Vi selv og våre hjem

Møbler blir gamle, møbler blir slitt. Det er på tide å foreta seg noe.

"Det er tre ting man ikke kan være uten", skriver arkitekt Odd Brochmann, "seng, stol og bord". 

Han var opptatt av funksjonalitet, av vakre omgivelser og at et hjem ga rom for livsutfoldelse. "I dypet av sine hjerter interesserer alle seg for sine hjem", skriver han videre. Mon det! Men Brochmann er ellers mann etter min smak. 

Om bordet ikke skal stå ved vinduet, hvor skal jeg sette det da?

Lang tid i forveien

Jeg har innredet Nordengen mange ganger allerede. Før snekkeren er ferdig. Ja, før tilbygget i det hele tatt har forlatt tegnebordet.

Om jeg er den eneste? Tror ikke det. En bekjent av meg har for vane å henge opp bildene før malingen er tørr. Helst rett etter siste strøk. Jeg forstår henne.

Mens Dagbladets tegner, Gösta Hammarlund, ble hyret inn  som tegner til resten av boken, sørget Brochmann for egne tegninger til sin artikkel.

En stol her, et bord der

Det handler om utålmodighet, men også om en travel begeistring etter å se ting ferdig og realisert. Lenge før håndverkerne har gjort sitt, har jeg et bilde av det ferdige rommet klart på netthinnen. Bordet borte ved vinduet, stolene som skal stå til, teppet på gulvet og kommoden mellom dørene. Hele gleden ligger i å møblere. 

Og ommøblere.  

Brochmanns stilhistorie på 1-2-3.

Flyktigheten

For slike planer er gjerne av en flyktig natur. I likhet med prosjekteringen av tilbygget er også møbleringen og fargevalgene en reise, en prosess nærmest uten ende. Ikke før har jeg bestemt meg, så dukker det opp noe annet som kan passe bedre. En annen farge like mye som et nytt møbel. Eller et bilde. Eller et teppe.

Jeg lager plantegninger av rommene uten målestokk og strør inventaret utover. Ikke sjelden blir det overraskelser i møte med virkelighetens verden, men ingen skal påstå at jeg har tenkt over sakene.

En annen stue i et annet hus. Sånn, tenker jeg, en slik harmoni ønsker jeg meg også.

Odd Brochmann

Akkurat nå er det altså Odd Brochmann, arkitekten, som styrer tankene mine. Han har vært død en evighet, men er likevel høyst tilstedeværende i Nordengen og i mitt hode. Brochmann var en formidler av rang. I Norsk biografisk leksikon skriver Peter Butenschøn om ham at forfatterskapet hans er "preget av en sterk vilje og en enestående pedagogisk evne til å gjøre stoffet levende og og forståelig for allmennheten såvel som for fagfolk". 

Det kan jeg skrive under på.  

Det er sagt mye stygt om Waldemar Brøggers Skikk og bruk gjennom årene, men ingen har gjort det bedre etter ham.

For min del er det artikkelen "Om skikk og bruk og hjeminnredning" med hans egne illustrasjoner fra 1960 jeg er forgapt i. Egentlig ikke bare den, men hele verket den er en del av, nemlig Skikk og bruk, som jeg har nettopp har skrevet om i annen anledning  

God design, enkelt forklart.

"Kvalitet"

Brochmanns penn er lekende, klok, lett og underholdene. For eksempel når han skriver om det ømtålige begrepet  "kvalitet". Følelsen for kvalitet, skriver han, er "en innstilling som ikke direkte har noe med tingenes kostbarhet å gjøre (skjønt det også kan være en glede), men derimot med deres ærlighet og varighet. Og når vi ønsker at de skal vare, er det ikke så meget med tanke på barnebarna. Vi tenker mer på at de skal kunne holde seg pene, tåle all slags slitasje uten og bli forringet. Det er altså et spørsmål om god økonomi".  

I dag ville vi kalt dette sirkulær økonomi.

Finérskade. Det er ikke den eneste mangelen ved dette bordet og derfor viktig og få tatt mens det fremdeles er overkommelig. 

Eldes med verdighet

Det er ikke jåleri han bedriver. når han løfter frem den gamle møbelsnekkeren og de opprinnelige naturmaterialer som eldre møbler ofte kjennetegnes ved. Materialer som ull og lin, tre og lær. "Vel har tiden satt sine spor, men nærmest som alderens rynker i et godt ansikt - som noe foredlende", skriver han. Er det ikke vakkert formulert? Og har du sett en tilårskommen skumgummistol til sammenligning?

En klassiker på polerte møbler, spor etter flasker, glass og blomstervaser, men enkelt p gjør noe med.

Overhaling

I stedet for å kassere og kjøpe nytt, oppfordrer han til å beholde det gamle, trekke om og reparere det som er slitt av lang tids bruk. Møbler er historiefortellere. Møbler rommer minner. Gamle møbler gir forankring og trygghet i en ellers flyktig og truende tid.

Jeg tar ham på ordet og saumfarer nå mitt eget inventar. Stol for stol og bord for bord får en overhaling hos snekker Andersen som forstår seg på slikt.

Sofa fra 1960-tallet. Den er like gammel som meg. Og like sliten, men god stoppen.

Langsiktig plan

Egentlig startet jeg med dette for mange år siden. I en artikkelserie i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014 fulgte jeg en gammel empiresofa gjennom alle stadiene fra ruin til ferdig restaurert. Det var et formidlingsprosjekt med innlagte overraskelser, siden det viste seg at den i deler, men bare i deler, var 200 år gammel, mens resten stammet fra årene rundt 1914. Hvorfor? Fordi empiremøbler var på moten. 

Det finnes et svar på alt hos Brochmann.

Men det var ikke nok ekte empire å oppdrive, derfor kunne én ekte kommode eller én ekte sofa bli til både to tre likesinnede. 

Hvor mange moderne sofaer holder koken så lenge? Og hvor mange sofaer har en liknende historie å fortelle?  

Les: En sofa til begjær

Vonde stoler

"Møbler har en utiltalende form når de bruksmessige krav i påfallende grad er tilsidesatt", skriver han også. Det skal gudene vite. Hvor mange spisestuestoler har jeg ikke sittet på gjennom livet der jeg har vridd meg i håp om å finne en sittestilling jeg kunne overleve selskapet med? Stoler med utfreste eller pålimte utskjæringer og setetrekk som klistret seg til rompa. 

Pålimte utskjæringer skulle illudere tidligere tiders håndverkslagede møbler. Men det ble aldri det samme.

Horror vacui

Han har et kapittel om beherskelsens kunst også. Et sårt tema for min del. "Å kunne beherske seg, regnes som en dyd", skriver han. "Særlig bør vi være varsomme når det gjelder mengden av ting å omgi seg med." Siden han er humoristisk anlagt har han illustrert poenget med en overfylt  og temmelig tantete etasjerer. Jeg har ikke det, men fullt er det. Bevare meg vel. 

Og alt skal med.