En lyslokket malerinne fra Namsos
Jeg bærer rundt på det. Plasserer det mot en radiator og tar noen skritt tilbake. Nei, ikke der heller.
Så flytter jeg det inn mot et bord og tenker at det der vil få mindre refleks i glasset. Joda, absolutt bedre, men heller ikke med sidelys kommer det til sin rett. Det er ikke bare skinn i glasset, men også i malingen bak.
Jeg gir opp og begynner med noe annet i stedet. Lar bildet stå mens lyset går sin gang gjennom dagen og rommet. Når jeg ser på det igjen om ettermiddagen, tar det seg bedre ut. Vel å merke om jeg unnlater å skru på lampen. I skumringen trives både Astrid Hanni og jeg best.
Det er et stillferdig bilde. Lavmælt i hele sitt uttrykk og signert "Hanni -51" nederst i høyre hjørne. Figurene hennes er som sjøplanter. Eller kanskje heller som dotter av bomullsvatt. Eller skyer på himmelen. Jeg klarer ikke å bestemme meg, men bildet gir meg den samme følelsen som når jeg legger meg ned i enga på Nordengen og glaner opp i været. Som Hannis figurer gir skyer ingen mening, men åpner likevel for alt.
Papiret som figurene er malt på har kanskje gulnet i årenes løp, men jeg ser også en svak og livsglad grønnfarge i dem, men mer som et skjær i bildet. Ellers er det det svart i forskjellige nyanser som dominerer.
Jeg tipper at dette bildet ble med på debututstillingen hennes i Galleri Moderne Kunst i oktober 1952. Galleriet var et av tidens toneangivende i Oslo og lå på Fridtjof Nansens plass. En prestisjefylt adresse nær det nyåpnede rådhuset, og bare et steinkast fra Kunstnerforbundet i Kjeld Stubs gate.
Astrid Hanni skapte sensasjon, men var ellers et ubeskrevet blad i hovedstadens kunstverden. En ung dame, et friskt pust, en lyslokket deilighet fra Namsos på bare 22 år. Det var slik hun ble beskrevet. Tidens kunstanmeldere var menn. Tidens kunstanmeldere hadde greie på damer.
Og på hva som var kunst.
Hun hadde søkt lykken i hovedstaden og i et intervju kan vi lese at hun hadde funnet seg et lite krypinn oppunder loftet i en bygård ikke langt fra Galleri Moderne Kunst. 1950-tallet var bolignødens tid i byen og de første familiene hadde bare så vidt rukket å flytte inn i den nye drabantbyen Lambertseter når Hanni åpnet sin utstilling. Når det regnet på bygårdens tak, ble det også dråpefall inne på hybelen hennes.
Det var også der oppe under loftet at hun arbeidet, eller rettere sagt, lå på gulvet og malte bildene sine med fingrene. Et fotografi viser at hun har hender fulle av maling. Det hendte at bildene ble ødelagt i løpet av natten når det regnet, fortalte hun en journalist, og da det var plent umulig å gjenskape et ferdig bilde på nytt, om det først var blitt ødelagt.
Dette var "ikke kunst i egentlig forstand", kunne en avis fastslå. "Hun "maler" med fingrene på papir med en limfarge som avleirer seg etter strøkene slik at det oppstår rik nyansering av fargetoner fra lyst til mørkt". Dette var ellers var en teknikk man kjente fra bokbinderyrket.
En annen anmelder skrev at bildene hennes "minner om terapi mot nervøse lidelser". Var Oslo klar for Hannis verden?
Hvor etternavnet hennes kom fra, vet jeg ikke, for familienavnet til faren var Hagerup Skomsvoll og moren var født Erdal. Og den senere ektemannen hennes, en sicilianer som het Pasquale Marchese, hadde heller ingen andel i dette.
Pasqual var antikvar, leser jeg i et av de gamle avisoppslagene. En mann med 12 værelser i et gammelt hus i Palermo. Den som har besøkt gamlebyen i Palermo vet at erfaring med taklekkasjer nok kunne komme godt med når hun flyttet inn hos ham på 1960-tallet.
Men kanskje var Hanni bare et artistnavn. Noe hun selv skapte for og bli lagt merke til. Slik Norma Jeane Mortenson ble til Marilyn Monroe, slik ble Astrid Hagerup Skomsvoll fra Namsos til Astrid Hanni. Det er ikke godt å si.
Når jeg gransker avisbildene av henne, synes jeg å se å se et glimt i øynene hennes. Kanskje lekte hun med navnet sitt, slik hun lekte med limfargene. Kanskje lekte hun med anmelderne også. På 1950-tallet kunne Astrid Hanni ha funnet på noe slikt.
Den som virkelig gikk god for henne var kunstsamleren og finansmannen Rolf Stenersen. Stenersen hadde teft og gjenkjente talenter når han møtte dem. Selv hadde han tidlig begynt å samle på Edvard Munch. Hans samling ble en av landets betydeligste. En samling du fremdeles kan se deler av i det nye Munch-museet i Bjørvika og ved Lille Lungårdsvannet i Bergen.
Stenersen gjorde ingen hemmelighet av at han selv hadde sikret seg mange bilder av Hanni allerede.
"Rolf Stenersen går i et katalogforord sterkt inn for denne kunsten, som han finner er en formvakker drømmeverden", heter det i en av avisomtalene. Anmelderen selv lar seg derimot ikke forføre av verken Stenersens ord eller Hannis bilder. Tvert imot hevder han at de fleste - han har formodentlig sine lesere i tankene - kunne ha laget dette. Det gjaldt bare å la fingrene gli over papiret med limfargene, så kom figurene av seg selv.
En annen som også omtalte henne var kunstneren Johan Fredrik Michelet. Han anmeldte utstillinger, først i Morgenbladet, deretter i Verdens Gang. Men likte han Hannis bilder? Neppe. "En ung pike har laget disse bildene", skrev han, "og selv om hun har lært litt om kunst, læres ikke denslags på noen skole."
Astrid Hanni skapte sensasjon da utstillingen hennes åpnet dagen før Høstutstillingen i 1952, men skulle likevel bli til en kunstner jeg aldri hadde hørt om. Ikke før dette bildet dukket opp på auksjon.
Hvordan gikk det senere?
Astrid Hanni har fått en åtte linjers omtale i Norsk kunstnerleksikon. Og en tynn mappe med avisutklipp i Nasjonalmuseets arkiv.
-----
Les også oppfølgeren: Sporene etter Astrid Hanni