Den 24. februar
Kan hende var det ikke 9. april 1940 i det hele tatt, men heller den 8. eller kanskje den 10. Jeg vet ikke.
To trær
I ettertid het det seg uansett at det var denne dagen de to bjørketrærne hjemme hos bestemor og bestefar ble plantet. Historien vevet seg inn i familiemytologien. Tyskerne marsjerte nedover Karl Johans gate i Oslo og bestefar plantet to trær hjemme i hagen på Vollbekk.
Krigsutbruddet gjorde trærne symboltunge.
 |
| Fotoalbumene forteller ikke mye om krigen i min familie, men et bilde fant jeg. Det må være tatt etter trefningene ved Smestadsvingen nord for Moelv. |
9. april 1940
Skjedde det 9. april var det fordi tælen var gått i jorda og det kanskje var en fin dag for planting. Men i ettertid?
I ettertid smeltet bjørketrærne sammen med dagen for den tyske okkupasjonen og ble til historie i en begripelig målestokk.
 |
| En dråpe smeltevann henger under utkastet i Nordengen. |
Torsdag i forrige uke
24. februar 2022: Putins armeer velter innover Ukrainas grenser. Hva gjorde jeg denne dagen? Jeg blar opp i almanakken min. Den 24. februar er en side uten notater. Ikke et ord er å se, men timelistene mine avslører at jeg i alle fall mentalt befant meg på en gård i Stor-Elvdal.
Om kvelden spiste jeg kyllingsuppe, en rest fra middagsselskapet to dager tidligere. Kanskje var jeg også i marka denne dagen, men sikker er jeg ikke. Torsdag 24. februar var en helt normal dag. En dag som lett lar seg forveksle med andre dager.
 |
| En dråpe løsner. |
Repetisjon
Den 24. februar har fått meg til å repetere min egen families krigshistorier. Slik ukrainere i generasjoner fremover vil fortelle hverandre om flukten vestover, om flysirener, om bomber, om tomme butikkhyller og en heroisk motstandskamp, slik satt bestemor ved kjøkkenbordet og repeterte sine egne krigserindringer for meg. Om "flukten" opp til Bergundhaugen, om slektningene som i all hast kom oppover fra Oslo, om tyskerne som tok huset deres og pannekakene som måtte stekes i nisjen på en etasjeovn.
Etter hvert normaliserte situasjonen seg og de kunne vende tilbake til huset sitt. Men det så ikke ut der. Bestemor måtte vaske. Alle hjalp til.
 |
| En dråpe faller. |
Nordengen
Også i historien om Nordengen vil 24. februar 2022 skrive seg inn. Jeg kommer til å fortelle at vi så smått hadde kommet i gang med tegningene da meldingen om invasjonen kom.
Det var fine vinterdager det året, vil jeg også si, og tilføye at Nordengen nylig hadde fått solen tilbake i vinduene sine etter flere måneders fravær. Solen inn av vinduet er et sikkert og kjært vårtegn. En påminnelse om at jeg et par måneder vil være tilbake der.
 |
| Det skal ikke mer enn noen dråper vann til for å lage et krater. |
Byggeplanene
Men kanskje kommer jeg også til å fortelle noe om at jeg akkurat denne dagen hadde begynt å tvile på byggeplanene som følge av krigsutbruddet. Klimaendringene har opptatt meg lenge, men en krig i Europa sto ikke skrevet på min notatblokk. En krig var en uvirkelig tanke.
Med ett var fremtiden blitt usikker. Jeg vil hevde at det ikke er godt å vite hvordan historien ville forløpe videre. Kanskje vil jeg også legge til at krigen i Ukraina ikke bare forstyrret reiseplanene mine til Polen, men også la seg som skyer over mitt påtenkte kjøkken og bad i Nordengen.
I ettertid vil jeg kanskje hevde at det også var en forbigående tvil, resultatet av et øyeblikks usikkerhet. Men krig er krig og hvem kan vel vite hvordan verden vil se ut om en måned, når jeg ser hvor rakst ting har endret seg på den siste uka?
 |
| Volumene begynner å komme på plass. |
Hvem vet?
Det er naturlig å revurdere planer når forutsetningene endrer seg. Men dette vet jeg ikke i skrivende stund. Foreløpig er det nyhetene om at Putins styrker forbereder angrep på Kyiv som opptar meg. Historien er ikke kommet lenger. Økonomiske sanksjoner skal tvinge Putins økonomi i kne. Jeg er nøye med å skrive Putin, ikke russerne. Det er hans krig, ikke folkets.
 |
| Putins mange ansikter. |
Putin er knaggen
Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg i årene fremover kommer til å fortelle historien om alt som skjedde i tiden rundt Putins invasjon. Putin vil bli knaggen jeg henger historien på, slik Hitler ble det for bestemor og bestefar. Det vil bli en lapskaus av små og store begivenheter.
Jeg ser mot nordøst. Himmelen er ikke blå, snarere er det litt disig, men skyene slipper likevel solen gjennom. Det er den siste dagen i februar.
Og det brenner i Europa.