Borromini i Rokoberget?
 |
| Piler hit og dit. Vi prøver oss frem med bad, kjøkken, røropplegg og piper. Det er så mange hensyn å ta. |
Geir Dingstad, arkitekten, spør om jeg har sett apostelen Peters grav under Peterskirken i Roma.
Har jeg det? Jeg rister på hodet. Som arkeolog kunne jeg kjent hver stein under kirken, men gjør det ikke. Jeg har stort sett holdt meg over bakken, prøvd å finne mening i ruinhaugene på Forum Romanum. Og som regel ser jeg opp og ikke ned. Av og til rett frem.
 |
| Siste hånd på verket? Ikke enda. Foreløpig plasserer og persiserer vi. |
Europas byer
Egentlig har jeg et gjespete forhold til ruiner. Alder og patina, ja. Men rester etter krig og undergang gir meg ingen opptur. Det er derfor min beundring for Polen er så stor. Gang på gang har polakkene gjenreist sine historiske byer. Gamlebyen i Warszawa, i Gdansk og videre innover i det tidligere Øst-Prøyssen restaureres og gjenreises det fremdeles, snart 80 år etter krigens slutt.
 |
| Et gateløp i Gdansk. Byen led under siste krig, omtrent som Ukrainas historiske byer i dag. |
I Belgia finner du det samme. For noen år siden reiste vi til Ieper og Leuven i Flandern. Kjent for sine middelalderske gamlebyer før første verdenskrig, men totalrasert i årene 1914-1918. For tysk krigserstatning ble de gjenreist stein for stein, men forble likevel synlig såret.
 |
| Det hoper seg opp med utkast og nye versjoner, men det er bryet verdt for sluttresultatet. |
Hva mer enn autentisitet
Bare kulisser? Kanskje det, men både virkelige og viktige nok fordi de tjener så mange flere hensikter enn bare å være originale og autentiske. En kirke eller en husrekke er ikke bare arkitektur og bymiljø, det er rammene om hele vårt liv og trådene som binder generasjonene sammen.
River og river
Så hva skjer her hjemme? Vi river og river fremdeles. Det kollektive minnet hviskes ut, limet som skal holde oss sammen som folk og nasjon tørker bort og smuldrer.
 |
| Vi river og river. Her et gjenreisningsbygg i Bodø sentrum. |
Se på min egen hjemby Hamar! Bit for bit forflates kvartalene av intetsigende spekulasjonsarkitektur. Hvert inngrep alene er ikke nødvendigvis så stort, men legg sammen alle endringene som skjer i løpet av en generasjon, i løpet av et menneskes liv. Da blir mange steder ikke til å kjenne igjen. Resultatet er en slags kollektiv demens.
 |
| Landskapsarkitekt Brit Angell Johnson hjalp meg med å tegne ut en midlertidig avkjøring. |
Onsdag ettermiddag
Onsdag ettermiddag møttes Dingstad og jeg på kontoret hans. Vi har beveget oss fra skisse til tegning, men fremdeles modellerer vi volumer og funksjoner. Størrelsen balanserer rundt et 50 kvadratmeters tilbygg som skal romme både kjøkken og bad, glassveranda, spisestue og en sovealkove. Med andre ord, egentlig en hel liten leilighet. Men blir ønskene for mange og kvadratmeterne for få?
 |
| Søknader og godkjennelser skal sendes både naboer og offentlige etater. |
For mye eller for lite?
Vet ikke. 50 kvadratmeter er mye og lite på en gang. Dingstad foreslår en teglsteinsmur som bakvegg på den isolerte delen av glassverandaen. Det er der Peters grav kommer inn i bildet. Nisjene han har tegnet inn i murverket minner om det han så under kirke i Roma.
Det er smart tenkt. Solvarmen vil bli magasinert i veggen allerede fra begynnelsen av mars og spare meg for fyringsutgifter. En slik vegg fungerer som en kakkelovn.
 |
| Det er slik det ser ut. Planlegninger fulle av notater og nye forslag. |
Han foreslår også at en isolert del av glassverandaen også kan smeltes sammen med kjøkkenet. Det liker jeg. Lys er viktig for menneskene, og er det noe kunstnerboligene har lært meg, så er det deres bevisste forhold solens gang og skumringens mørke skygger.
