En avstikker

– Ordene mine sitter fast, sier jeg til Samantha. 

– Mine også, svarer hun 

Samantha Tran og jeg spiller ball over bordet om hvilke ord som beskriver et besøk på Sveen gård best.

Så sitter vi der, rett overfor hverandre ved bordet på Sveen gård i Stange. Utsikten er formidabel. Fra møterommet ser vi under låvebrua, nedover jordet, ut på Mjøsa, mellom Nes og Helgøya og helt inn i Totenvika. Alle sier at det er så pent på Helgøya, men har du sett Stange? 

Hjemmesiden

– Vi må begynne med Sveen, sier Samantha og viser meg fotografiene som skal følge tekstene.

"Karens hus" ligger nederst i alleen og herfra kan du følge rytmen i gårdsarbeidet.

– Få frem at dette er en moderne gård i et årtusengammelt jordbrukslandskap. At vi dyrker grønnsaker her. Og karve. Det betyr at når du kommer hit, vil du se folk på tunet, maskiner som sår og høster. Bor du i "Karens hus" midt på tunet får du også nærkontakt med gårdsdriften.

Jeg noterer. 

På Sveen dyrkes det blant annet gultøtter og som bildet viser, løk.

– Velger du i stedet Bekken, kan du betrakte det hele på avstand. Du kan spille golf på Atlungstad eller sykle deg en tur. Poenget er at du kan gjøre hva du vil. Eller du behøver ikke å gjøre noen verdens ting. Her på Sveen opplever du den friheten du ellers ikke så lett kjenner på. 

Jeg skriver "frihet" på lappen min.

Bryggerhuset på Bekken har to rom og er trolig like gammelt som våningshuset.

Travelhet

– Jeg tror det siste er viktig, skyter jeg inn. 

– Folk har det altfor travelt. Prøv å ikke være så busy hele tiden. Verden raser ikke sammen av at du tar deg en pause. Anstreng deg for å gjøre det. Glan, skriv, les, spis, drikk, gå eller løp uten mobil og klokke. La humla suse. Slå etter myggen. Tell skyene på himmelen. Gjør noe unyttig. 

Hva er egentlig frihet? Kanskje noe så enkelt som å legge seg ned i en løvetanneng og høre humla suse.

Sveen ligger midt i smørøyet, men det er du som velger hvor travelt eller stille det skal være. Slik har det alltid vært. Hedemarken, sier jeg. Hedemarken er en av de best bevarte hemmelighetene her til lands.

Samantha nikker. 

Kjøtt- og delikatesseforretningen Trygve Brovold i Stange sentrum er for en institusjon å regne langt utenfor Hedemarkens grenser.

Noe i den dur

Så var det disse ordene da. I det små starter jeg med å skissere ankomsten en gjest utenfra kan oppleve. Først til Stange og så til Sveen. Jeg skriver: "Du snegler deg gjennom Stangeby'n og kjører videre gjennom bebyggelsen og mot kirken. Jorder erstatter hus langs veien, men det ikke noe spektakulært ved det. Det skjer i grunnen ikke så mye før du når Lahlumshøgda. Men da mister du til gjengjeld pusten."

Utsikten fra Lahlumshøgda er både imponerende og overraskende. Og den kommer plutselig. 

For hva skjer der? Foran deg bretter Hedemarken og Totenlandet seg ut  Det er en mosaikk av jorder og skog. Og så er det himmel. Mye himmel. Enormt med himmel. I all slags vær. Det skjer så plutselig og du er sjelden forberedt.

– Noe i den dur? Er det ikke dette vi skal formidle med få ord uten å snakke opplevelsen ihjel?

Samatha nikker igjen. jo, noe i den dur.

Fra 1700-tallet

Bakgrunnen er at vi snart er ved målet. Etter tre år med restaurering er det lille tunet på Bekken i Stange Vestbygd straks klart til utleie. Tradisjonshåndverkere har mer eller mindre plukket husene fra hverandre og satt dem sammen igjen. En svalgangsbygning fra 1700-tallet og et jevngammelt bryggerhus, praktfullt beliggende. På tunet inne på Sveen ligger det også et hus, "Karens hus" som også kan leies.

