Om jeg har det travelt?

I grunnen ikke. 

Er det noe Nordengen har lært meg, så er det å ta tiden til hjelp. Gå sakte, aldri bli helt ferdig. Kanskje setter det grå hår i hodet på andre, men jeg gjør det likevel.

– Du lever én eneste gang, kan jeg si når vi sitter der i halvmørket og prater om livet. Det høres ut som en sjofel frase, like forslitt som når "carpe diem" står skrevet et sted. Jeg googler "carpe diem" og oppnår over 27 millioner treff. Det gir meg rett i min antagelse. Jeg skal aldri ta "carpe diem" i min munn, langt mindre skrive det.  

– Ta deg en tur på kirkegården om du er tvil, kan jeg også si. – Du må velge det livet som er bra for deg. Du må gjøre det nå. Ikke vent. Ikke utsett. 

Det kan virke banalt. Men det er ikke det.

Når du velger, forstyrrer du. Det blir friksjon, men også flere farger og nyanser. Andre mønstre. Å velge noe fremfor noe annet betyr gjerne at du skuffer noen. Derfor er valg og smerte tett forbundet.

– Vondt skal vondt fordrive sa bestemor når vi forhandlet om den daglige transjeen. Du kan si det samme om å velge sin egen vei.   

Du blir robust av det. 

Det er som når jeg setter meg på toget en tidlig morgen og reiser av gårde, de siste årene til Polen. Jeg vet så noenlunde hvor jeg skal, men likevel kiler det i magen. Litt av spenning og litt av frykt.

Ikke hotell, ingen kjente, ukjent språk. Historien kan utvikle seg uforstyrret. Reisen blir de fortellingene den skaper.

Turisten er en metafor hos meg. – Se på deg selv som en reisende, som en turist i livet, kan jeg derfor også si der i det flakkende lyset fra ovnsgluggen. 

– Tenk over hva du verdsetter mest når du selv kommer til fremmede steder? Er det ikke annerledesheten, det eksotiske, de nye smakene og luktene? Er det ikke alt det som ikke som ikke er likt hjemme? 

Jeg har sikkert sagt det før: Når jeg er i Nordengen, legger jeg bort telefonen. Jeg kikker på været, på solens gang, på de flytende skyggene som skyene tegner i skogen. 

En frittenkende bymann foreslo nylig at fraværet av tv, pc, telefon og internett hjemme hos meg kanskje gjør at jeg sanser mer. At hverdagen min blir mindre fragmentarisk enn den han selv opplever. 

Kan hende. Det skjer ikke mindre, men kanskje andre ting. 

Som arkeolog kunne jeg grave i en kvadratmeters rute i dagevis. Centimeter for centimeter. For andre kunne langsomheten virke uutholdelig, men den lille flekken ble til et univers. 

Hver gang jeg fjernet litt jord, dukket det opp noe nytt. Sand, stein, en fargeforskjell, fetere eller magrere jord. Av og til også en gjenstand.

Poenget med å skrive dette er at livet er der du til en hvert tid oppholder deg. 

Utfordringen er å være et sted av gangen. Være der du er og ikke flakke hvileløst rundt samtidig.