1700-tallsvinduer
Dingstad er begeistret for 1700-tallsvinduene mine. Mer enn meg, tror jeg. Allerede nå har jeg begynt å snakke om at de tross alt skal vaskes og pusses. Det var en grunn til at husmorvinduet ble slik en suksess i Norge. Det ligger jo i navnet, lette husmorens arbeid. Store glassflater, raske å vaske. Men i Nordengen går vi altså motsatt vei. Jo mere sprosser, jo bedre.
Joda, jeg er med på reisen, men ser jeg for med Sjur på 82 år pusse vinduer når vårsola beviser at det trengs? Men det går jo an å gi blaffen. Støv på hjernen har jeg aldri hatt.
Fem sett med nøkler
Så er det alle ytterdørene. Jeg ber om det, jeg vet, men det hender at jeg tenker fremover rundt dem også. Om vi følger det nåværende oppsettet, blir det fem ytterdører å holde styr på. Fem sett med nøkler, fem dører som skal sjekkes hver kveld. Jeg ser for meg min hvileløse gang gjennom huset. Husket jeg å låse? Kjente jeg egentlig på døren? Og når nøklene blir borte? Gamle folk bruker mye tid på å lete etter nøkler og briller. Jeg kommer til å bli en aktiv mann.
Drømmer er gratis
Jeg liker denne fasen. Den rommer så mange drømmer og så få realiteter. Vi leker med blyanten. Dingstad tegner piler på tegningen. Badet flyttes kanskje fra østveggen til vestveggen, oppvaskbenken kommer nærmere røropplegget til badet, ved pipa skal det også være plass til en vedkomfyr i tilfelle det blir krig eller strømløst. Mors kusine har lovet meg en gammel kjøkkenkomfyr fra Moelven Jernstøperi.
Og sovealkoven? Ja, den er også på vandring og havner kanskje mot nordvest istedenfor mot sørøst.
 |
| Vi ligger for tett på eiendomsgrensen til naboen og må innhente aksept for dette før vi kan prosjektere noe mer. Eiendomsgrensene i Nordengen har en pussig form. |
Vi beveger oss farlig nær eiendomsgrensen mot naboen i øst. Så derfor bremser vi litt opp nå inntil jeg har avklart om det kan medføre innsigelser derfra. Dessuten skal det søkes om midlertidig avkjøring for anleggsmaskiner og leveranser. Er det noe snekker Sveinung har påpåpekt i ettertid, så er det all bæringen de drev med da råloftet ble innredet ifjor vinter.
 |
| Innredningen av råloftet ble unødvendig tungvint fordi alt måtte bæres 20 meter fra innkjørselen i løssnø. |
Når naboen(e) har sagt sitt, står en forhåndskonferanse med kommune og fylkeskommune for tur. For Nordengen er registrert som verneverdig og da må jeg ha myndighetene med på laget.
 |
| Hvem hadde trodd at Borromini skulle inspirere Nordengen? Men det er slik ideer har vandret til alle tider. |
Borromini
Men det som virkelig opptar meg er spisestuen med tilbygd sovealkove. Oval som Francesco Borrominis (1599-1667) kirkerom i San Carlo alle Quattro Fontane i Roma. Vi snakker mye om både Peters grav og arkitekt Borromini denne onsdagen. Dingstad har ikke bare tegnet et ovalt rom, men også vridd det umerkelig for å få bedre plass til badet.
Han foreslår også usynlige dører, det som ofte kalles tapetdører, inn til kleskott i hjørnene og til kjellernedgangen. Ut mot skogen og utsikten blir det dobbelte dører og trappetrinn ned fra kjøkkenet. Fra oppvaskbenken til Strandbygda nord for Elverum blir det i beste fall bare et blikk.
 |
| Det er Dingstad som har utsikt til arkitekturhistorien. |
Impulser
Det er slik ideer har vandret til alle tider. Barokkens nyvinninger spredte seg med rekordfart utover Europa. Borromini har inspirert arkitekter og byggherrer til alle tider siden.
Og nå har han nådd oss i Rokoberget.