 – Det er blitt vakkert, dette her, sier jeg. Bildene taler sitt tydelige språk, men så var dette med ordene da.

Vi strever og langsomt faller ordene på plass.

Ordene

Vi skal fortelle at til tross for en omfattende restaurering er bygningene på Bekken fremdeles seg selv. At nettopp her smelter nåtid og fortid sammen til en slags harmoni. At husenes særegenheter får folk til å slappe av, at veggene her har hørt og sett alt før og at det er det som skaper roen og opplevelsen.  

Bekken er fremdeles skakt og skjevt, vindusrutene er ruglete og rommene intime og lavloftede. Folk skulle bare vite hvordan vi har holdt på for å få det nettopp slik. Og det er summen av alt dette, av hus og beliggenhet, av historie og nåtid du intuitivt merker. I Bekken er det ikke noe som haster.   

Som to sukkertøy ligger husene på Bekken i landskapet. I bakgrunnen ser du et glimt av Mjøsa. Bak trærne ligger Atlungstad Brenneri.

Spille ball

Samantha og jeg spiller ball med hverandre: Tunet på Bekken ligger under Sveen og fra Lahlumshøgda er det fremdeles noen noen kilometer å kjøre, men tonen i landskapet er likevel satt. Stange kirke får du øye på lenge før du passerer den, deretter følger storgårdene på rekke og rad. Huseby, Staur, Sakslund, Elton, Ringnes, Atlungstad og så videre. En vårdag, en vinterdag, det gjør egentlig ingen forskjell. Opplevelsen av et storskala landskap med mye himmel og vekslende lys er uansett det som slår imot deg. Det er slik det er her. Lyset, enten slik du møter det ute eller slik det faller inn av vinduene i skumringen, fanger deg.

Når Samantha og jeg strever med ordene er denne utsikten som fanger oppmerksomheten vår. 

Folk som bor i Oslo

Samantha bor i Oslo. Det er for folk som henne jeg skal skrive dette for. Folk som lever i storbyjungelen, som stopper på rødt og går på grønt. Jeg skal på noen linjer fortelle dem at husene på Sveen har sin egen stemning og at gården her følger sin egen rytme bestemt av årstidene. 

Lyset og været er to fenomener som vil fange oppmerksomheten sin ved et opphold på Sveen. Her er det regnværet som er i anmars.

Vår, sommer og høst kan det være travelt, men om vinteren pakkes både folk og hus inn i hvit snø og blått lys. Det er da vi legger vedpinner i ovnen og lar flammene danse utover gulvet i blåtimen. Det er da vi hører at også husene har sitt eget språk med trappeknirk og klirr i vindusglasset. 

Hva er det med gamle hus? Istandsatt på den riktige måten møter de deg med en ro og en harmoni som nye bygninger sjelden kan tilby.

To verdener

Halvannen time fra der Samantha bor, finnes dette. Det er ikke et annet land, bare en annen virkelighet. En hverdag der vi snakker om karveåkeren, om hvordan løken vokser og om gulrot- og beteavlingen tegner bra. 

Utsikten fra Bekken er vid med slakke åser, vann og himmel.

– Avstikker fra hverdagen, skyter Samantha inn. 

– Ja, svarer jeg.–Virkeligheten på Sveen er en avstikker fra hverdagen i byen. Ikke bare byen, men en avstikker fra det livet du lever til vanlig, uansett hvor. Det er det som er Sveens hemmelighet. Bekken våger å være seg selv, Karens hus tørr være annerledes.  

Hedemarken er et frodig og fruktbart landskap. Stange Vestbygd er definert som et nasjonalt verdifullt kulturlandskap.

Exploring Hedemarken

– Hva jeg ville ha gjort her? Jeg ser spørrende bort på henne. Hun nikker og sier hun strever med det punktet som skal handle om aktiviteter og opplevelser. 

