Julefornemmelser

Joda, julen var noe av det første jeg tenkte på da jeg bestemte meg for Nordengen. Det optimale juleeventyret. Men hva skjedde?

En himmel full av stjerner

– Dette må da være et fantastisk sted å feire jul, kan folk si til meg. Jeg svarer som sant er, at det har jeg i grunnen aldri gjort. I 2007 tilbrakte vi romjul og nyttår der, men da var huset fremdeles et rehabiliteringsprosjekt og livet måtte utfolde seg på ett rom og kjøkken. 

Visst var det fint med fyr i kakkelovnen, levende lys og gnistrende kulde utenfor, men noen Fanny og Alexander-jul kunne det ikke bli. Vi holdt varmen, gikk turer, så på stjernene og dro på elgsafari. Basta.

Pynte

Min julepynting i byen er enkle saker. Maks fem minutter. Fra kommoden fisker jeg opp en rød løper. Det sies at det er en provencalsk alterduk. Om det er sant? Vet ikke. Jeg liker å tro det. Hullete og fint stoppet er den mange steder. Og tynt vevet i den fineste ull. På bordet ligger den fra jul til nyttår.

Gudene vet hva som er dens historie, men nå er den fremmede blitt juleløper hos meg.

Så er det en julestrømpe med brodert engel. Den henger jeg på en ledig spiker ved peisen, samt et mariabilde på veggen over. 

Hva er det jeg liker ved dem? De ser forvirret ut, bortkomne og nysgjerrige ut. Ikke spesielt smarte heller.

Porselensenglene er en historie for seg. De er fra den første julen med fast lønn og stilling, i 1994. Jeg ville ha juletre som skilte seg ut. Derfor bestilte jeg en hel hær av dem fra keramiker Siw Flatby på Hamar. 40 stykker.  

Selvfølgelig ble det for tungt. Grenene knelte etter de første ti. Så ble de bordpynt i stedet. En sverm (eller kanskje det heter en skare) av engler som ellers i året hviler vingene sine i en kommodeskuff.

Også den gangen hadde jeg sansen for dem som går motstrøms alene. Derfor er den svarte engelen alltid med når jeg ellers velger blant de andre.

Mariabildet som har fulgt meg i mange år.

Så gjenstår det bare å finne frem bildet til Trondheimsmaleren Roar Matheson Bye. Et skikkelig julemotiv med Maria, Josef og barnet. Maria er kledd i rødt og sitter på eselryggen. Josef går ved siden av og virker trøtt av livet som småbarnsfar.  

Religiøse motiver har sjelden vært særlig etterspurt i kunstmarkedet, men særlig fra mellomkrigstiden finnes det bilder, slik som dette av Roar Matheson Bye.

Andres minner

Har jeg virkelig ikke mer? Å joda. Papirnisser  med svidd rumpe fra nyttårsaften i 1938. Et lys veltet over bestemors juledekorasjoner og bordet tok fyr. Det var siste året med bomullsvatt og levende lys der i huset. 

Dessuten julekuler innkjøpt hos Dæhli'n i Moelv på 1950-tallet. Et helt brett med kuler til kroner 1.25 stykket. Prislappen sitter fremdeles på esken. Men dette er ikke mine minner, bare historier som er overlevert, men pakket ned fordi jeg ikke hadde hjerte til noe annet. 

Postkortjul

Så hva er egentlig en jul i Nordengen? Det var det jeg satte meg fore å finne ut i går. Det ble en kveld før kvelden. En forsmak på det som skal komme. Altså ingen virkelig julefeiring, snarere en 24 timers kartlegging av mulighetene. Et eksperiment. Er Nordengen julekortets lille stue i den store, snøtunge skogen? Det virkelige eventyret? Eller bare en fiks idé i mitt hode?

Hysj! Huset sover.

Svarte natta

Det var grått hele dagen og halvmørkt når jeg kom frem i går. Å fyre opp hele huset var ikke til å tenke på. Så jeg klatret opp trappen til loftet og slo meg til der. 

Alle hus har sine særegenheter. Jeg må låse opp det nederste låset først for å kunne vri nøkkelen rundt i det øverste.

