Haikeren

Det er lov til å jukse når en brenner bråte om vinteren. Litt bensin og flammene står til værs, iltre og altoppslukende.

– Ikke noe å takke for, sier jeg. Han takker likevel. Med albuen.

Der hvor skogen aldri slutter

Jeg kjører utover mot Rokosjøen. Det er femte dag jul. Egentlig en vanlig hverdag. Likevel er det påfallende stille. I Løten sentrum er det knapt med folk og her har jeg veien for meg selv. Den og den nedrimede skogen.

Det er følelsen av det uendelige, av at skogen bare fortsetter og fortsetter. Så tett på mange mennesker, men likevel så alene. 

Roen

Det er dette som får meg til å slappe av. Senke skuldrene, som det heter. Men det dekker ikke det som egentlig skjer. Skogens ro rommer så mye mer enn bare mindre mas. Den infiltrerer deg. Lammer deg på en måte. Bringer deg ut av kurs, men ikke ut av balanse. 

Jeg husker aldri hvor jeg har ting fra, men et sted leste jeg om hva et enkelt tre kan bety for bymenneskers likevekt i ellers grå gater. At synet av natur vekker noe i oss alle. Børli, tenker jeg. En dikter som Hans Børli har vel satt ord på skogens legende virkning. Jeg bestemmer meg for å lese Børli. 

Før ferista

Jeg har det ikke travelt. Ikke i dag. Og her på veien mellom Veakrysset og ferista opphører fornemmelsen av tid. Stillheten overtar. Jeg kjører sakte, kjører i mann-med-hattfart. Fra fabrikkpipene på Rokosaga står røyken rett til værs. På kveldstid får det oransje lyset fra lyskasterne røyken til å se ut som et inferno. Men nå er det bare grå bomullsdotter som strever seg til værs.

Østover strekker våtmarksområdet seg til det møter skogkanten. Deretter er det de tause åsene som overtar horisonten.

Kort stopp

Jeg gjør en stopp ved Oset. Går ut av bilen og tar bilder. Mot åsene i øst og nedover sjøen i vest. Folk går tur på isen. Dessuten har pilkerne slått seg til. Tålmodige sjeler som blir til små prikker der ute i isødet.

Temperaturene stiger og synker, alt etter hvor jeg er i landskapet.

Hedemarken

Formiddagen er grå. Tempereaturen veksler mellom -12 og -15. Jeg har kjørt Furnesåsen og Vangsåsen mot Løten. Hele veien kan jeg se Hedemarken brette seg utover under frostrøyken fra Mjøsa. Stigningen fra Brumunddal er bratt, men deretter flyter det fint over jordene helt til du når Elverumsveien. Jeg stopper like før Bjørgedalen og tar et utsiktsbilde. Hedemarken, tenker jeg. Det er her jeg kommer fra. Det er hit jeg vender tilbake. 

Husene på Norderhov

Ved Klokkergården stopper jeg også. Først for å ta bilder av husene på Norderhov. Røde driftsbygninger og okerfarget våningshus. Det er fint. I vinterens blå lys virker husene varme og innbydende. 

Så stopper jeg igjen. Denne gangen for å plukke opp en haiker i veikanten. Han ser frossen ut. Og enda har han ikke nådd frem til den forblåste Venshøgda.

Hedemarken tar liksom aldri slutt. Det er som svartjordsområdene i Polen, det bare fortsetter og forsetter i det uendelige. Men i virkeligheten bråstopper det hele i Mjøskanten.

Isen på Mjøsa

Fra Furnesåsen ser jeg at Mjøsa legger seg. Det er det vi sier når isen er på vei. 

– Mjøsa koker, kan vi også si, og da mener vi den frostrøyken som stiger opp fra det rastløse vannet. Tåka henger gjerne et stykke over sjøen og rimer ned både hus og folk. Da blir det pent over Hedemarken. 

Sola er forsvunnet borti åsene øst for Glomma. Men det gjør ikke noe. Den kommer tilbake. Hvert år.

Pustehull

Nordengen ser kald ut når jeg parkerer bilen i innkjørselen. Huset har isroser i vinduene sine. Husker du barndommens isroser? 

De som tegnet seg så fint i vindusglasset når det var kaldt. Som du kunne puste på og deretter lage deg et kikkhull gjennom? Eller som smeltet langsomt når du fikk fyr i ovnen? 

Jeg satte ikke inn varevinduene i høst. Derfor blir isrosene enda større enn ellers.