– Jeg tror den største luksusen mange mennesker kan unne seg er å ikke gjøre noen ting, sier jeg. 

Jeg står på tåhev og kikker inn av kjøkkenvinduet på Bekken. Foreløpig ingen hjemme, men likevel klart til å motta gjester.

– For dem er Bekken skreddersydd, men selvfølgelig, er du en hel familie må du finne på noe mer enn bare å glane ut av vinduet. For dem som har barn ville jeg umiddelbart anbefalt Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Hele sommeren tøffer damplokomotivet "Tertitten" frem og tilbake med sine gamle vogner, det er en miniatyrjernbane der og det er utstillinger. Like ved har du en klatrepark og du kan bade i Mjøsa. Et steinkast unna finner du Hedmarksmuseet med domkirkeruinen og arkitekt Sverre Fehns museumsutstilling i Storhamarlåven. Begge deler er spektakulære. Det er bilfritt og trygt. Vil du videre til Hamar sentrum kan du spasere hele veien langs Mjøsa. Det er vakkert og populært blant byens egen befolkning. 

Det finnes et uttall gutuer du kan utforske. Det er grusveier som smyger seg gjennom landskapet på kryss og tvers.

Velg deg ei gutu

Samantha nikker. – Men, sier jeg, – om du skal bli i Stange, ville jeg tatt meg en sykkeltur med innlagt lunsj underveis på en av gårdskafeene eller i Stange sentrum. På veien ville jeg ha sett kirken og ruslet rundt blant gravsteinene. Uten tvil. Men kanskje ville jeg i stedet for strake veien gjennom Vestbygda valgt meg noen avstikkere til de de gamle bygdeveiene, eller gutuene, som vi kaller dem herover.

Pilegrimsleden mot Nidaros går også gjennom bygda og fra Sveen kan du følge leden videre mot middelalderkaupangen på Hamar. Vil du komme i stemning, leser du Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter underveis  

Det finnes et uttall av dem. De er svingete, følger landskapet og har blomstrende grøftekanter. og sjelden asfalt. Da kommer du tettere på landskapet, på gårdstunene, på menneskene og dyrene. Og det er færre biler. 

Det er flere gårdsbutikker med godt utvalg i nærheten. Sett deg på sykkelen og gled deg over utvalget er ferske råvarer.  

Ta beina fatt

Vil du heller gå til fots, har du Ottestadstien rett utenfor døra. Også den bringer deg tett på landskapet, er variert og ikke minst, den er populær blant oss som bor her. Men du kan også, men bare på søndager, ta bussen til Hamar og Skibladner via Nes tilbake til Atlungstad Brenneri. Lunsjen spiser du på Hamar og der kan du også stikke innom Kirsten Flagstad-museet i Kirkebakken. 

Bygningene

–  Men så er det bygningene, sier Samantha. Hvordan beskriver vi dem?

– Tja, sier jeg og tenker meg om. 

Bekken møter deg forsiktig og lavmælt. Du låser opp, åpner døren, smyger deg innenfor hvor en annen verden venter.

–  Det kommer jo litt an på hva behovet er. Er det kompisene som skal spille golf sammen en helg, ville jeg kanskje valgt Karens hus borte på tunet. Det er romslig og praktisk. Dersom du uansett skal gjøre andre ting enn å være i huset, skal du bo der. 

Men dersom du søker det helt spesielle, er opptatt av stemninger, av lys og atmosfære, da synes jeg det er Bekken og bryggerhuset som peker seg ut. Du er så tett på elementene der, på vinden, fuglelivet, fosseduren og lyset. Du kan fyre opp i bryggerhuset, sette deg på en benk i hagen, ta dagene som de kommer. Uansett, det er kort vei til Atlungstad Brenneri og til golfbanen. Ja, det er egentlig kort vei til det meste. 

Gjør som katten, ta livet med ro. Du kommer likevel tidsnok frem.