Tegn i tiden
Det var i går formiddag. Kl. 12:00 for å være nøyaktig. Jeg parkerte utenfor CC Stadion på Hamar. Tross kuldegradene, lavet snøen ned.
Over plassen, opp en trapp
Jeg gikk over parkeringsplassen mot den østre inngangen og forbi matvaren. Deretter bukserte jeg meg opp rulletrappen til andre etasje og småløp de siste meterne bort til Husfliden. Ikke bare enkelt med et kamera i den ene hånden og "Fru Lindmark" under den andre armen.
 |
| Garn så langt øyet kan se. Og mer skal det bli! |
Garn
Heidi Stuvik sto med papirene i hånden og snakket med en kunde. Det er hun som bestyrer butikk og systue. Det var flere kunder der. Egentlig litt travelt til å være så tidlig på dagen. En dame holdt to garnnøster opp mot lyset og var i tvil om fargene. Hun spurte Heidi til råds. Husfliden er den type butikk der du kan spørre betjeningen og få et fornuftig svar tilbake. De har det i hendene. Og i øynene. Hos Husfliden vet de hva de snakker om.
 |
| Det er en overgang. Om en ukes tid er utvidelsen klar. |
Rive, hamre, sparkle
Bak veggen hamret det. Heidi og jeg gikk inn i nabolokalet for å se. Nye vegger, sparkel, støv og tre karer i full sving. Husfliden Hamar vokser og trenger mer plass. Når nabobutikken la ned, ble lokalet ledig. Nå vokser Husfliden med 100 kvardratmeter. Jeg skriv "vi" vokser, siden jeg selv sitter i styret.
 |
| Åpning allerede neste fredag? Vi får se. |
Om en uke eller så er nye lokalet ferdig innredet, men foreløpig er det en byggeplass. Verken mer eller mindre. Det blir mer bedre plass til garn, mer plass til bunad, mer plass til alt det du forbinder med Husfliden. Pluss litt til.
 |
| Husfliden Hamar ble grunnlagt i 1901. I dag er vi en av byens eldste virksomheter. |
Ikke si det!
– Ikke si det, sier Heidi. Jeg sier nesten ingenting bortsett fra at Husfliden er en av Hamars eldste virksomheter og at vi har vært en del av bybildet siden 1901. Hva hadde 17. mai på Hamar vært uten oss? Hvordan skulle vel konfirmasjoner og brylluper, jubileer og runde tall ha sett ut uten dyden og fliden fra oss?
 |
| En bunad er håndsøm og atter håndsøm. |
Med mer plass kan vi også vende tilbake til røttene våre, løfte frem tradisjonene og sette vår tids preg på dem. Tradisjon og fornyelse. Det er det det handler om, de tre H'ene: Hedemarken, Hamar og Husfliden.
 |
| Heidi Stuvik har fått benken tilbake, men hvor skal den plasseres? |
Midt på gulvet
Jeg satte fra meg benken midt på gulvet i butikken. Den er rød og modellen er oppkalt etter Gerda Lindmark som var gift med frisør Lindmark i Strandgata. Bakgården hennes vendte inn mot Røhnegården. Da jeg hentet originalbenken til kopiering for mange år siden, hang den på veggen og var i en sørgelig tilstand. Men kopien har klart seg bra.
 |
| Vest og jakke på mannsbunaden. |
Rødt må det være
Gerda Lindmark elsket rødt. Ikke den duse, vennlige rødfargen du ser på benken nå, men snarere den litt signalrøde og illske. Den som ikke ber om unnskyldning fordi den er rød.
På folkemunne het hun bare "tante Gerda" eller av og til også "fru Lindmark". Hun var litt av en type.
– En stor personlighet, sier Kirsti Hougen. – Og godt synlig i bybildet for noen tiår siden.
 |
| Kirsti Hougen sto klar med benken da jeg kom for å hente den. Røhnegården har en skikkelig, tradisjonell bakgård fremdeles. En av de siste som er bevart på Hamar. |
Tante Gerda
Kirsti og ektemannen Svein Ørsnes drev i mange år kafeen "Tante Gerda" i Strandgata og Kirsti har senere også spilt Gerda Lindmark i en en lokal teateroppsetning. Hver sommer kan du også gå på byvandring i Hamar med tante Gerda i Kirstis skikkelse.
 |
| Røhnegården på Hamar. Det var ikke gitt at det var slik den skulle bli, men Kirsti Hougen og Svein Ørsnes berget den i tolvte time. |
Røhnegården
Dagens benk er malt i lys engelsk rød og har tilbragt de par siste årene som rekvisitt i Røhnesalen. Salen ligger i en av Hamars eldste bygninger, Røhnegården eller Sterudgården som den også kalles. En bygning de fleste hadde avskrevet som tapt og som bare sto oppreist av gammel vane. Inntil 2011, vel og merke. Da overtok Kirsti og Svein bygningen, mens folk flest ristet på hodet av planene deres.
Honnør til byen
I dag er den en fjær i hatten for hele byen. En restaurert bakgård med puben Gullkornet i første etasje, samt altså den gamle salen i andre etasje. Den ble reist som en dansesal i 1851 av brennevinshandler Jens Eiksen Røhne fra Stange, derav navnet. Dansesaler ble det mange av på Hamar en periode og deres renommé var temmelig frynsete. I første etasje var det dessuten en bondestue der bønder på bytur fikk losji. Røhnesalen har rommet teaterforestillinger, foredrag, politiske møter etc. Den overlevde så vidt. Men bare fordi Kirsti og Svein ville det. Men de hadde mange gode hjelpere med seg på laget.
 |
| Trude Ånnevik fra Hamar Arbeiderblad. |
Journalisten kommer
Kl. 13:00 hadde vi invitert journalist Trude Ånnevik fra Hamar Arbeiderblad til å å komme en tur bort. Hanne Sætre fra CC dukket også opp. I tillegg hadde vi med Line Amble Aronsen som er avdelingsleder på systua. Hun er en nøkkelperson i dette, for nå skal vi vise hva bunadstilvirkning virkelig handler om.
 |
| Line Amble Aronsen (til venstre) og Heidi Stuvik. |
Nål og tråd
Visste du at en bunad er 80 prosent håndsøm? Har du tenkt over den gjerne går fra far til sønn og fra mor til datter? At en bunad kan være hundre år gammel og fremdeles i bruk? At den kan sys ut og inn, legges opp og ned, suppleres med nye deler når de gamle er utslitt? At dette er sirkulær økonomi i beste forstand? En bunad er skreddersydd til deg og ikke til tusenvis av andre. Den sitter som den skal og følger deg hele livet. To bunader er aldri helt like. Jeg måtte bare ut med det.
 |
| Hosebånd og strømpe fra mannsbunaden. |
Som et gammelt hus
Husflidens bunader er som et gammelt hus, som mitt eget Nordengen. Solid virke, håndverksmessig utført, fri for syntetiske materialer og tilpasset meg. Et gammelt hus og en bunad har det til felles at de gjør festen morsommere og hverdagen rikere.
 |
| Detalj fra inngangspartiet i Nordengen. |
Og de er begge et tegn i tiden.