Mange veier til Rom

Til nå har vi lekt med ideene. Nå begynner arbeidet med å konkretisere og presisere.

Mulighetene er mange, ingen tvil om det. I går hadde arkitekt Geir Dingstad og jeg møte med Kristine Nore og Ivar Ragnhildstveit fra Omtre.

Sakte fart

Å bruke tid betyr gjerne at du tar omveier for å komme dit du vil."Det finnes mange veier til Rom", heter det seg. For meg er det et livsmotto. Tro ikke at det første du ser, også er det beste. Derfor er tiden min beste venn. En utvidelse i Nordengen kan bygges på flere vis og vi utreder dem etter tur. I går var vi innom muligheten for å gjenbruke en eller to tømmerkasser med de rette målene. 

I årene fremover vil mange av de tradisjonelle driftsbygningene forsvinne fra det norske jordbrukslandskapet. Hvordan forlenger vi levetiden på materialene?

10 000 låver

Som Nore og Ragnhildstveit påpeker, Norge har 10 000 låver som er i ferd med å gå ut av bruk. Hva skal skje med dem som ikke kan gjenbrukes der de står? Som ingen kan påkoste et vedlikehold? Skal vi la dem forfalle, male dem opp til brensel eller forsøke å gjenbruke materialene?

Kristine Nore og Ivar Ragnhildstveit fra Omtre.

Det er dette som er deres arbeidsfelt. Hvordan etablere en effektiv ombruk av fullt anvendbare materialer til en kostnad som markedet, slike som meg, kan betale. På hvilken måte skal tilbud og etterspørsel formidles og fungere?

Et eksempel

Mitt ønske i dette er at Nordengen kan bli et eksempel på ombruk. At jeg selv blir assosiert med vern som en fornuftig og bærekraftig ressursforvaltning. 

Nordengen i støpeskjeen for ett år siden. Huset har alltid vært i endring.

Det er uansett en tradisjon i huset at materialer er brukt på nytt. Tak og veggpaneler, dører og vinduer er hentet fra andre bygninger i bygda. Det var slik de holdt på tidligere. Det er vår tid som har mistet grepet, som tar seg råd til å brenne materialer som ellers kunne ha hatt et nytt og langt liv i et annet hus. Jo lenger trevirke brukes, jo mer karbon bindes. Det er klimaaspektet som tidligere generasjoner slapp å forholde seg til.

Rundt bordet

I går ettermiddag satt vi rundt bordet på Dingstads kontor her i Oslo. Han hadde skissene på bordet og forklarte planene for nybygget. Han ser for seg en eller to tømmerkasser og at vi bygger rommene inne i dem. De to andre lyttet og tenkte gjennom de låvene de allerede har i porteføljen. 

Arkitekt Geir Dingstad henter frem ideer og eksempler fra telefonen.

Fire alternativer, minst

Vi står overfor tre alternativer, kanskje fire: Enten bygger vi i bindingsverk, ombruk eller nytt virke. Vi kan også lafte en ny tømmerkasse, bruke en eller to gamle kasser eller vurdere slipplaft med nytt tømmer. Dessuten ble massivtre av gjenbrukt grovt bindingsverk nevnt. Kanskje finnes det enda flere muligheter, men det var grovt sett disse alternativene som ble skissert i går.

Prøv å forklare et hus uten bilder. Nesten umulig. 

Hvordan komme videre?

Så hvordan går vi videre nå? Dingstad og jeg er enige om å få volumene på plass. Vi må konkretisere ønskene mine, skrelle vekk strøtankene og se på økonomien i dette. Hvor dyrt har jeg egentlig råd til å bygge? For dette kommer til å koste.

Utsikt handler ikke bare om å se utover, men også fremover. Jeg vil at Nordengen skal bli et foregangsprosjekt.

Tradisjonshåndverkeren

Dessuten, etter hvert må vi koble på Sveinung og høre hva han som håndverker tenker om prosjektet. En av kjepphestene mine er at tradisjonshåndverkere ikke bare bør reparere gamle hus, men også bygge nye med tradisjonelle teknikker og gjenbruk av materialer. Da gjør vi fortid til fremtid. 

Snart er det Sveinungs tur til å kommentere byggeplanene. Har fra arbeidene sist vinter.

Vi skal ikke bygge et gammelt hus. Nordengen er ikke et museum. Det skal bli et hus å bo i. Et hus skreddersydd for meg og mine behov. 

Snart må vi velge veien videre.

Kommune og fylkeskommune

Men klart, vi er fremdeles langt unna målet. Vi kommer til å måtte søke om dispensasjoner fra gjeldene byggeforskrifter, det er jeg forberedt på. Jeg må lufte planene for fylkeskommunen. For Nordengen lever sitt liv både i Løtens kulturminneplan og som en Sefrak-registrert eiendom. 

Men vi er uansett på vei over i neste kapittel.