre varmekjære planter.

Glassverandaen 

Glassverandaen er i og for seg også tatt bort, men vi har beholdt en liten del som et vinterisolert bindeledd mellom gammelt hus og nytt tilbygg. Dessuten har Dingstad lagt opp til en skjermet uteplass mot syd med vinduer. 

Vedkomfyr

En vedkomfyr er det også funnet plass til i kjøkkenet. Forsvinner strømmen over lengre tid skal jeg ikke stå opprådd. Utenfor, mot sør er det lagt inn enn hellelagt terrasse. Det kommer til å bli en stekeovn sommerstid med levegger på tre kanter, så kanskje det kan bli et fremtidig hjem for et varmekjært frukttre. 

Det er ikke alltid like lett å lese en tegning, men Dingstad forklarer hvordan han har tenkt.

Byggeforskrifter

TEK17 (Byggteknisk forskrift), ikke spør hva jeg mener om den. Jeg har lyst til å kalle den en satans oppfinnelse. Utvilsomt velment tenkt, men vi hadde neppe hatt verken Griegs Trollhaugen, Ole Bulls Lysøen eller Hulda og Arne Garborgs Labråten om byggeforskriften hadde eksistert den gang. Men ingen sorger på forskudd, ting pleier å løse seg.

Hva slags vegger skal vi ha. Slipplaft, bindingsverk, gjenbruke en gammel tømmerkasse? Vet ikke. Ikke enda.

TEWO

Dingstad sender en utskrift over bordet. TEWO veggelement, isolert massivtre hulromselement som bygges ferdig i Hurdal og løftes på plass. Det er et alternativ til slipplaftet fra Løten Bygdesag. Jeg leser at TEWO innebærer at vi slipper unna plasten og at byggetiden reduseres med hele 70 prosent. Jeg øyner meg nedover papirene og konkluderer med at vi begynner å få mange alternativer, slipplaft, gjenbruk av gammel laftekasse, ny laftekasse, bindingsverk og TEWO. Jeg må utforske dette mer.

– Begynner vi å nærme oss en forhåndskonferrsanse med kommune og antikvariske myndigheter i fylkeskommunen? 

Dingstad nikker. Vi nærmer oss.