Dagen før dagen
 |
| Hvorfor Nordengen, hvorfor vende tilbake? Det er det hun kommer til å spørre om i morgen, Monica Blikstad |
Monica Blikstad fra Hamarregionen reiseliv og utvikling skal intervjue meg i morgen formiddag. 17. mai er derfor dagen før dagen.
Jeg tror det skal handle om Nordengen, om hvorfor jeg har vendt tilbake til Hedemarken og hva det er som gjør at jeg føler meg så hjemme akkurat her.
Fedrenes jord
På en 17. mai er det fristende å snakke om fedrenes jord, at vi alltid har holdt til her og at jeg har røtter som stikker dypt.
Men mors kusine Lillian, slektsgranskeren, vil si at det er ikke sant. At slekta gjennom generasjonene har vært mer reisende enn bofaste. Over Mjøsa, frem og tilbake mellom Oslo og Hedemarken, mellom Norge og Amerika. Litt Østfold har det visst også vært. Og eiendommer har sjelden overlevd mer enn en generasjon i vår eie. Bevegelse har vært vår rytme.
 |
| Tidlig om morgenen mens lyset fremdeles er skjørt. Det er da jeg legger ut på tur i hagen. Ser hvordan natten og mørket har gitt plantene nytt livsmot og hvile. |
Valloner
Bestemor sa alltid at de brune øynene våre stammet fra en valloner. Jeg har ikke gått den opplysningen etter i sømmene, men faren hennes hadde også dette intense, mørke blikket som avslører seg selv i ethvert pokerspill. Han kom fra Askimtraktraktene og faren hans igjen skal ha vært en valloner, eller i det minste en mørklugget svenske.
Vallonia ligger i Belgia og var tidlig ute med industri. Det harmonerer godt med det familien senere kom til å drive med. I dag ville vi kalt den brunøyde mannen for en arbeidsinnvandrer fra Sverige. Men det kan like gjerne være taterblod vi snakker om. Jeg heller litt mot den forklaringen. Det passer bra med den uroen jeg selv kjenner. At jeg liker å være på farten. Men akkurat det kan jeg ha fra flere kanter. Fars familie var handelsfolk, og det er også en slags uro.
 |
| Etter villmorelltreet er det heggen sin tur til å blomstre. Og etter den epletrærne og syrinene. Det samme rekkefølge hvert eneste år. |
Gamle mannfolk
Er dette viktig i forhold til det jeg skal svare på i morgen? Gamle mannfolk har det med å interessere seg for slektsgransking. Det kommer med årene, sies det. Når alle som vet, som kan korrigere eller fortelle er døde, ja, da begynner menn å interessere seg for røtter.
Ikke enda
Men jeg er ikke kommet dit. Ikke enda. Jeg må bare finne en slags forklaring overfor Monica på hvorfor jeg har vendt tilbake. Ikke til Hamar som er min barndoms by, men til Løten som jeg aldri har hatt noen familiær tilknytning til. Ikke noen tilknytning overhodet, faktisk. Ikke før Nordengen dukket opp for salg i 2004. Før det hadde jeg bare vært i Rokoberget et par ganger.
 |
| Fra tidlig i mai er det å sette seg verandaen med frokost en obligatorisk start på dagen. |
Frokost på verandaen
Men nå? Jeg kommer til å snakke om hva et hjemsted betyr. At det å rote i jorda gir en slags forankring og trygghet. Jeg vil fortelle om friheten som Nordengen representerer. At innenfor gjerdene er det jeg som er konge. Hun skal høre at det er en velsignelse å våkne ved soloppgang og stå opp med fuglene. Den naturlige stillheten, som ikke er lydløs, men harmonisk. Jeg skal følge henne rundt i hagen og se på det som vokser, peke på trærne som grønnes fra dag til dag, fortelle henne at jeg lager kaffe, setter meg på verandaen og kjenner solvarmen varme ryggen fra tidlig i mai.
 |
| I dørgløtten. I det jeg åpner døren kjenner jeg morgenkulden stikke på bare føtter. |
Kjenne seg hjemme
Det hele handler om å kjenne seg hjemme. Overfor besøkende kan jeg unnskylde husets enkle standard, men det er ikke oppriktig ment. Det er slik jeg vil ha det. Edderkoppen i vinduskarmen er en del av husholdningen. Jeg fjerner spinnet, men straks etter er en ny vev satt opp. Luktene, lydene og lyset er husets egne. Gjenkjennelige, men likevel overraskende. Nesten de samme fra år til år, men likevel aldri helt identiske.
 |
| Jeg våkner til soloppgang inn av vinduene. Arken ble slik den skulle, men opplevelsen er likevel helt annerledes enn jeg tenkte på forhånd. |
Begripe
Nordengen er også begripelig, vil jeg poengtere.
Og Monica kommer til å spørre meg om mørket. Jeg vil fortelle henne at mørket ikke er mørkt, bare annerledes enn lyset. Du ser andre ting.
Vil hun be om et eksempel? Det er bare når det er mørkt at flammene kan danse ut av ovnsgluggen og bortover gulvet, vil jeg i så fall svare.
 |
| Når natten slipper taket, kan det slik ut. Morgendisen som ligger over Rokosjøen og langsomt går i oppløsning etter soloppgang. |
Mørkredd
Å være mørkredd var en gang et begrep. Folk var redde for mørkets makter som gjemte seg der ute. Eller inne i krokene, i gangene og på loftet.
Så skal jeg hevde at mørket er et eget univers som langt på vei er blitt borte, at natten er blitt vår tids myteomspundne Atlantis.
Du kan ikke fortelle en spøkelseshistorie på høylys dag eller under en led-lyspære, kommer jeg også til å påstå. Du ville knapt ense stjernebildene eller månens lysstripe på vannet om det ikke var for mørket.
Og når dagen skumrer og skyggene vokser nedenfra, forsvinner skogens enkeltvise trær langsomt og forvandles til en mørk masse full av lyder og undring.
 |
| Hva er egentlig en meningsfylt opplevelse? Det holder med en sommerfugl som ivrig flyr mellom rosebuskene. |
Natt og dag
I Nordengen er det fremdeles forskjell på natt og dag. Vekslingen er et univers i seg selv. Det var bestemor som lærte meg det. Hun kunne vekke meg på natten for at vi skulle se månen på himmelen. To små mennesker, en gammel og en ung som sto i spisestuevinduet og så den henge over Biri og Totenlandet.
Og fremdeles er det slik at jeg må ikke bort for å se det jeg har hjemme. Det holder med en tur rundt i huset.