Ti år med hagemøbler

En blå benk under trærne. Det er slikt som skaper øyeblikk. Og minner.

Hvordan gjøre en kort historie lang? Jeg skal gjøre mitt beste.

Det hadde ikke blitt noen hagemøbler fra Disen Kolonial uten Nordengen. I år markerer vi vårt ti-årsjubileum. Her er historien.

"Long Island" kommer opprinnelig fra Nes på Hedemarken, men typen finnes i mange varianter rundt om. Foto: Thomas Andresen 

En vår i vente

Nylig startet vi opp årets produksjon. Det er gjerne ved denne tiden det skjer. Det er liksom et vårtegn, først og fremst for oss, men også for dem som har sendt inn sine bestillinger i løpet av vinteren. Disse dagene i begynnelsen av mars ringer vi rundt og forteller om oppstart og bekrefter fargevalg. 

Men det hele startet i 2012 .  

Det hele startet med et ønske om utemøbler som kunne kle huset i Nordengen. Men den gangen fantes det ingen norske modeller å få tak i. 

Hvorfor?

– Hvordan kom du på dette, kan folk spørre meg. 

– Tilfeldigheter, svarer jeg tilbake, – jeg fant ikke de møblene jeg selv lette etter. 

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er riktig at jeg ble nedslått av utvalget som fantes i butikkene den gang, teakmøblene som gikk opp i limingen, all plasten som gren i mot en fra hager og terrasser, men også mer generelt den forbrukskulturen som hadde nådd Norges hager. 

Bestemor og oldemor under frukttrærne hjemme på Furulund i Oslo. Benkene de sitter på har mye til felles med Disen Kolonials modell "Sørlandet" som stammer fra Reymert-gårdens hage i Mandal.

Men det var et sammensatt ønske, for jeg hadde også et minne om hvordan hagemøblene hjemme hos besteforeldrene mine så ut. Bare det at jeg husket dem, mente jeg var et kvalitetstegn. Det handlet om farger og uttrykk, men også minnene som knyttet seg til dem. En verdi jeg mente var viktig.

Disen Kolonials modell "Sørlandet" ble til etter en konkurranse om Sørlandets fineste hagemøbel i 2016. Konkurransen ble gjennomført i samarbeid med byantikvaren i Kragerø og Risør, Tanja Røskar.

1970-tallet

Det fulgte utemøbler med huset i 2004. Hederlige, ikke spesielt solide møbler i tre som kunne slås sammen. De var 1970-talls, brunbeisede, blottet for alt som het sjarm og humor. Bordet eksisterer fremdeles, men brøt sammen i vinter under vekten av snø og terrakottapotter. Benken og de to armstolene har forsvunnet en etter en gjennom årene.

Huset, men også hagen

Parallelt med at arbeidet innendørs i Nordengen skred fremover begynte vi også å ta fatt i hagen. I 2005 var den fremdeles sørgelig overvokst. 

Den første høsten satte jeg også påskeliljer. Mengder med løk. Ideen var at de skulle vokse som tepper på enga. Men det er blitt til at jeg hele tiden supplere med ny løk hver høst.

Det gjaldt å fjerne halvstore trær og busker, beskjære frukttrær og bærbusker, rake og rydde. De første plantene jeg handlet inn våren 2005 var en ti-pakning med stemorsblomster som ble satt i en sirkel under et epletre. 

Så satte vi ut de brunbeisende hagemøblene og plutselig var det blitt en uteplass. Når naboene kom med eller uten medbrakte kaker og kaffe på termos, var det der vi satt. Den lille hageflekken ble et møtested og ga en slags gryende tilhørighet. 

Det meste i Nordengen er blitt til med håndmakt. Det gir en langsomhet, men også en åpning for å endre planer underveis i arbeidet.

På den samme måten slo vi rot innendørs. Der innrettet vi et hjørne i den ene stua til en ren sone, et sted det gikk an å ta av seg på bena uten å bli skitten. 

Ketil Wilson i gang med å kopiere originalen til modell "La Belle Êpoque". Året var 2012

To stoler på auksjon

Omtrent samtidig kjøpte jeg to gamle verandastoler på auksjon. Stoler som var i en sjaber forfatning, men som likevel hadde noe ved seg. De var runde i ryggen og hadde tre bein. Fint snekret, men dårlig holdt. 