Det var like kaldt ute som inne. Gudskjelov lå det ved og ventet, kapp fra årets byggearbeider. Men ovnen var full av aske, så jeg måtte begynne med den. Jeg kjente et stikk av anger. Kanskje også litt ensomhet i tussmørket.

Snøen blir liggende på gulvet. Ingen varmegrader smelter den.

Jeg tente opp med bjørkenever, men selv med tørr ved og lysestumper gikk det trått. Etter en time kunne jeg fremdeles se pusten min. Etter to timer danset flammene ut på gulvet fra ovnsgluggen. Men varmt? 

Det minnet meg om barndommens påskeferier. Først seks kilometer på ski med tung bør, så måke frem hytta og veien til do. Deretter fyre i 24 timer før du kunne kaste jakka.. Det var gjerne varmt og fint når vi reiste igjen, men da hadde det gått en uke. 

Jeg dumper ned i en stol og fortaper meg i utsikten. I dag grå, men likevel endeløs.

Pysjamas

Likevel, det er dette jeg løfter frem som gode minner. Og i Nordengen kommer jeg trekkende med de samme honnørordene: – Kontrastene, sier jeg uoppfordret. – Skreddertimen, stemningen og varmen som langsomt erobrer rommet. lukten av ved og fyring. I går klang det hult, men ellers slår det ganske godt an.

Hva gjør du når varmen ikke biter på? Jeg tar en akvitt. Etnologen Astri Riddervold sa alltid at to var tillatt, men tre var for mye. 

Jeg kan høre meg selv si at mangelen på komfort gjør livet rikere. Det enkle er det beste. Tilbake til naturen, tilbake til det som var, til minnenes verden. Til tryggheten. Tilbake til det livet der nattskjorter, luer, sokker, pledd og pysjamaser virkelig var dine aller beste venner der der du lå i sengen under stjernehimmelen. 

Har du tatt på deg en iskald pysjamas i et iskaldt rom, noen gang? Jeg gjorde det i går kveld.  

Hvem tjener på et hus uten piper? Neppe byggherren.

Pipeløs

Jeg leste nylig at Direktoratet for byggkvalitet vil fjerne kravet om skorstein i nye hus. De er ikke riktig kloke. Nordengen opplever strømbrudd stadig vekk. Om det ikke varer lenge av gangen, er det likevel en påminnelse om sårbarheten ved pipeløse hus. 20 kuldegrader er ikke uvanlig herover vinterstid. Direktoratets argumenter er byggekostnadene. Vi skal spare. Helst til fant.

Men dette må være folk som har oppholdt seg for lenge inne på sitt eget varme kontor. Hva er vitsen med et hus om det bare skal være en oppbevaringsboks? Jeg har to piper allerede og går for en tredje i tilbygget. Hvorfor?

Fordi jeg vil ha muligheten til å fyre med ved der hvor vannrørene er. Vi har fyrt med ved i dette landet så lenge det har bodd folk her. Tiden er neppe inne for å slutte nå.

Varme er et relativt begrep, men langsomt kjennes det greit ut uten jakke, men med genser.

Varmt og varmt, fru Blom

Da jeg gikk til sengs var den nærmeste meteren rundt ovnen varm. I morges var også den blitt kald igjen. Likevel har oppholdet vært turen verdt. Skrivesperren min opphørte. Den som har herjet meg i over en uke. 

Jeg fikk ordene tilbake. Og det var kanskje den egentlige grunnen til at jeg reiste opp nå. Julen var et påskudd. 

Plutselig enser du den som en rask bevegelse mellom grenene.

Sansene

Men det er én ting til også, opplevelsen av stillhet. Den kjennes mer total her enn i byen. Visst kan det lære stille der også, men ikke på denne måten, ikke så grunnleggende. Det er alltid en bil forbi, tapping i et vannrør, en sirene eller et lys som flerrer nattemørket. Når alt er stille i Nordengen sanser jeg mer. Ekornet som hopper fra gren til gren, fuglene som jakter på de siste rognebærene, vindpustet som får snøen til å drysse fra rosebuskene.   

Dyresporene krysse hagen alle steder.

Annerledes

Jeg trengte en miljøforandring, en porsjon annerledeshet. Og det er det suverene fortrinnet til et hus som Nordengen. Du vet aldri hva dagen bringer. 

God jul.