Furuseth - en ny tid, en ny vår
 |
| Et xylografi fra Ny illustreret Tidende i 1886 viser trolig hageanlegget slik det fremsto ti år etter at våningshuset var reist. |
 |
| Hildegunn Naas-Bibow. Foto: Sjur Harby |
En svunnen tid
Vi blar oss gjennom de gamle fotografiene på papir og skjerm. Gulnede bilder fra en svunnen tid. Ryttere til hest, kaffebord i solveggen, småprat på en hagebenk, jegere med bytte, et lystig lag ved trappen. Men hva med alt det andre?
 |
| En sommerdag rundt 1900. Vi befinner oss trolig i den delen av hagen som ligger rett sør for våningshuset. Vegetasjonen har grodd til. I bakgrunnen ser vi noe som kan være et frukttre. Foto: Privat. |
Kontinentale forbilder
Rundt menneskene ser vi hagen. Små glimt av gress og grus, benker, busker, trær og blomsterbed. Og det er alt dette andre vi egentlig er på jakt etter denne gangen. Hagen slik den var. For en gang i tiden, trolig før krigen, må den ha vært et spektakulært skue. Her, midt i Østerdalen ble det anlagt et parkliknende anlegg etter kontinentale forbilder. En hage med singelganger og rabatter, fontene og rundell.
 |
| Jens Naas-Bibow. Foto: Sjur Harby |
Hvem og når?
Vi er flere som ser og kommenterer. Ektemannen Jens står bak Hildegunns rygg og peker han også. Han mønstrer klærne på menneskene, kommenterer noen av dem ved navn og vi forsøker å tidfeste bildene etter klesdrakten.
 |
| Fotografier som kildemateriale handler ofte om tilfeldigheter. Her ser vi et glimt av det vedlikeholdet som et slikt hageanlegg forutsatte. Foto: Privat. |
Med oss på skjerm har vi også landskapsarkitekt Brit Angell Johnson fra Norconsult på Hamar. I dateringen av bildene kommer teaterbakgrunnen hennes med scenografi og kostymer godt med, for det er hun som skal utforme planen for rekonstruksjon.
 |
| Brit Angell Johnson. Foto: Sjur Harby |
Upløyd mark
Det finnes nyere bilder også. Bilder som viser en granhekk som, dersom den noen gang hadde blitt fullført, ville ha gitt anlegget en åttekantet form. Dessuten ser vi veldig mye plen, noen busker og trær, samt rester av et fontenebasseng.
– Neppe det originale, kommenterer Hildegunn når hun forstørrer den ujevne sirkelen på bildet. Brit samtykker. Opprinnelig må støpejernsfontenen ha stått i et granittbasseng. Restene som ligger der i dag er murverk i full oppløsning, og selve fontenen er forsvunnet.
– Det fine med hagen på Furuseth er at sporene fremdeles ligger der under torv og plen, sier Brit. –Ingen har noen gang falt for fristelsen til å pløye her. Litt enkel arkeologi kan derfor gi svar på mange spørsmålene som tårner seg opp underveis.
 |
| Jaktlaget avbildet ved hovedinngangen en gang etter århundreskiftet. Stolen/benken forekommer bare på dette ene bildet. Legg også merke til den smale gresskanten som skiller blomsterbedet fra singelgangen. Foto: Privat. |
Vekst og fall
Vi diskuterer hagens utviklingstrinn fra den ble anlagt i årene rundt 1880 frem til i dag. Det er en historie om vekst og fall, med en gullalder i tiårene rundt sekelskiftet 1900. Brit deler hagens historie inn i epoker og plasserer bildene inn den fasen der vi tror de hører hjemme. Det er et puslespill, men etter hvert finner alle bitene sin plass.
 |
| Arkitekt Paul Dues illustrasjon av våningshuset i Den norske Ingeniør- og Arkitektforenings Organ nr. 2-1878. Bygningens grunnplan sees oppe til venstre. |
Ole Helgesen Furuseth
Det finnes illustrasjoner fra samtidens tidsskrifter og blader også. I Ny illustreret Tidende nr. 39 for året 1886 ser vi hus og hage gjengitt i et xylografi. "En norsk Bondegaard" står det i teksten under, men alle kan se at det ikke er noen hvilken som helst gård vi snakker om. Når store skogeiere i Østerdalen bygde seg hus i denne perioden, slo de gjerne litt på. Ole Helgesen Furuseth og hustruen Juliane var ikke noe unntak. I 1875-76 bygde de seg et nytt våningshus litt sør for den gamle, lavloftede hovedbygningen. Kontrasten mellom det gamle og det nye var påtagelig.
 |
| Våningshuset fotografert fra vest en sommerdag, trolig rundt 1910. Foto: Privat. |
Gesamtkunstwerk
Det ble en drøm av et hus. Ikke bare var det romslig, det hadde store vinduer og god takhøyde i alle værelser. Dessuten ble det utstyrt med en så moderne fasilitet som et bad. Tegningene var signert Kristiania-arkitektene Bernhard C. Steckmest og Paul Due, men etter tradisjonen var det Ole Helgesen Furuseth selv som skal ha ledet byggearbeidene.