Disen Kolonials hagemøbler handler mye å føre en tradisjon videre. Ikke bare de ferdige møblene, men hele prosessen, håndsverkskunnskapene, verktøyene, den lokale tilknytningen og kvaliteten. 

Var de tegnet eller bare kopiert etter gode forbilder? Vanskelig å si. Uansett, de appellerte. Hvitmalte var de, men opprinnelig fargesatt gule. Inspirert av arts and craft og forsøkt reparert med spiker et uttall ganger. 

I Nordengen ble de bare stående lagret inntil sveitserstilsverandaene kom på plass. Da satte vi pelargonier på dem og plasserte dem i hjørnene. 

Men en oppdagelse hadde jeg gjort, de var gode å sitte i. Overraskende gode.

Til å begynne med handlet hagearbeidet mest om å kartlegge hva hagen rommet av planter. Her villkirsebærtreet som hadde sådd seg selv og brudespireaen som noen en gang har plantet.

Hagen erobres

Hagen ble en langsom, men begeistret erobring som enda ikke er over. Nærmest et landnåm. Gamle hageplanter dukket opp av villnisset. Vi utvidet sirkelen med stemorsblomster til og bli et rektangulært staudebed på mange kvadratmeter. Hurdalsroser ble plantet sammen med riddersporer.

Ikke alle modeller videreføres. Denne for eksempel. en trallebenk ble skrinlagt etter at prototypen var ferdig. Det betyr ikke at ideen er begravet for evig og alltid, men at vi må jobbe mer med ideen.

Vi begynte å holde gresset nede på enga. I forbindelse med drenering og senkning av terrenget på husets overside, anla vi en singelgang langs husveggen. Det fortsatte videre østover mot et villkirsebærtre. Her ble det spadd ut en ny uteplass, en havmeter nedsenket i bakken. Trillebårlass på trillebårlass med jord og stein ble kjørt bort og ble til hauger vest for huset. 

Neste prosjekt var å skaffe møbler som harmonerte med huset ellers og som kunne kle hagen.

Utvalget

Jeg skal love deg at det den gang ikke var mye å velge i, men Torill Løvstad hadde startet Molo Bygningsvernforretning på Bærums Verk og solgte et sett med umalte klappstoler, benk og bord fra et svensk snekkerverksted. Det var så nær det var mulig å komme tradisjonelle hagemøbler i Nordengen den gangen. Jeg kjøpte, malte dem og plasserte dem ut på den nye sitteplassen.

Men ambisjonene og bevisstheten vokste. Kunnskapene også.

I kjeller og på loft

I 2008 etablerte jeg firmaet Disen Kolonial hvor huseiere som ønsket bistand til søknadsskriving kunne få hjelp. Vi laget tilstandsbeskrivelser for bygninger og beskrev tiltak som så lå til grunn for budsjetter og tilskuddssøknader. 

Møblene dukker gjerne opp aller innerst i uthuset der ingen har vært på lenge.

Det brakte meg ned i kjeller og opp på loft, inn i uthus og ut i låver. Og hva gjemte seg der? 

De gamle hagemøblene. Møbler som ofte ikke hadde sett dagslys på en generasjon eller to. Møbler som hadde mistet et ben eller sårt trengte litt omsorg. Men hjertelaget hadde vært for stort til å kaste dem. Så der sto de og ventet på en ny vår.

Se også Nostalgiske hagemøbler

En opplysningstid over Hedemarken

Dessuten arvet jeg hagemøbler etter en slektning i Moelv der husbonden hadde vært møbelsnekker. Benkene hadde noe ved seg. Raskt slått sammen, litt keitete i formen, men samtidig med et forsonlig og vennlig uttrykk. De ble forelegget for modell "Bakkegård". 

Gjennom årene har vi lekt oss med farger. Slik som modell "Bakkegård" i to farger.

Til dette bildet  må jeg tilføye noen ord om de lokale forutsetninger ellers. For det hører også med til historien at gamle hager i denne perioden opplevde en fornyet interesse i bygdene rundt Mjøsa. 