Isrosene vokser gjerne ut fra hjørnene i mine glassruter, men her i kammerset dekker de nesten hele ruta. Særlig mot sør. Mot vest derimot, er det bare små antydninger. Hvorfor er det slik? Jeg aner ikke, men det at jeg kan undre meg, er en deilig ting i seg selv. 

Og i ytterdørene, det er ruter i dem også, er det snarere frosttråder som eter seg oppover glasset. Hvert vindu har sitt mønster. Det er slik det er i gamle hus.

I utgangsdørene ser frosten helt annerledes ut. Istrådene vokser oppover glassruta.

Bråtebrann

Jeg er kommet i ens ærend for å brenne bråte i dag. Et skikkelig bål har hopet seg opp de siste årene. Løv, kvister, kapp, papp og aviser, Jeg låser meg inn og fyrer opp i kammerset først. Så henter jeg en kanne bensin, koster snøen av bålet, tømmer bensinen over og kaster en fyrstikk borti.

Flammene følger etter bensinen og eter seg nedover i bålet. Men trefiberisolasjonen blir bare svart og forkullet.

Det flarer opp. Iltre flammer slikker seg til himmels og fuktig røyk velter opp mellom sponplater og frosset løv. En bit av trefiberisolasjonen fra Hunton har jeg stukket innimellom bordbitene, mest for å se hvordan den vil oppføre seg i flammehavet. Den vil ikke brenne. 

Piperøyk er tegn på liv, at noen er hjemme, på varme og trygghet. Hus uten piper? Hva slags hjem blir det?

Jeg liker at det ryker. Jo mer røyk, jo bedre. Når jeg fyrer opp inne, kan jeg gå ut bare for å se hvordan den grå røyken siger ut over murkronen og enten legger seg langs bakken eller stiger rett til himmels.

I dag velger røyken den strake veien til værs. En times tid senere kan jeg kaste jakka og enda litt senere koker jeg kaffe og spiser matpakke. Men da har jeg sagd opp den tørre tretoppen fra rognebærtreet som også har ligget der og ventet i flere år.

Jeg sager smått og stort. Kvistene går på bålet, den grovere veden skal i ovnen.

Sage ved

Buesag. Den er gammel og arvet hjemmefra. Egentlig sier jeg "båggåsag", men for sikkerhets skyld holder jeg meg til bokmålsversjonen her. 

Hvorfor henger den der? Jeg har holdt til her i 16 år, men aldri lagt merke til det gamle melkaret som noen har hengt opp under takskjegget.

Jada, jeg kunne sikkert brukt motorsag og gjort unna hele jobben på ti minutter, men poenget er ikke å bli ferdig. Poenget er å kjenne svetten perle seg under lua mens jeg jobber. Poenget er å ta pauser, se meg rundt, oppdage nye ting, høre nye lyder, tenke en tanke helt ut. 

Av og til er det fint å hvile blikket. Glane. 

Kvisten havner på bålet, mens kubbene stables på verandaen. Det ser ut som en slakteplass når jeg omsider er ferdig. Jeg bærer veden gjennom hagen, lager stier i snøen som snirkler seg mellom epletrærne. Hvorfor går jeg ikke rett frem?    

Jeg lager stier i snøen som slynger seg mellom trærne. 

Siste stopp for veden i denne omgang er verandaen. 

Enkel servering, men det holder på en dag som denne. 

Mellom ved og bål

Det er blitt varmt i kammerset. For en times tid smelter rosene på vinduene og jeg kan se ut på veien og opp til Åse og Lars Ivar. Jeg sender melding til Sveinung snekker om at Nordengen er blitt merkbart hyggeligere å oppholde seg i. 

Jeg tar altfor mange bilder. Men ingen solnedganger er like. Ingen dager er like. Ingen øyeblikk som dette likner hverandre. Så blir det til at jeg knipser i vei.

Blåtimen

Sånn går dagen og slik går timene. Lyset begynner å blåne. Skumringstimen melder seg. Det er da dagen går til ro og tussmørket vokser frem fra krokene. 

Skumringstimen. Det er den timen når dagslyset ebber ut og mørket stiger opp fra skogen og gjør alle trær usynlige. 

Haik

Han takker så veldig, haikeren jeg har plukket med meg på veien. Det er -14 når jeg stopper bilen og tilbyr ham plass. Han sier at han skal en tur i banken, så vi kjører dit.

– Neste gang kan det være jeg som trenger skyss og du som stopper, sier jeg. Han nikker. 

Og forsvinner nedover fortauet.