 |
| Furuseth, slik anlegget ble gjengitt i 1886. Kilde: Ny illustreret Tidende. |
En særegenhet ved huset er at den lokale østerdalsstua ble hentet inn som forbilde for hans nye sveitserstilsbolig. Huset ble derfor en blanding, et møte mellom lokal byggeskikk og kontinentale forbilder.
 |
| "Værelserne og Forstuerne er udstyret i fuld Harmoni med Bygningens ydre Forside og er rigt dekoreret med Træskjærearbejde og malede Ornamenter efter Motiver fra vore ældre Bygninger", het det blant annet i Ny illusreret Tidendes omtale av interiørene i 1886. Her fra restaureringen de senere år. Foto: Anne Louise Gjør. |
Arkitekt Lars Jacob Hvinden-Haug ved NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) beskriver bygningen som "et av høydepunktene i norsk nygotikk" og løfter frem Furuseth som et tidlig eksempel av typen "Gesamtkunstwerk", men også som en interessant variant av tidens internasjonale herskapshus tilpasset byggherrens smak og behov.
 |
| Dagens Furuseth sett fra luften. Merk formen på granhekken, som, dersom den hadde blitt fullført, ville ha gitt et åttekantet hageanlegg. |
Det er i siste del av 1800-tallet at gårdstunet på Furuseth går fra å være ett blant mange andre, til å bli en honnør til den nye tid. Sveitserstilen ble introdusert i Østerdalen med åpningen av Rørosbanen i 1877. Til de større stasjonene ble det også anlagt parker og hager til inspirasjon og glede for allmennheten.
 |
| En gang var norske jernbanestasjoner et forbilde og en glede for øyet. Her Rena stasjon på Rørosbanen i årene rundt 1900. Foto: DigitaltMuseum(Norsk jernbanemuseum). |
Lokomotivenes fløyting innevarslet ikke bare at industrialismens tidsalder var i emning, men også at den tradisjonelle naturalhusholdningen nå var på hell. Stasjonsurene standardiserte den lokale tidsregningen og toget gjorde det mulig å tilbakelegge turen mellom Kristiania og Trondhjem på to dager. Overnatting skjedde i de nymotens trehotellene på Koppang eller Tynset, eller man kunne nyte godt av gjestfriheten på Furuseth.
 |
| Gårdsarkiver er en viktig kilde når hus og hage skal rekonstrueres. På Furuseth representerer de mange hundre år med historie. Foto: Privat. |
Forarbeid
Men hva skal all denne historien brukes til? Det er det jeg lurer på når vi sitter benket rundt kjøkkenbordet, Hildegunn, Jens og jeg. Jeg vil vite hva som får dem til å sette i gang med et slikt prosjekt. Hvilken rolle skal hus og hage spille i et moderne liv, i dagens drift av Furuseth? Men, bare så det er sagt, de er langt fra de eneste som gjør dette. Likevel, proporsjonene og omfanget er alt annet enn gjengs. Så det er der jeg starter: Hvorfor?
 |
| De gamle fotoalbumene har gitt svar på mange gåter. Foto: Privat |
Dype skoger og høye fjell
Det er Jens som svarer først.
– Gården er jo en del av oss, sier han. – Vi preger den, men den preger også oss. Vi lever vel i en slags symbiose, tror jeg. Furuseth er en livsstil.
Som eier av et gammelt hus kjenner jeg meg igjen. Alle med interesse for slikt blir oppslukt og bergtatt. Men her er det i tillegg litt mer.
 |
| Våningshuset fotografert i april 2022. Foto: Privat. |
På sikt
– Jeg er selv 14. generasjon her på Furuseth og gården har vært i familiens eie siden 1612. Vi betrakter historien som en av gårdens mange, men i dette tilfellet, kanskje uutnyttede ressurser. Det er lett å si at en slik arv forplikter, men jeg vil like gjerne fremheve gledene og privilegiene som følger med. Som naturopplevelser representerer eiendommen et lite stykke Norge. Fra Glommadalføret strekker Furuseth seg gjennom endeløse skoger, over sjøer, bekker og elver, myrer og våtmarker, inn i villreinområder og opp på høyfjellet. Stedsnavn og historier forteller om et landskap som aldri har vært helt urørt av mennesker. Og Furuseth betyr noe for mange flere enn oss som bor her. Historisk har det vært et kraftsentrum og i tidligere tider var gården en stor arbeidsgiver lokalt. Vår oppgave er å definere hvordan tradisjon og historie kan bringes videre i vår tids tapning. Vi skal forvalte, ja, men også videreutvikle og fornye.