På gårder som Hovelsrud og Sveinhaug i Ringsaker var det kommet en ny generasjon eiere som også løftet hagehistorien sin og gradvis restaurerte anleggene, inspirert av landskapsarkitekten Mette Eggen som hadde dette arbeidsfeltet hos Riksantikvaren. Ingeborg Mellgren Mathiesen dokumenterte samtidig gamle gårdshager i Hedmark og kartla en hagekultur mange hadde glemt. 

Utsikt over kjøkkenhagen mot Mjøsa på Hovelsrud i Ringsaker.

Med andre ord, det var et klima for tradisjonelle hagemøbler som også inkluderte møbelsnekkeren Heidi Skundberg og hennes firma Fra oldemors hage i Brumunddal. Som Disen Kolonial lot hun seg inspirere av gamle modeller.

Kjetil Wilson i Romedal var den første møbelsnekkeren som var involvert i Disen Kolonials tremøbler. Her i gang med den første bestillingen i 2012. 

Gründerhistorier

Jeg var tidlig ute med å velge nystartede firmaer som samarbeidspartnere for produksjonen. Gjerne unge folk. Gründere trenger eksponering og i Romedal hadde Kjetil Wilson Nordal startet snekkerverkstedet Wilson Trevare. 

De første årene deltok vi på markeder. Her er vår interiørarkitekt Tone Harr Lind  på Eidsvoll Verk i 2014. Tone har bistått oss med møbeltegninger og kundene vpre med møbleringsforslag.

Med hans hender ble modellene "Bakkegård", "La Belle Êpoque", "Sangen", "Long Island" og "Fru Lindmark" skapt. Sommeren 2012 tilbrakte jeg store deler av i kjelleren på Bøndernes Hus i Løten med å fargesette dem. Glade farger og linoljemaling. En krakk og en liten pidestall var også med i utvalget den første tiden.

Disen Kolonial et lokalt foretak, også når det gjelder samarbeidspartnere. Fotograf Steffen Laursen har tatt de fleste av bildene våre gjennom årene. 

Fotografen og jeg

Neste skritt var å fotografere dem. Jeg diskuterte uttrykket med min grafiske formgiver, Ann Avranden, som fremdeles har ansvaret for Disen Kolonials visuelle profil. Vi landet på kontrast, lokal tilknytning, tradisjon og overraskelse som elementer i markedsføringen. 

Steffen Laursen har rigget seg til i den tidligere kraftstasjonen Fosselven 1 i Vallset. Modell "Sangen

" har stil seg opp ved vinduet. Og venter.

En septemberdag i 2012, eller kanskje det var i 2013, bar fotograf Steffen Laursen og jeg inn benker og stoler i de gamle fabrikklokalene til Klevfos industrimuseum i Løten. Vi fikk tilgang til hele fabrikken som fotolocation. 

Det er ikke dette bildet vi benytter i annonsene våre, men det var så nær jeg kom selv når vi oppdaget scoopet Steffen hadde gjort med sitt kamera.

Det bibelske lyset

Vi hadde lyset på vår side denne høstdagen. I det vi hadde stilt opp "La Belle Epoque" på en gangbro brøt solen gjennom og sendte et bibelsk lys inn gjennom vinduene. Det varte et kort øyeblikk, men lenge nok til at Steffen fikk bildet. 

Vi så på bildet og deretter på hverandre, og jeg tror begge tenkte at dette hadde høyere makter en styring med.

I årenes løp er det blitt mange utstillinger, her fra et samarbeids med Husfliden Hamar på kjøpesenteret CC i  Hamar sentrum.

Lykkelige dager

Det var en av de  mange lykkelige stundene du opplever som gründer. Det å se resultatet av eget og andres arbeid, dele en begeistring, bygge ting sammen, skape noe du kan kalle ditt eget. Vi jobbet oss gjennom lokalene, jeg sjauet stoler og benker, mens Steffen tok bilder. Resultatet ble iøynefallende. 

Fra Norsk Folkemuseum i 2019 hvor vi deltok på et marked i regi av nettstedet Bygg og Bevar.

