Månens hvite ansikt
 |
Svarte natta
Mørket henger fremdeles i når jeg setter meg ved skrivebordet. Det er tidlig. Tidlig til å være en søndags morgen. Tidlig til å være en hvilken som helst morgen. Men det er nå det gjelder.
Jeg kikker ut. Ingen måne. Snøvær. Jeg ser ned på tastaturet, livløst. Når klokkene kimer i Vestre Aker kirke noen timer senere har jeg knapt skrevet et ord.
 |
| Gardermoen en stille torsdag morgen. Glissent i avgangshallen, glissent på flyet. |
Tre dager i desember
Når sant skal sies er tre dagers reportasjetur i Salten foreløpig et kaos av inntrykk. Når ordene omsider napper, kommer de hulter til bulter.
 |
| – Ser du sennepsfrøene? spør André Kristoffersen. Vi nikker alle sammen. Vi ser dem tydelig. |
Krigen
"Brødrene Berbusmel", skriver jeg og er tilbake på torget i Bodø sist torsdag. Det var tidlig ettermiddag. En stram forretningsgård fra 1949 borte på hjørnet. Knut Knutsen, en av sin tids fremste arkitekter, tegnet den. To etasjer med saltak. Bygningen må ha vært tidlig ute i gjenreisningen av Bodø sentrum etter krigens herjinger.
 |
| Fra hyllene hos Brødrene Berbusmel |
Jonas Gahr Støre sa nylig på NRKs "Lindmo" at krigen nordpå er underkommunisert i den nasjonale fortellingen om krigen. Det tror jeg er riktig. Bodø sentrum ble jevnet med jorden av Luftwaffe den 27. mai i 1940. Når jeg googler "krigen i Bodø" leser jeg at mer enn 1200 bomber regnet ned over den arme, lille byen denne dagen.
 |
| Bodø sentrum etter bombingen 27. mai 1940. Hentet fra Digitaltmuseum. |
Det var ventet at noe ville skje. I dagevis hadde kirkeklokkene advart. Folk ble tvangsevakuert. Det reddet de fleste, men likevel: Når jeg ser på bildene fra den gang er det bare gateløpene som markerer byens kvartaler. Alt forsvant. Nesten. Det ser ut som et krigsherjet Dresden eller Berlin i miniatyr.
 |
| Jeg dirigerer dem frem og tilbake, prøver å minske kontrasten mellom lys og skygge. Fra venstre: Mona Halsbakk, André Kristoffersen og Lars Berbusmel. |
"Krigen", noterer jeg. På denne reisen har "krigen" dukket opp flere ganger. Jeg setter den i anførselstegn, siden jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke den enda. Den er en milepæl, noe en tilreisende ikke unngår å støte på. På Nordnes Kro og Camping i Røkland dukket den også opp. Da var det Blodveien det handlet om. Krigsfanger som ble mishandlet til døde. Men inngangen var en helt annen. Vi kom dit fordi Irene Jansen og Lisa Grimstad har gitt nytt liv møsbrømlefsa. Hastig noterer jeg "folk" på lappen ved siden av meg. Og "fortellerglede".
 |
| – Hva kjennetegner et godt kjevle? Det er jeg som spør. Lisa Grimstad tenker seg raskt om. |
Dessuten skriver jeg "måneskinn og nattemørke" og tenker tilbake på turen langs Skjerstadgjorden. I bilen kommenterte vi månen som speilet seg i vannet og lysforurensingen som river natten i stykker og gjør mørkets makter hjemløse. Hva skjer med menneskene når hjemstedet deres mishandles?
 |
| Håkon Bleken møter meg på Bodøgaard. Vi har truffet hverandre tidligere. |
Bodøgaard
Krigen dukket opp på Bodøgaard også, et privat kunstmuseum ved Bodin kirke. Jeg intervjuet Harald og Selma Bodøgaard om samlingen, om kombinasjonen kunst, mat og drikke. Og om maleren Oscar Bodøgaard som var hans far og hennes bestefar. Så plutselig var den der igjen, krigen. Det skjedde i fortellingen om fangeleiren på Bodøgård som Oscar hadde hatt så mange minner om. Og de tre russiske vokterne som ble slått i hjel av sine egne etter frigjøringen og begravet på et sted ingen kjenner. Av slikt får folkeminnet ingen ro.
 |
| Elisabeth Lund. |
Måltidets magi
Typisk nok er det ved bordet at fortellingene har dukket opp. Ikke uten drahjelp fra Saltenakevitten. Det er måltidets magi, selv om det av og til bare handlet om kaffe i et krus. Med Mona Halsbakk og Per-Christian Størkersen som reiseførere har jeg fartet rundt i Salten på oppdrag fra AquaVIT. Bokstavelig talt fra bord til bord.