Sjarmøretappen
– Det vi gjør med hagen og huset nå, skyter Hildegunn inn, – skjer først og fremst av glede og interesse. Det er ikke noe vi må gjøre.
 |
| – Vi er på oppløpssiden, sier Jens. – Hagen er som sjarmøretappen i Holmenkollstafetten. Bygningsmassen på Furuseth har gjennomgått omfattende reparasjoner over flere tiår nå. Foto: Sjur Harby. |
Han fortsetter: – Jeg tror Hildegunn og jeg kjenner på den samme entusiasmen som Ole Helgesen Furuseth og Juliane hadde for dette anlegget. De ville noe mer enn bare å bygge et komfortabelt hus de skulle bo i. Selv tror vi at restaureringen både vil styrke og utvide gårdens inntektsgrunnlag.
 |
| Fra restaureringen. Foto: Anne Louise Gjør. |
Mørke og stillhet
Hildegunn supplerer: – Ole Helgesen Furuseth var kjent for gjestfriheten sin og bygningen ble nok reist med dette for øye. Det er en tradisjon vi har tatt med oss videre. Både i privat og i jobbsammenheng kommer det gjester hit. Huset er bygget for sammenkomster og selskapelighet.
 |
| Anne Louise Gjør i arbeid på Furuseth. Foto: Privat. |
Av og til er vi mange mennesker her. Det kan være folk som aldri har vært i Østerdalen eller som ikke har sett noe liknende. Mennesker som kan sette seg ned ved peisen og bare se inn i flammene, som lar seg fasinere av nattemørket og stillheten her, av lydene fra skogen eller av vinternattens stjernehimmel. Vi tenker ikke på dette som knapphetsgoder, men i en stadig mer urbanisert verden er det nettopp det det er.
Prosjektet
Foran oss på bordet brer papirene seg utover. Det er mye å holde styr på. Ikke bare skal kildene til den historiske hagen sorteres og systematiseres. En rekonstruksjon må også være gjennomtenkt i forhold til vår tids bruk og vedlikehold.
 |
| Landskapsarkitekt Brit Angell Johnsons uttegning av hageanlegget slik det kan ha fremstått rundt 1910. Men fremdeles er det mye usikkerhet knyttet til omådene sør, øst og nord for huset. Den røde sirkelen markerer fontenen. Tegning: Brit Angell Johnson, Norconsult. |
– Etter hvert vet vi en god del om hagen slik den artet seg mot vest, begynner Hildegunn, – altså den representative delen av den. Det er den delen som ofte er kommet med på de eldre fotografiene. Nyttehagen i sørvest kjenner vi mest fra flyfotografier etter krigen, mens det som ser ut som en lund (mot sør) bare forekommer på noen få bilder. Mot øst og nord har vi foreløpig lite kunnskap om hvordan det opprinnelig har sett ut. Det gir oss muligheter til å sette vårt preg på hagen her, skape noe nytt, kanskje tilføre elementer eller gi den funksjoner den tidligere ikke hadde. Vi får se!
 |
| – En rekonstruksjon fordrer et grundig og gjennomtenkt forarbeid og en tydelig bestilling. Alt skal henge sammen med alt, sier Hildegunn. Foto: Sjur Harby. |
Lokalkunnskap
Hagen ble dokumentert på oppdrag av Hedmark fylkeskommune av landskapsarkitekt Ingeborg Mellgren Mathiesen i 2003. Den gangen var det lite igjen av det opprinnelige anlegget, men beskrivelsen er likevel verdifull dokumentasjon.
– Det har også vært nyttig å studere hageprosjekter andre steder, slik som Melgården i Åmot og Hovelsrud på Helgøya i Ringsaker, fortsetter Jens.
– Det vil alltid være forskjeller, supplerer Hildegunn, – men også mye som er felles. Og vi lærer av hverandre. Det er Brit som skal sammenfatte alt vi vet og etter hvert tegne ut planen som hagen skal tilbakeføres etter. Hun har mye erfaring med slike prosjekter og hun kjenner de klimatiske forholdene i Østerdalen godt. I denne sammenheng er det vesentlig kunnskap, siden lange, mørke og kalde vintre aldri har vært gartnerens venn.
 |
| Den representative del av hagen sett fra inngangspartiet og vestover mot hekk og grind. Foto: Privat. |
På oppløpssiden
– Bygningsmassen på Furuseth har gjennomgått omfattende reparasjoner og dekorasjonsmaler Anne Louise Gjør har restaurert rom for rom innendørs. Nå gjenstår altså hagen. Den er ingen nødvendighet for verken drift eller opphold her, men den vil likevel bli prikken over i'en, nærmest som en ramme om det hele.
– Hva som er viktig? En rekonstruksjon fordrer et grundig og gjennomtenkt forarbeid og en tydelig bestilling. Alt skal henge sammen med alt.
Og det er det Hildegunn som sier.
 |
| Hagen med stakitt og imponerende portstolper en sommerdag i 1918. Foto: Privat. |