Markeder

I årene som fulgte deltok Disen Kolonial på markeder rundt omkring, slik som "Den store hagefesten" på Eidsvoll verk og "Hagehistorisk marked" hos Ingeborg Sørheim på Sveinhaug i Ringsaker. 

På Rennebumart'n på Berkåk i Trøndelag ble vi tildelt en pris for møblene våre i 2014. I senere tid er det først og fremst via jungeltelegrafen og på nett at salgene nå foregår. 

Møblene ble helt fra starten merket med skilt designet av Ann Avranden. Diskret, men synlig plassert. 

Håndverkere 

Etter hvert la Kjetil Wilson ned verkstedet sitt og Tony Andersson i Gausdal Snikkeri overtok produksjonen. Antall modeller vokste og utvalget ble supplert med "Sangen med tre bein", "Ja-benken" blomstertrappen "Fremfor alt ikke no skryt", "Lauritz Weidemann" og blomstersøylen "Disen Kolonial nr. 1".

Borettslagene har fått øynene opp for oss. Her er et bord signert landskapsarkitekt  Brit Angell Johnson omkranset av "Sangen" og "Ja-benken".

Dessuten ble interiørarkitekt Tone Harr Lind engasjert til å tegne et bord som kunne passe til "La Belle Êpoque". Det var slik bordmodellen "Lind" ble til. 

Den 31. mars 2014 var blomstersøylen "Disen Kolonial nr. 1" og blomstertrappen fra Sælid gård ferdige. Tony Andersson (til høyre) i Gausdal Snikkeri var mektig fornøyd. 

Men også Tony ga seg etter hvert som møbelsnekker. I hans sted overtok først elevbedriften ved Hjerleid handverksskole på Dovre, men da også de ga seg, kom møbelsnekker Thomas Andresen fra Stange inn i bildet. 

Møbelsnekker Thomas Andresen i gang med bordet "Lind". Det er hans erfaring som skaper våre møbler.

Med ham ble produksjonen igjen konsentrert til Hedemarken. Antall modeller vokste ytterligere og vi startet med restaurering og kopiering av privatfolks møbler som spesialoppdrag. Denne virksomheten er et tillegg til den ordinære produksjonen.

Det er håp, selv når håpet er ute. I dette tilfellet kopierte vi møblene. 

Ny giv på Hedemarken

Med Thomas ble barn en ny målgruppe. Trillebåren "Morfar" og barnegyngestolen "Gyngestol" supplerte utvalget. Trappekrakken "Himmelstigen" er også et tilskudd som kom med ham. 

– Kan jeg bruke dette bordet til benken? – Selvfølgelig kan du det, svarer jeg.– I din egen hage er det bare du selv som bestemmer.

Fotografering i industrimiljøer opphørte med kraftstasjonen Fosselven 1 i Vallset. Neste location ble en gårdsbygning på bruket Grønsvea i Løten der nykomlingene ble fotografert av den nye eieren selv, Grete Zahl Kvakland.

Grønsvea var i en faretruende tilstand da Grete Zahl Kvakland og Harald Nissen overtok det i 2020. Men nå er det berget og rehabilitert etter antikvariske retningslinjer.

Grønsvea er en 1700-tallsbygning som nok hadde vært tapt om ikke Grete og ektemannen Harald Nissen hadde overtatt den for en symbolsk sum og ganske umiddelbart startet rehabiliteringsarbeider. 

Vi gjør et poeng ut av at våre møbler krever vedlikehold. Slik som regelmessig vask vår og høst. Alle kunder mottar et brev med beskjed om hvordan møblene skal stelles.

Tradisjon tro 

Ti år er lang tid når historien skal sammenfattes i tekst og bilder. Men nå er vi veis ende og lar en grønnmalt barnetrillebår avslutte kavalkaden. 

Den symboliserer fremtiden, både for våre tradisjonelle hagemøbler selvfølgelig, men også for tradisjonshåndverket som er en forutsetning for at du skal kunne glede deg over møblene.

Sommer etter sommer.        

Livet er summen av alle øyeblikkene. Derfor er det viktig at du i en hage alltid setter av rom til en benk eller stol for å fange nettopp dem.