Fra baksetet har jeg forsøkt å lese historien ut av landskapet, men det er ved bordet at jeg har fått høre den.
 |
| Mona Halsbakk, president i Salten Akevittlag. |
– To timer, sa jeg til Mona når hun skulle organisere avtalene i forkant. Alt under to timer kjennes hesblesende. Et intervju starter aldri med første spørsmål. Et intervju starter med et håndtrykk og litt småprat mens blikket farer rundt i rommet.
 |
| Vi kjører innover i Salten. Eller kanskje det er oppover? Eller utover? Jeg surrer med himmelretningene mens landskapet glir forbi. – Det gror igjen, sier Per-Christian og Mona. – Tidligere var det fri sikt til sjøen og beitende husdyr som holdt vegetasjonen nede. |
Starten
Salten Akevittlag skulle markere sitt ti-årsjubileum i Rognan. Det var derfor jeg kom. Egentlig. De besøkene jeg ellers refererer til her var en bonus ved turen og ikke ment som dens hovedanliggende. Mona og jeg hadde lenge snakket om at jeg burde komme en tur oppover. Se hva Salten hadde å by på av mat, drikke og opplevelser. Derfor bestilte jeg billetter uten reservasjon og i god tid. Koronarestriksjonene avlyste jubileumsarrangementet, men jeg reiste likevel. Gudskjelov.
 |
| Møsbrømfyll. Jeg må sjekke om det er det dette er. I så fall er det det du smører utover møsbrømlefsa. Søtt og gruelig mektig. |
To timer
Hva er to timer? Det er akkurat så mye at du rekker og bli litt kjent. Slik som da vi satt i naustet til Elisabeth Lund. Det var bestefaren hennes, fiskeren, som bygde det helt nede i fjæra ved Saltstraumen. I 1936.
 |
| Elisabeth Lund viser bilder fra Tuvsjyen. |
Hun har latt seg begeistre av arkeologenes undersøkelser i nabolaget. Plutselig sto steinalderens mennesker på døren hennes og krevde plass. Sammen med dem har hun skapt opplevelser og arbeidsplasser, lokal stolthet og fortellinger. For det er som den svenske forfatteren Mats-Eric Nilsson skriver et sted: Ändå var det matlagningen och ätande rundt lägerelden som som en gång gjorde oss till människor". Det har Elisabeth notert seg.
 |
| Jeg prøver å fange landskapet og lyset mens det farer forbi. Først og fremt er det tidløsheten jeg biter meg merke i. Uendeligheten som lyset skaper. |
Orlando
Eller som da vi benket oss rundt bordet på pizzarestauranten Orlando i Fauske med Hege Ruud. Selv om møtet var planlagt, hadde det likevel noe av øyeblikkets intensitet ved seg. Jeg er Hege stor takk skyldig for programmet til denne turen.
Over en julegløgg snakket hun om den plutselige stillheten som koronapandemien førte med seg, men også hva den resulterte i av nye produkter og kreativitet. Når jeg nå googler henne i ettertid finner jeg syltetøyglass merket med "Heges matoppplevelser".
 |
| Hege matopplevelser har dukket opp i butikkhyllene. I alle fall lokalt. |
Mens store aktører i norsk næringsliv spanderte rause utbytter til eiere og aksjonærer i koronaåret, brukte mange gründerbedrifter tiden til å tenke, til å eksperimentere, til å designe og til å produsere. Kanskje hadde ikke glassenene hennes funnet veien til butikkhyllene om det ikke var for at samfunnet plutselig og brått stengte ned.
 |
| Det er adventstid og et gryende mørke utenfor vinduene. Snart er natten her. |
Allemann alle
Jeg kan ikke nevne dem alle sammen. Ikke nå. De vender tilbake enkeltvis i en reportasjeserie som kommer på trykk i AquaVIT. Da skal jeg ta deg med til Simen Stenbakk hos Craig Alibone. Han serverer dessertkaker og champagne i første etasje og akevittcoctails i kjelleretasjen. Folk kommer fra hele verden til hans Pâtisserie & Champagneria i Bodø. Men også André Kristoffersen vil du møte. Han lager så makeløse oster i eget ysteri og er dessuten en pådriver i matnettverket Ækte.
 |
| Mathilde Winther hos Han Sylte i Valnesfjord. |
Hjemstedsfølelsen
– Ja, jeg blir ikke mindre patriotrisk etter dette, sa Mona og Per-Christian i bilen. Ikke bare én gang, men ganske ofte når vi kjørte der langs landeveien.
 |
| "Det bor en baker i ..." Craig Alibone i Bodø. |
For det er noe med gründerne, med dem som gløder, med dem som aldri hviler og som alltid har en idé på vent. Ølet fra Bådin, stemningen hos Brødrene Berbusmel, blikket til Hege Ruud, varheten hos Elisabeth Lund, kjærligheten på Bodøgaard, kvaliteten til Craig, viljen bak Beiarmat og nettverket Ækte handler ikke bare om sene kvelder og lange netter, men også om et grunnleggende verdisyn. Om yrkesstolthet og en idé om hva et hjemsted skal være.
 |
| Andreas Myrvold tapper av litt øl til glede for fotografen meg. Det er flytende lokalpatriotisme fra Bådin. |
Den røde tråden
For hvem er gründeren? Det er han eller hun som bryr seg
Og som lever tett på menneskenes hjerter.
Gustav en spiseavdeling.